Det må være ett av de mest umiddelbart konfronterende bildene i norsk etterkrigsmaleri - her sett i grafisk versjon, som etsning på papir. Over noen tynne horisontale linjer snor en kontinuerlig strek seg og skriver med skjev, nærmest skjelvende håndskrift: Jeg. Hadde det ikke vært for størrelsen på ordet - det dekker størsteparten av bildeflaten - kunne en ha beskrevet det som litt ustøtt og prøvende.

Kunstneren selv har uttalt at det er et uttrykk for, eller en protest mot, at han som barn ble nektet å begynne en setning med «Jeg» i skjønnskrifttimene. Men Ludvig Eikaas var alltid vanskelig å plassere, han forledet og forvirret bevisst med sine uforutsigbare utsagn om egen kunst.

Det norske kunstfeltet var i 1960-årene preget av en rekke kamper og posisjoneringer. Enkelte grupper tok til orde for et såkalt modernistisk formspråk. «Det rene maleriet», «ren form» var et mål: Maleriet skulle ikke vise gjenkjennbare motiver fra virkeligheten. Det skulle være fristilt og oppleves utelukkende i egenskap av å være former og farger på en flate. Likevel skulle det enkelte kunstnertemperament komme til uttrykk, være til stede i bildet, gjennom et særegent bildespråk - en gjenkjennbar malemåte eller strek som identifiserte den bestemte kunstneren.

La oss så gå tilbake til bildet «Jeg»: Ingenting her ligner på en avbildet virkelighet. En enkel strekform er likevel med på å identifisere kunstneren. «Jeg» står det - med kunstnerens egen personlige håndskrift. Det er ingen tvil: Ludvig Eikaas har vært her. Han er absolutt til stede i sitt eget bilde. «Jeg har laget dette bildet», sier det. Det kan man ikke tvile på. Det står der jo svart på hvitt. Samtidig sier det «Dette er et bilde av meg». Slik sett kan det vel også kalles et ironisk selvportrett?

For dette kunstuttrykket ironiserer. Det leker med oppfatninger om kunst, kunstretninger og kunstnere. Alvorstyngede modernisters mål om den rene enkle form blir nesten latterliggjort. Men samtidig: Dette er jo i grunnen også en ren form - et enkelt «Jeg» over noen linjer. Det var ikke bare Ludvig Eikaas som var vanskelig å plassere som skapende multikunstner, det var bildene hans også.