Dette er min motorsykkel, min midtlivskrise. I positiv forstand, selvfølgelig.

Det er et ønske om å kaste meg selv ut på dypt vann, sier fiolinisten fra Fræna.

Noen minutter tidligere kommer han løpende inn på kafeen på Solsiden, andpusten og forsinket, mens han betaler parkeringsavgiften på mobilen. «Barnehageleveringsbonanza etc.», unnskyldte han i en sms litt før.

Nå sitter han i sofaen, med kaffe, snus og Farris innen rekkevidde.

- Da jeg var liten, spilte jeg gammeldans med gammelkara i timevis. Det var en nobrainer. Som å være på fest. Jeg liker at musikk skal ha den funksjonen, være noe sosialt og fysisk, heller enn en intellektuell øvelse. Det er den nerven vi prøver å finne, der alle kan ha maksimalt med overskudd, forklarer han ivrig.

Det er siste dag med øving før konserten «Steamdome» skal presenteres under Jazzfest denne helga. Ola har kvernet på ideen i to, tre år. Så - i fjor - fikk han en konkret forespørsel fra Jazzfest og Moldejazz om å lage et bestillingsverk som kunne fremføres begge steder.

Dansefot foran hjerne

- Jeg har alltid vært forbeholden når jeg lager musikk, opptatt av å være subtil. Jeg liker underdrivelser. Men mye av det jeg har laget har også vært alvorstungt. Denne gangen har jeg senket guarden og satt mine guilty pleasures ut i live. Jeg hadde lyst til å sette sammen et band der vi virkelig har det artig når vi spiller. «Steamdome» er rett og slett en dansekonsert, sier Kvernberg, og skryter av musikerne.

Innspurt: Søndag er det urpremiere på bestillingsverket «Steamdome» på Jazzfest. Her fra den siste øvingen i forrige uke. Ola Kvernberg har med seg trommisene Erik Nylander, Børge Fjordheim og Hans Hulbækmo, gitarist Øyvind Blomstrøm, organist Daniel Buner Formo og bassist Nicolai Hængsle Eilertsen. Foto: Vegard Eggen

På Jazzfests nettsider beskrives konserten som en «rendyrket perkussiv fenalårswestern», progressiv og brutalt fremadstormende som et løpsk tog.

- Musikken har noe av den spaghettiwestern-estetikken, den Morricone-feelingen med det nesten litt for pompøse anslaget, kombinert med noe som er mer norsk. Jeg har jobbet mye med filmmusikk de siste årene, så når jeg komponerer, har jeg konkrete bilder i hodet. Akkurat her er det en protagonist, en slags antihelt, som kjemper seg gjennom en togtur. Gjennom høye fjell og dype daler. Hovedfokus er å appellere til foten først, mer enn til hjernen.

Hvite frakker og noteark

Ola vokste opp i en musikerfamilie på Fræna like utenfor Molde. Moren Liv var svært interessert i folkemusikk, og fikk blant annet hedersmerke i kappleik for sitt solofelespill. Faren Torbjørn var fast akkompagnatør bak familiens flygel. I dag er tre av de fire søsknene profesjonelle musikere.

Musikkfamilie: Mor Liv spilte fiolin, faren Torbjørn piano. Tre av de fire Kvernberg-søsknene er i dag profesjonelle musikere. Foto: privat

- Broren min er doktor, og vi pleier å tulle med at han er familiens sorte får. Pappa har vært kommunelege i alle år, mamma sykepleier. Hvite frakker og noteark, det er det som preger min familie, ler han.

Jazz, derimot, var ikke familien spesielt opptatt av, og for Ola var Moldejazz lenge en martna der han kunne kjøpe artige ting på gata, som smellerter og hatter.

- I tenårene begynte jeg å spille litt på gata, og som 16-åring så jeg min første konsert på Moldejazz – det var først da jeg skjønte hva det egentlig dreide seg om. På det tidspunktet hadde jazzinteressen min blomstret, og jeg husker jeg fikk en nesten retrospektiv skuffelse over å ha misset alle de sinnssyke konsertene rett borte i nabolaget mitt.

Et par år senere debuterte han selv på festivalen, sammen med Hot Club de Norvège. Og bortsett fra i fjor sommer, har han vært tilbake på scenen i Molde hvert eneste år siden, med egne prosjekter eller som musiker i andres.

«Liarbird», som han fikk Spellemannpris for i kategorien jazz i 2011, var opprinnelig et bestillingsverk fra Moldejazz, i samarbeid med Jazzfest.

Etter fjorårets festival fikk han forespørsel om å være «artist in residence». En oppgave størrelser som Chick Corea, Pat Metheny, Michael Brecker og Joshua Redman har hatt før ham.

- Det er helt koko opplegg og helt fantastisk å bli spurt. Jeg er på en plass i livet og karrieren der jeg har tilbakelagt en del prosjekter, både på egen hånd og som sidemann, og der jeg kan kuratere en uke med best of.

Oppdraget innebærer sju konserter på seks dager. Åpningskonserten 18. juli blir en utvidet versjon av hans forrige store prosjekt, «Mechanical Fair», i Bjørnsonsalen. Mens avslutningskonserten i Molde Domkirke 23. juli blir hans samarbeid med sanger Kirsti Huke og trommeslager Erik Nylander.

Formende år: Moldejazz har bidratt til å forme Ole Kvernberg som musiker. Her fra triokonserten med Steinar Raknes og Håkon Mjåset Johansen på Rådhusplassen i 2004. Foto: Jens Petter Søraa

I tillegg blir det friimprokonsert med den amerikanske fiolinisten Mat Maneri, duokonsert med en av verdens beste saksofonister, Joshua Redman. Det blir folkemusikk, gammeldans og bluegrass med trioen Gammalgrass og Break of Day in Molde-konsert sammen med søster og folkemusiker Jorun Marie Kvernberg. Sistnevnte konsert har fått tittelen «Porkotta», et lokalt uttrykk for grytidlig på morgenen.

«Steamdome»-prosjektet står selvsagt også på programmet.

Værhane på egne vegne

- Det blir en skikkelig stafettuke, jeg må begynne å trene, sier fiolinisten, som tror konsertrekka gir et godt bilde av hvor han i dag står som musiker.

- Alt er dagsaktuelt, det er ingen nostalgitripp. Jeg blir veldig fort lei og får raskt lyst til å gjøre noe annerledes og nytt. Jeg er litt værhane på egne vegne. Ulempen med det er at et prosjekt kan få kort levetid. Gammalgrass og trioen min har vært en spennende lekegrind, som en bil jeg fortsatt kan kjøre mange steder med. Men man kan også lage seg alternative farkoster innimellom.

Han sier han har møtt utrolig mange flinke musikere på Moldejazz gjennom årene, og han tror festivalen i stor grad har bidratt til å forme ham som musiker.

- Definitivt! Jeg har fått opp øynene for utrolig mye bra musikk der og har fått muligheter til å prøve ut nye ting. Som da vi i 2004 spilte med en hel gjeng med musikere fra Gambia. Eller da jeg fikk sjansen til å spille med Niels-Henning Ørsted Pedersen. Jeg har knyttet mange viktige kontakter der, sier han.

Askeladden med fela

Det var gammeldans og klassisk musikk som ga støtet til at Ola Kvernberg ble musiker. Da han var ni år, fikk han serbiske Jasminka Penjin som fiolinlærer. Hun kjørte fullt Karate Kid-opplegg, mimrer han.

- Hun begynte på scratch og tegnet opp alt strek for strek, med masse øvelser underveis. Hun var ekstremt ambisiøs, med en østeuropeisk lærer/elev-greie helt ulik undervisningen vi er vant til. Da jeg var 14, sendte hun meg på klassisk konkurranse i Italia der jeg skulle spille Paganini. Plutselig sto jeg der med en dramatisk mine og slengte på sveisen mens jeg satte an fiolinen.

Men så oppdaget han jazzen, og alt ble ødelagt.

- En «artist in residence» hos oss er en musi-ker i full kreativ blomstring. En musiker som er fleksibel og gjør mye forskjellig, som lar seg utfordre - og som har mange strenger å spille på. Det har Ola, bokstavelig talt. I sommer skal han spille sju konserter på seks dager, med musikk som spenner fra klubbkonseptet «Steamdome» og symfoniske «Mechanical Fair», til ren friimprovisasjon og bluegrass. Som musiker er han ekstremt mangfoldig og kreativ, samtidig som han er teknisk utrolig dyktig på instrumentet sitt. I mine øyne er han en komplett musiker. I tillegg er han en hyggelig fyr, veldig fri for nykker som enkelte på hans nivå kan ha.

- Det var noe med umiddelbarheten i jazzen som falt meg mer naturlig. Men det kom sent til meg. Helt frem til da jeg møtte Hot Club de Norvège, skulle jeg bli noe med data.

Uten en bekymring i verden – og til foreldrenes store fortvilelse – seilte den unge Ola Kvernberg gjennom skoleårene tilsynelatende uten mål og mening. På videregående var han grundig skolelei, og han tok artium med et skrik.

Men det som virkelig snudde opp ned på alt sammen, var da han dro på Askeladden-tur til den årlige Django-festivalen i Oslo i år 2000.

Som å vinne i lotto

I pausen til konserten med Hot Club de Norvège gikk 18-åringen backstage og presenterte seg for Jon Larsen. I andre sett ble han invitert med opp på scenen.

- Jon er en ivrig kar, og han elsker sensasjoner. Salen kokte, og dagen etter skrev Arvid Bryne i Dagbladet en skikkelig sensasjonsartikkel med alle de riktige Askeladden-ingrediensene. Dermed var det gjort. Jon kjørte på med maks guffe, med turneer i øst og i vest. Jeg hadde ikke tenkt å leve av musikk, men vips – så var det det jeg holdt på med. Det var et jævlig kick, som å vinne i lotto.

Jam med legende: Sommeren 2002 jammet 21 år gamle Ola Kvernberg med gitarlegenden Les Paul på Irdium Jazz Club i New York. Foto: Privat

Noen måneder senere ble han invitert til å bidra på albumet «Hot Club de Norvége presents Ola Kvernberg & Jimmy Rosenberg». Albumet ble godt mottatt, blant annet med terningkast seks fra Dagbladets jazzanmelder Terje Mosnes som kalte da 18 år gamle Ola Kvernbergs spill «sensasjonelt».

De neste tre årene gjorde han mange turneer sammen med Hot Club og bidro på flere innspillinger.

Stockholm-syndrom

Etter et år på Sund folkehøyskole på Inderøy spilte han seg rett inn på jazzlinja på NTNU i Trondheim. Den første uka i byen bodde han på sofaen til søskenbarnet til faren, Eilert Ottem. De neste årene, mellom alle konsertene, levde han stort sett i en koffert.

- Den første tiden i Trondheim var jeg slik i turnédragsuget at jeg nesten ikke evnet å sette pris på det. Mens de andre dro rett på kammeret for å bygge seg opp sten for sten, var jeg skråsikker på at det var string swing som gjaldt for meg. Jeg var på en surfetur, forteller han.

Men så fikk han et ultimatum fra konservatoriet: Hvis han skulle studere jazz, måtte han være til stede. Han begynte å møte opp mer, og timene til John Pål Inderberg ble avgjørende for ham.

- John Pål var mentor for alt det som skjedde på jazzlinja i den perioden. Hele metodikken, ideologien hans, det med å la gehøret bestemme hva du spiller og ha et åpent sinn. Det har vokst seg inn i ryggmargen min. Da jeg innså hvor lite jeg egentlig kunne, ble jeg grepet av en utålmodighet, et intenst ønske om å bli bedre. Trangen til å prøve å lage noe nytt ble jævlig sterk på jazzlinja. Det var musikere med ulik innfallsvinkel, som alle var innstilt på å bli dritgode. Det var et slags sunt race. Fremoverlent stemning, for å si det mildt. Enigheten om hva som var the shit varierte fra uke til uke. Alt var den nye vinen, hele tiden.

Mot slutten av studietiden hadde mange av medstudentene bilen på tomgang utenfor eksamenslokalet – for å komme seg fortest mulig til Oslo. Ola bare ble. Lattermild beskriver han bosituasjonen sin som et slags Stockholm-syndrom; han hadde blitt glad i byen medstudentene hans rømte fra.

- Det kunne ha vært praktisk å ha bodd i Oslo, men jeg har aldri hatt lyst til å flytte dit. Her har jeg et stort miljø jeg kjenner, og studio på Svartlamoen der jeg treffer Bent (Sæther, red. anm.) og Kristoffer (Lo, red. anm.) i gangen. Jeg har egentlig et jævlig bra opplegg på gang her, gliser han.

Drar dit nesen tar ham

Mens vi snakker, sjekker han jevnlig mobilen. Flyet fra Oslo er forsinket, og de tilreisende musikerne er blitt plassert på et hotell langt utenfor byen. Nå er alle likevel på plass, og det er på tide å komme seg til Verkstedhallen der det er rigget for siste dag av preproduksjon.

Vi slår følge bort og får hilse på bandet – før vi like etter blir nærmest slått i bakken av det suggererende drivet på scenen.

Ti timer senere avtaler vi å treffes på nytt, på Ramp på Svartlamoen. Det er blitt kveld, og denne gangen venter vi nesten en time før Ola kommer løpende inn, svett og med et unnskyldende blikk.

- Vi er i rute, i hvert fall mer enn jeg har vært med andre prosjekt. Dette er veldig musikerbetinget musikk. Nå må vi bare komme oss i kakken søndag.

I tillegg til de to konsertene var planen å spille inn «Steamdome» på plate før jul. Men foreløpig har musikerne bare funnet én dag i løpet av høsten der alle er ledige samtidig.

- Jeg håper vi kan komme oss på veien til neste år. Få noen giggs på baken før vi går i studio.

I den grad han har en form for kunstsyn, er det at han er grenseløs, tror han. Først og fremst i forhold til musikalsk sjanger, men også personlighetsmessig.

- Jeg drar dit nesen tar meg. Livsprosjektet mitt, rent musikalsk, er å raffinere den luktesansen best mulig. Jeg vokste opp i en veldig fordomsfri familie og ble flasket opp med at alt var gangbar mynt. Alt kan ha kvaliteter og være kult. Det gjelder bare å følge litt med på det. Da jeg begynte å spille jazz, begynte jeg i 1930 og var veldig preget av det jeg holdt på med. Var det string swing, så var jeg ikke interessert i noe annet. Jeg hadde litt den periodiske selvsikkerheten man smykker seg med i 20-åra. Senere var det bebop, så Coltrane og så videre, forklarer han.

- Da jeg hadde vært gjennom det der, ble jeg litt kulere. Nå handler det om at det skal låte bra, ha en kvalitet, at det skal appellere til meg og være noe jeg liker og respekterer. Det eneste som provoserer meg musikalsk er banal musikk. At noe fremstår som et upersonlig, kalkulert forsøk på å reprodusere noe annet.

Ville bli likt av alle

Gjennom årene har Ola Kvernberg nærmest spilt med alt og alle. Han har like høy stjerne hos Motorpsychos Bent Sæther som hos Trondheimsolistenes Øyvind Gimse. Utenfra kan det se ut som om han lykkes med absolutt alt han prøver på. Eller?

- Jeg har hatt mine blows og mine slakter. Jeg husker jeg fikk terningkast 2 i Dagbladet etter å ha vært profet i Molde foran fulle Bjørnsonsaler og tjo og hei. Det har vært en øvelse å deale med. Da må man zoome ut og kanskje til og med ta kritikken til seg. Hvis alt rundt en er i ferd med å smuldre opp, må man finne ut hva det er som betyr noe, hvem som er viktig i livet ditt, og hvem det er viktig å være venn med. Det er det eneste som funker, sier han.

Som barn hadde han et sterkt behov for å bli likt av absolutt alle.

Tidlig krøkes: Kvernberg fikk undervisning i klassisk musikk fra han var 6 år. Det ble også tid til lek Foto: Privat

- Tanken på at noen som helst ikke kunne like meg, var uutholdelig. Den egenskapen har fungert for meg på godt også, men mest på vondt; jeg har brukt mye energi på unødvendige ting.

Apropos: Olas mobil piper igjen. Det er trommis Børge Fjordheim, og han er ikke blid. Tidligere på kvelden overtalte Ola ham til å ta et senere fly sørover. Nå er avgangen fra Værnes utsatt, og han rekker kanskje ikke flyet videre til Stavanger, der han tidlig neste morgen skal være forlover i brorens bryllup …

- Tenk deg kjærestene til alle de jeg spiller med, hvor sinte må ikke de være på meg?

Fridde foran svigers

Å være jazzmusiker i elitedivisjonen har sine omkostninger. Etter at han fikk barn, trappet han noe ned på reisevirksomheten. Men fortsatt er det mellom 130 og 150 reisedøgn i året. Altså ikke veldig kompatibelt med det å være småbarnsfar.

- Jeg hadde ikke hoppet foran en buss for fela mi, men det hadde jeg selvfølgelig gjort for ungene mine. Men dette er noe jeg helst ikke vil tenke på. I likhet med mange av kollegene mine praktiserer jeg litt «strutsing» i forhold til dette.

- Strutsing?

- Altså å stikke hodet i sanden og tviholde på at det skal være mulig å ha både musikkarriere og familie. Jeg er utrolig heldig som har Gitte. Det er hun som styrer butikken hjemme.

Ola traff Gitte, eller Nina Birgitte Bjørlo som hun egentlig heter, under en konsert med Susanna and the Magical Orchestra i 2007. Mens Ola var stigende jazzstjerne, var også Nina semikjendis i Trondheim gjennom jobben som ankerkvinne i TV Trøndelag. Det var sangeren Siri Gjære som introduserte dem. Ola ble bråforelsket.

- Jeg hadde gule og rosa prikker ytterst i synsfeltet og seilte rundt på en rosa sky. Hun var overhodet ikke interessert. Jeg sto på som en ulv og fikk til slutt overtalt henne til å møtes igjen. Etter hvert så gikk det veien, og seks måneder senere flyttet vi sammen, stråler han.

Senere forlovet de seg. Det var Ola som fridde – på julaften under mistelteinen foran svigerfamilien.

- Jeg fridde, og så fikk vi en unge. Og så fikk vi en unge til. Det blir bryllup en dag, når ungene er ute av bleia.

Hulket som et barn

Samboeren beskriver for øvrig Ola som en ekstremt nær og fin pappa. Han var selvsagt med på begge fødslene og gråt som en unge.

På tivoli: - Jeg hadde ikke hoppet foran en buss for fela mi, men det hadde jeg selvfølgelig gjort for ungene mine, sier Ola. Her med samboeren Nina Birgitte Bjørlo og barna Vilje (5) og Oskar (2). Foto: Privat

- Det var en ubeskrivelig følelse; jeg var helt ferdig. Jeg hulket, slik man gjør når en er liten. Og så plutselig ligger det en liten hudklump der, med en romvesenaktig skalle. Det var starten på et helt nytt level i livet.

Nina Birgitte kan også avsløre at samboeren har en litt mørkere side. Den kom frem en sen lørdagskveld etter en seks timer lang konsert med Gammalgrass på Herr Nilsen i Oslo. Ola ville hjem, men taxikøa var milelang. Snarrådig og totalt skruppelløs hiver han seg foran køa og skriker «I skal bli far!». Han får bil med en gang og kjører fra stedet til lyden av jublende tilskuere.

- Fortalte hun det!? ler Ola, men bekrefter at historien er sann.

- Jeg var dødssliten og desperat. Det verste var at jeg fikk skikkelig Hugh Grant-applaus fra de som sto igjen. Lykke til, ropte de. Huff, haha!

Å blø på notepapiret

De siste årene har han skrevet stadig mer filmmusikk. Fem fiksjonsfilmer og to helaftens dokumentarer er det blitt så langt. I 2013 fikk han både Kanonpris og Amandapris for filmmusikken til Rune Langlos «Jag etter vind».

- Å lage musikk på bestilling for andre har formet måten jeg komponerer på. Tidligere har jeg innbilt meg at jeg har blødd fra hjertet, og at det har koagulert på notepapiret. Det å skrive filmmusikk har også et utrolig familievennlig aspekt for en turnerende musiker. Jeg har kunnet sitte i studio i to, tre måneder og ha tilnærmet kontortid.

Det er blitt stadig viktigere for ham å gi publikum opplevelser som varer, også etter at selve konserten er over.

- Drivkraften min har blitt å lage noe varig. Noe som både kan nytes når det skjer og som varer lenger enn det. Det gjelder egentlig både familien, venner og folk jeg treffer gjennom musikken; det må legge grunnlaget for noe jeg kan like å holde på med i lang tid.

Idet vi er i ferd med å pakke sammen, tikker det inn en ny sms fra trommis Børge.

- Yes, han rekker bryllupet.

kai.kristiansen@adresseavisen.no