Åtte innsatte og pårørende har møttes til familiesamtaler i et pilotprosjekt i Trondheim fengsel. For «Tore» var det i samtaler med sine nærmeste at han fikk den hardeste dommen.
Flere år på fylla, raske biler og gode penger fra en lukrativ jobb. Et liv der 47-åringen gjorde som han ville og levde som «storkar», endte brått da han ble låst inn i cella på Trondheim fengsel for ti måneder siden. Dømt for grov vold.
Tre år og seks måneders fengsel.
- Det var det beste som kunne skjedd ham. Og familien, mener sønnene som er 25 og 27 år i dag.
Da faren havnet i fengsel, fikk de tilbud om jevnlige familiesamtaler bak murene. Resultatet skulle overraske dem alle.
Reparerer nettverk
Siden 2013 har innsatte i Trondheim fengsel, som er skikket og som selv ønsker det, kunnet møte sine nærmeste til det som kalles «reflekterende familiesamtaler». Innelåst i et møterom, oftest i fengselets høysikkerhetsavdeling på Tunga, sitter den innsatte, familiemedlemmene og en samtaleleder rundt et bord. Til stede er også en nøytral tredjepart som kun har til oppgave å lytte og reflektere over det som blir sagt i rommet. Alle snakker etter tur, og den som har ordet, må se på samtalelederen. Ingen har lov til å avbryte.
- Det er lettere å snakke om det som er vanskelig gjennom noen enn direkte til hverandre. Vi opplever at de innsatte blir flinkere til å sette ord på ting som er viktig å sette ord på. Ord og mening skaper følelser i folk. Det kan lege sår, sier seniorrådgiver og sosionom Gunnar Aadde Brevik i Trondheim fengsel, som har 35 års erfaring fra kriminalomsorgen.
Før familiene kobles på, har den innsatte hatt flere samtaler alene med Brevik og en annen fengselsansatt, som lytter, reflekterer over og gjentar noe av det den innsatte sier. Innsatte sier at de på denne måten føler seg sett, hørt og anerkjent. Siden 2003 har Brevik stått i spissen for slike samtaler med innsatte, 1500 totalt. De innsatte forteller om seg og sitt liv, om tidligere, ubearbeidede hendelser og andre ting som opptar dem. Målet er å bli mer bevisst på egne handlemønstre og følelser. Under samtalene vektlegger de ansatte også det positive de hører fra den innsatte.
Gunnar Aadde Brevik og familieterapeut Nina Morseth Lauritzen fra For Fangers Pårørende har vært pådrivere for familiesamtalene, som åtte familier har deltatt i så langt. Foreningen mener tilbudet har fungert så godt at de nå jobber for at det skal bli landsdekkende. Ifølge Tidsskrift for Norsk psykologforening, som har omtalt tilbudet tidligere, har flere fengsler snust på metoden brukt i Trondheim.
- Er han i fengsel? Aldri i verden!
Tores sønner og storesøster la ingenting imellom da de møtte ham til samtaler. Fem møter har det blitt hittil. I én time hver gang snakker de om det vonde og vanskelige som har ligget der i en årrekke. Vi møter dem samlet i lokalene til For Fangers Pårørende, hvor de har hatt flere av familiesamtalene etter at Tore ble overført til fengselets åpne avdeling, Leira.
- De var ganske direkte. Det var ting jeg hadde ventet å få, men som jeg ikke hadde turt å ta imot tidligere, sier han forsiktig. Vi kaller ham Tore, da han ikke ønsker å stå frem med sitt eget navn.
- Han har fått skikkelig juling i samtalene, med tilbakemeldinger fra ganske taleføre familiemedlemmer. Det er prisverdig av ham å stå i det. Det viser tæl, roser Brevik, som også er tilstede.
Selv var ikke Tore i tvil om hvorfor han ville gjennomføre de krevende samtalene.
- Jeg ville holde på familien. Det vanskeligste å ta opp... det var at jeg ikke har fungert som en ordentlig far. Man får tid til å reflektere over det i fengsel.
Han sier samtalene er en fin måte å ta tak i dette på sammen med familien.
- Vi kunne valgt å ikke backe deg også, skyter søsteren inn.
Det første hun tenkte da hun hørte at broren var i fengsel, var: Aldri i verden! Er det der han sitter! Hun forteller hvordan hun merket at hodene stakk seg sammen når hun passerte sambygdinger i butikken på tettstedet der hun bor.
- Hele bygda visste det! Til slutt konfronterte jeg dem på butikken. Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle tørre. Jeg sa: Dere vet at broren min sitter inne? Å neeei, svarte de og lot som om de var overrasket!
For henne var det godt å se med egne øyne forholdene broren sonet under i fengselet. Å danne seg et inntrykk av hverdagen hans. Da hun ble låst inn dør etter dør i Trondheim fengsel til første familiesamtale, var hun spent.
Hun hadde ikke sett broren og nevøene på lenge.
- Det mest uvanlige med samtalene var å ikke få servert løgner. Jeg har aldri kjent broren min så godt som nå. Han har aldri snakket ærlig før om hvordan han har det. Vi har ikke bodd i nærheten av hverandre, og når vi snakket, hadde han gjerne litt innabords. Jeg prøvde å ikke bry meg, men innerst inne var jeg lei meg, sier hun.
- Men nå har vi lært å løse floken sammen. Nå er jeg kry av broren min. Og det er så trivelig å være tante og søster igjen, smiler hun og ser på ham over bordet.
- Hvordan er det å høre søsteren din si dette?
- Jeg synes det er godt å høre at de har trua på meg igjen, svarer Tore, som har sittet rolig og lyttet.
- Nå ligger alle kortene på bordet.
Blir sett og hørt
Enkelte kommer til bunns i sitt eget sinne, får satt ord på følelser og ting som har gnaget i årevis. Ofte kommer tanker rundt sorg, svik og savn til overflaten. Samtalene skal ikke være konfronterende eller argumenterende, men skape et trygt rom slik at innsatte og pårørende åpner seg. Høgskolelektorene Kristin Viggen og Tora Landrø ved tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, nå NTNU, evaluerte i 2012 reflekterende samtaler mellom den innsatte, samtaleleder og tredjeperson i rommet. En suksess, konkluderte de.
- Det spesielle ved denne samtalemetoden er tredjepersonen. At noen gjentar det de har sagt, gjør at de opplever seg hørt. Dette sa absolutt alle innsatte vi intervjuet, sier Viggen.
Familiesamtalene er ennå ikke evaluert, men Viggen mener det at man blir tvunget til å lytte til hverandre og snakke etter tur er avgjørende også her.
Noen få timer før Tore skulle inn til soning, drakk han og sønnene kaffe på Jordbærpikene i Trondheim. Beskjeden fra yngstemann på 25 var klar:
- Dette har du bare godt av!
Han står for det i dag, her han sitter ved siden av faren.
- Jeg ser det som en redning at han ble satt i fengsel. Han var ordentlig ute å kjøre når det gjaldt alkohol.
Mens storebroren er mer åpen om følelsene, trodde ikke 25-åringen han skulle åpne seg så mye som han gjorde etter hvert under samtalene. De mener det var lettere å snakke når andre enn familien var til stede og styrte samtalene.
- Familiesamtalene var vanskelig for meg, men de fikk meg til å åpne meg. Det var lettere når jeg ikke snakket med ham direkte. Nå har vi et godt forhold. Vi snakker flere ganger i uken - om alt. Det er ingen «mur» som stopper oss lenger, sier sønnen.
De usynlige medsonerne
Når en sønn, en mor eller bror fengsles, kan de pårørende også bli «medsonere». På et seminar om familiesamtaler nylig fortalte en annen familie hvordan det var å være far, mor og søster til en innsatt.
- Det er ikke så enkelt å være foreldre til noen som sitter i fengsel. Det er ikke så mange å snakke med, sa faren.
Den innsattes mor fortalte:
- Folk blir usikre på hvordan de skal oppføre seg når du kommer i en sånn situasjon. De vet ikke hva de skal si eller gjøre. For meg var samtalene definitivt redningen i en krisetid.
En annen mor forteller Ukeadressa om da hennes sønn ble satt bak lås og slå etter en vinningsdom.
- Det skjer noe med oss foreldre også. Du går rundt med skyldfølelse og dårlig samvittighet. Kunne vi som foreldre gjort noe annerledes? Har vi gjort noe galt?
Vektlegger det gode
Svært få av de 193 innsatte i Trondheim fengsel har så langt valgt å møte sine nærmeste til samtaler. For mange kan det kjennes skummelt å koble på familien: Hva vil de få høre i møtene?
- Hva kjennetegner familiene som deltar?
- Familiene som velger å gjøre dette, gjør det nettopp fordi det ligger en kjærlighet der, sier Nina Morseth Lauritzen i For Fangers Pårørende.
- Man merker det ikke alltid med en gang, men det kommer fram på mange måter. Man snakker om problemene på en annen måte enn hos politi eller barnevern, sier hun.
- De får lov til å snakke om gode ting også, og det er det noen familier som ikke har gjort før. Det er veldig sterkt å være vitne til.
Morseth Lauritzen sier pårørende er blitt bedre ivaretatt gjennom stortingsmeldinger og lovverk de siste 20 årene.
- Men det mangler fremdeles mye. Det kan etableres enda bedre rutiner for å tenke på familien som en ressurs. Det handler ikke om manglende vilje, men om at arbeidet må være nedfelt i rutiner og regelverk - og det er ressurskrevende. Vi mener familien er vel så viktig i rehabiliteringsøyemed.
Hun sier alle som har deltatt i prosjektet, har det fått det bedre eller i det minste fått et avklart forhold seg imellom.
- De blir flinkere til å si hvordan de vil ha det, å sette grenser for seg selv.
Fengselsleder Egil Gabrielsen sier de har gjennomført flere tiltak for å bedre innsattes kontakt med familiene. For to år siden opprettet fengselet også en barneansvarlig.
Gabrielsen mener familiesamtalene først og fremst gir en gevinst når den innsatte skal ut i samfunnet igjen:
- Det styrker muligheten for at domfelte kan leve et kriminalitetsfritt liv, som er noe av målsettingen, samtidig som det har betydning for familien på utsiden, sier han.
Tore kjenner på at det ikke bare er sine egne forventninger han skal leve opp til når han igjen blir en fri mann.
- Det blir et forventningspress fra hele familien, sier han.
Selv om søsteren er glad for å ha fått familien tilbake, er også hun spent på fremtiden:
- Akkurat nå er det veldig positivt. Men det som ligger innerst i hjertet mitt, er spørsmålet om hva som skjer den dagen han blir en fri mann.
Da Tores sønner sa ja til å bli med på samtalene, hadde de én hovedgrunn: å få faren sin tilbake.
På spørsmål om de tror den nyvunne gode relasjonen vil vare også etter at faren slipper ut, svarer de:
- Det vil vise seg når han kommer ut. Det er da prøven starter, sier yngstemann.
- Vi har store forventninger, sier storebroren.
- Jeg blir knust hvis dette ikke går.