Odd Egil Rogneslien (bildet over) hadde stått på venteliste i flere måneder etter ankelbruddet han pådro seg under rypejakten høsten i forveien. Beinet hadde i og for seg grodd, men det var blitt liggende igjen noen splinter inni foten og derfor måtte 55-åringen opereres. 13. mai i fjor ble det endelig hans tur.
- Det var jo ren og skjær krise, kan du tro, sier Rognslien.
Størens eneste tubaist var satt ut av spill, fire dager før 17. mai, og dermed var gode råd dyre. Ingen av de få andre tubaistene i Gauldalen, de som gjerne brukte å steppe inn om Odd Egil ellers hadde gyldig fravær, kunne naturligvis trå til på selve nasjonaldagen.
Kvelden før troppet korpsledelsen opp hjemme hos den nyopererte og godt gipsede Odd Egil Rognslien for å sjekke en aller siste mulighet for å få tubalyd i barnetoget dagen etter.
- De hadde tatt med seg en rullestol, og så ble vi enige om å trille en prøvetur gjennom sentrum.
Jeg satt sabla godt, og det gikk forbløffende greit å spille på tubaen også. Den eneste utfordringen var den lange og litt seige Prestegårdsbakken.
Jeg er ingen lettvekter, som du ser, men så allierte vi oss med rødrussen, og i 17.mai-toget dagen etter skiftet de på å dytte meg opp bakken mot rådhuset, forteller Odd Egil.
- Det ordnet seg heldigvis.
Sagt med andre ord: Ingen fotballag våger å spille uten keeper. Og ingen korps bør sette i gang uten tubaen, i hvert fall ikke på 17. mai.
Fylte lunger i New York
Når Asbjørn Berg gjør seg klar til en liten formiddagsøkt i Sveanvegen i Klæbu, har han fri sikt til det fortsatt hvitkledde Vassfjellet. Utsikten er smått majestetisk og kler stykkene til både Edvard Grieg og Johan Svendsen, som står på programmet akkurat denne dagen. 74-åringen øver som en toppidrettsutøver mellom alle korpsslagene i mai, for snart er det virkelig alvor.
- I neste måned reiser vi til New York for å spille i Carnegie Hall. Det tror jeg fort kan bli et høydepunkt i min korpskarriere, sier Asbjørn Berg.
I går tok han med seg Ess-tubaen opp på badevekten for å veie instrumentet, slik at turarrangøren kunne få eksakt beskjed om hvor tungt lastet flyet blir når det letter med 29 musikere fra Klæbu musikkorps og 20 fra Kornetten på Ørlandet i juni. Asbjørn var ikke redd for sin egen matchvekt, den har vært god og stabil lenge, men han var spent på hvor mye tubaen egentlig veide.
- Tolv kilo, kunne han fastslå etter å ha trukket fra sin egen vekt.
Når du har båret en tuba hver bidige dag i 18 år, slik Asbjørn Berg har gjort, tenker du ikke så nøye over hvor mye den egentlig veier.
- Bortsett fra i disse maidagene, da jeg innimellom har lengtet etter et litt mer praktisk instrument. Men så tar jeg meg selv i at ingen ting er så mektig som tubaen, sier han.
Og fordi Asbjørn Berg har spilt og hørt det meste, vet han hva han snakker om. På veggen henger diplomer for både 50 og 60 års innsats i korpsbevegelsen. Faren hans var med og stiftet Klæbu musikkorps i 1931, og selv har han spilt sammenhengende siden 1953.
- Men Carnegie Hall blir litt større enn stort, selv for deg altså?
- Jeg tror det blir et lite eventyr, ja. Jeg gruer meg litt til flyturen, det er det eneste. Jeg har aldri likt meg noe særlig om bord i fly. Men må man, så må man, og så har jeg jo kona med på turen. Og hun sitter ved siden av meg hele tiden, og hun har ikke flyskrekk i det hele tatt. Så dette skal nok gå fint.
Luft i magen
Det er større forhold i Klæbu enn man skulle tro, viser det seg, for mellom Sveanvegen 27, der Asbjørn Berg bor, og nummer 56, der bygdas andre tubaist, Lars Roan, holder til, er det nesten fire kilometer. Hadde de stilt seg opp foran hvert sitt hus og siktet mot hverandre, kunne de sikkert spilt duett, for en tuba er ikke noe pingleinstrument.
- Det gjelder å bruke magen, ikke brystet. Når jeg har fylt opp med luft, kan jeg sikkert blåse ut i 20 sekunder, sier Lars Roan som startet med trompet, men gikk over til tuba allerede i 1976. 55-åringen har marsjert i takt med Klæbu musikkorps hele veien og gleder seg spesielt til 17. mai, like mye nå som før.
- Jeg er glad i de gamle marsjene, men jeg trives kanskje aller best når vi spiller i et kirkerom. Det er i slike konserter at dybden i tubaen virkelig kommer til sin rett, bedyrer Roan.
Han har et lite krypinn innerst i entreen der han øver litt hver eneste dag med B-tubaen sin, som er litt mørkere i toneleiet enn Ess-tubaen til Asbjørn Berg.
- Det er viktig å øve jevnt og trutt for ikke å miste «ammasjøren», forklarer han.
Uttrykket kommer fra franske «embouchure» som betyr «ansats». Det handler om hvordan man setter instrumentet til munnen og anvender ansiktsmuskler og lepper til å treffe tonen med styrke og sensitivitet. Hvis man ikke øver regelmessig, er faren stor for at tubaisten mister «ammasjøren», og da blir tonen i instrumentet sur.
Tuba i møblementet
- Ambisen må være i orden ja, bekrefter Arnulf Wold som tar imot oss i et hus fra 1791 i Trondheim sentrum.
Selv har den 66 år gamle tubaisten i Jernbanens musikkorps lungekapasitet godt over snittet for sine jevnaldrende, men det krever også daglige øvinger ved kjøkkenbordet i andre etasje.
- Et slikt gammelt hus byr på sine utfordringer i forhold til naboene, sier Wold, som har ordnet seg med en lyddemper som mest ligner en satsdunk, og som han plasserer oppå tubaen for å unngå at de verneverdige treveggene og vindusrutene i Hvedingveita blåser ut når han klemmer til.
Faren til Arnulf Wold spilte tuba hjemme i Meråker. Der hadde Arnulf også tre brødre som spilte trompet, klarinett og baryton.
- Da manglet de bare tubaen, og sånn startet det hele, forteller han.
Så holdt han opp i 26 år, før han av alle steder på denne kloden gjorde comeback i Statens lånekasse, der han jobber som underdirektør, i 1997.
- Vi startet noe som het Lånekassens hjelpekorps i forbindelse med en tilstelning vi hadde, og det var det som skulle til for å få meg i gang igjen.
Nå spiller han i tillegg sammen med noen kompiser i et band som kaller seg Seks-sju-tetten, som består av åtte musikere med særdeles raffinert sans for tyrolermusikk.
- En tuba kan brukes til det meste, mener Arnulf Wold, som aldri har angret på valg av instrument.
- Vi spilte i Torghatt-hullet en gang, og jeg var litt misunnelig på fløytisten da vi balet oss på plass før konserten. Men det gikk fort over, forsikrer han.
- Nå mener jeg at et noenlunde dannet og velmøblert hjem bør ha en tuba, sier Arnulf Wold.
Den lille tubaisten
Lereggen heter boligfeltet, og fra stuevinduet til Torbjørn Langmo er det panoramautsikt over Buvika. Han bygde hus her oppe for 40 år siden, og hver dag triller 65-åringen ned til kornsiloene til Norgesmøllene og til jobben som lagerarbeider. På mandagskveldene tar han med seg tubaen til Børsa for å øve med Buvik musikkorps, som nå har slått seg sammen med korpsmusikerne fra Viggja for å få til et fulltallig mannskap.
- Utover denne ene dagen i uka blir det fint lite tubaspill, innrømmer Langmo.
Men har du spilt tuba siden 1961, behøver du neppe å ha dårlig samvittighet om du ikke øver deg halvt i hjel heller, og nå i mai går det likevel slag i slag for Langmo også. Han har marsjert i tog hver eneste 17. mai i 55 år, med unntak av det ene året i militæret, men selv da fikk han tak i en tuba og blåste offiserene på Steinkjersannan en lang marsj.
Langmo vet hva han kan og hva han har gjort, og derfor blåser han i tubaen sin akkurat når det faller ham inn.
- Da jeg begynte i skolekorpset, spilte jeg på en helikon, der buen gikk nedenfor kneet. Jeg husker folk sto og smilte da de så den lille tubaisten komme labbende, sier Langmo.
I starten var det mange fordommer mot tubaen, føler Torbjørn Langmo.
- Det var ompa-ompa og ikke stort mer i folks ører, men jeg har inntrykk av at tubaen er blitt mer anerkjent etter hvert.
Det har sikkert sammenheng med at instrumentet ikke bare forbindes med korpsmusikk lenger. Stjernesolister som Øystein Baadsvik har betydd mye for alle små og store tubaister, mener Langmo.
Far og sønn blåser ut
Da Ole Morten Ellevsen begynte å nærme seg 40 og kjente at alderskrisen var i ferd med å angripe hver eneste celle i kroppen, kunne han gjort som mange andre og kjøpt seg en motorsykkel. I stedet kjøpte han en fet tuba.
- Det føltes helt riktig, sier Ellevsen, som er blitt 49 år. Han er en krumptapp i Byåsen musikkorps og en av ildsjelene i janitsjarmiljøet som hvert år arrangerer NM i Trondheim med bortimot 120 korps på deltakerlisten.
Hans egne foreldre var så umusikalske som det var mulig å bli, ifølge ham selv, og sånn sett er han et motsatt bevis på at korps er noe du enten blir født inn i. Til gjengjeld traff han kona i korpset, og begge sønnene ble også fullblods korpsmusikere.
Denne ettermiddagen sitter far og sønn og blåser ut på øvingsrommet i rekkehuset i Nyveilia. Erlend Einskar Ellevsen på 21 begynte med trompet, gikk over til baryton og endte opp med tuba.
- Korpsmusikken binder oss sammen på et vis som ingen annen hobby ville gjort. Hadde jeg engasjert meg i idretten, for eksempel, ville jo Erlend og jeg ha skilt lag på et tidspunkt, men nå har vi dette felles, sier Ole Morten.
Mens gutta finner toneleiet, tar mor i stedet på seg joggeskoene og legger ut på en løpetur i nabolaget. Elisabeth Einskar Ellevsen spiller klarinett, som sammen med fløyte er et riktig femi-instrument, forstår vi. Men hvor er de kvinnelige tubaspillerne?
- Godt spørsmål, svarer Ole Morten, og nevner et par navn med tilknytning til musikkutdanningen i Trondheim, men i det store og hele har tubaen alltid vært guttas instrument. I Lars Saabye Christensens «Jubel» fra 1995 møter vi den spinkle tubaisten Emilie, med «små, nesten hvite lepper» og med en munn som «nok ville passet bedre til en blokkfløyte eller triangel». Så ender da også Emilie opp med å dumpe den forbannede tubaen og heller gi seg hen til det hun kan best: å plystre. Hun plystrer «American Hymn» og «Fransk marsj» så overbevisende at korpset hennes til slutt vinner publikumsprisen i det nordnorske mesterskapet.
Uten lyden av tuba.
Men dette er virkeligheten og ikke fiksjon, og på øvingsrommet i Nyveilia blåser far og sønn Ellevsen på harde livet. Klokka nærmer seg åtte, og «nabofamilien fra helvete», som Ole Morten gjerne omtaler flokken, har i årevis hatt en stilltiende avtale med naboene om at grensen går der. Klokka 20 blank.
- Sånn sett har vi levd i fred med nabolaget i alle disse årene, tror far i huset.
Når han ikke spiller tuba, kjører Ole Morten Ellevsen flybussen til og fra Værnes, og selv om han ikke vil gå i krigen for at alle som skal spille tuba bør ha et utvidet førerkort for buss og lastebil, er det ikke langt unna.
- Blindsonen er viktig, sier han, og forteller om en 17. mai på Nordre for noen år siden, da en mor plutselig skjøv barnevogna foran tubaspilleren for å krysse gaten. Ole Morten - som så hva som foregikk tre-fire meter foran ham, men ikke det som skjedde rett under magen og instrumentet - snublet oppi den heldigvis tomme vogna.
- Å spille tuba er som å sitte høyt og kjøre buss. Utsikten er den samme, sier han,
og har følgende oppfordring til folk langs Munkegata og Nordre på 17. mai:
- Trekk til siden. Tubaen kommer.
Et hus med rytme
Vi er tilbake hos Odd Egil Rogneslien på Støren. Etter operasjonen i fjor ble ankelen ganske raskt som ny igjen, og i år skal tubaisten marsjere for egen maskin i barnetoget.
- Lyden, sier han når folk spør hva det er med dette instrumentet.
- Og alle de mulighetene du har med en tuba. Det er bare fantasien som setter begrensninger for hva du kan utrette musikalsk med en tuba.
Hans første møte med tubaen i Støren skolemusikkorps, da han var elleve år gammel, ble alt annet enn hjertelig.
- Jeg hadde drømt om å få spille trompet, men så fikk jeg beskjed om at jeg både var lang og stor, og vær så god, sa dirigenten - her har du tubaen din. Jeg hadde mest lyst til å slutte på flekken.
I generasjonsboligen i Snurruhagen, der Odd Egil og kona regjerer alene i dag, ristet det gjerne i veggene bortimot døgnet rundt da han var liten. Faren spilte kornett, og onkelen, som bodde på kvisten, var trompetist. Bestefaren, i andre etasje, slo på stortromme og sang i mannskoret i tillegg, mens bestemora spilte sitter. Hver ettermiddag var det musikkundervisning nede på kjøkkenet.
- Det var ikke lett å hoppe av, selv om jeg hadde mest lyst til det den dagen da jeg kom hjem med det nye instrumentet. Men ganske snart ble jeg og tubaen riktig gode venner, og nå har vi holdt sammen i 44 år, forteller Odd Egil Rogneslien.
Og på tirsdag kan Odd Egil og alle de andre tubaistene, både de i Trondheim, han i Buvika og de i Klæbu, blåse seg opp med god samvittighet.
Uten tubaen stopper neppe Norge, det får liksom være måte på alt, men 17. mai blir ikke helt den samme uten korpsets keeper og sisteskanse.
Såpass er sikkert.
Her kan du lese alle sakene fra Ukeadressa: