Anarkist i blå skjorte

Svartlamon, Svartlamon

Her hadd vi det fint

Svartlamon, vi satt på Svartlamon

Og vinka te togan som for forbi’

(Tre små kinesere, 1996)

Vi ante tegninga allerede da vi ringte for å gjøre avtalen. Da Svartlamoen kom på banen, skjøt ordene ut i en voldsom fart fra den andre siden av røret. Miljøpartiet De Grønnes (MDG) Harald Nissen, nå osloborger, hadde fått med seg den siste debatten om bydelen han har bodd i og kjempet for i store deler av sitt liv. Han hadde merket seg at det nok en gang ble snakket om for lave husleier, rusproblematikk og lite nybygging i bydelen. Hersing! sa han. Stigmatisering av en gruppe enkelte ser på som «rusk», nærmest snøftet han.

Svartlamoen-patrioten hadde mye på hjertet. Og en idé.

Harald Nissen var klar for å vise litt muskler.

- Hvis det var en del politikere som synes det var vanskelig å slåss mot Svartlamoen-miljøet på nittitallet, kan jeg love at det i hvert fall blir vanskeligere nå.

En vill reise

To dager senere låser en vennligstemt Harald Nissen oss inn dør etter dør i Oslo rådhus. For et par år siden var det knapt noen, bortsett fra Nissen selv, som hadde klokkertro på at MDG ville komme i posisjon i Oslo. Her sitter han altså, på sitt eget kontor i tredje etasje, 53 år og småbarnsfar, i lyseblå skjorte, og styrer byen i kompaniskap med partikolleger, SV og Ap.

Den frihetssøkende raddis-sønnen fra et borgerlig hjem i Dalen Hageby på Strindheim, som forelsket seg i Svartlamoen på syttitallet og var med på å starte Uffa i 1981, skulle kjempe mange slag for bydelen i årene fremover, også etter å ha funnet veien til makta.

Svartlamoen er i høyeste grad til stede på kontoret hans i Oslo, gjennom magasinforsiden til bladet «Svartlamon» festet til korktavla og et svart-hvitt-bilde fra området på veggen. På korktavla er også MDG-buttons festet, side om side med en barnetegning, bilder av datteren Tiril på snart fem og et av bilde av Patti Smith.

- Det er lang vei fra Svartlamoen til dette kontoret?

- Ja. Det er helt vilt, sier han og dumper ned i kurvstolen, som sammen med en sofa, to stoler og et bord er kjørt ned fra Trondheim.

Stolene sto i sin tid til tjeneste i Svaneapoteket som tidligere var i den velholdne Nissen-familiens eie. Tippoldefaren apoteker Bruun kjøpte det fra Klubselskabet Harmonien. Nå står de i rådhuset i hovedstaden.

Palleknusing på scenen

Fem år har det gått siden flyttelasset gikk sørover fra det 60 kvadratmeter store, trekkfulle huset i Biskop Darres gate på Svartlamoen til et hvitmalt trehus i arbeiderbydelen Vålerenga i Oslo. Der ventet Grete Zahl Kvakland (41), eks-lamonitten han brått hadde forelsket seg i to og et halvt år tidligere. Etter å ha invitert seg selv på besøk, var veien til beslutningen om å forlate Trondheim kort. Nå bor paret på 48 kvadrat med ett soverom, med datteren Tiril og den fjorten år gamle, døve blandingshunden Pixie (født på Svartlamoen). På inngangsdøren henger en trondheimsrose, som et slags hemmelig signal til de innvidde.

Det har gått i ett på jobbfronten siden han landet i hovedstaden for fem år siden: Han ble leder for Oslo MDG i 2011, og var nasjonal talsperson frem til 2014. Med god hjelp fra forfatter, og partifelle Erlend Loe på Twitter kom han inn i Oslo bystyre som den første MDG-representanten i 2011. Og i fjor seilte de altså inn til maktposisjon i hovedstaden. Da Ukeadressa møtte Nissen like etter at han flyttet til Oslo for fem år siden, fikk han «fnatt» av den konservative klesstilen, der «alle» satt med mørk dress og blå eller hvit skjorte i bystyresalen.

Nå sitter han her foran oss, i lys blå skjorte. Litt krøllete, riktignok. Er dette samme fyren som utøvde performance og herjet på scenen med Det glade vanvidd, senest på Studentersamfundet i Trondhjem for to år siden? Som fikk bandkompisene til å skjelve av frykt da de aldri visste hva han kunne finne på på scenen, enten han hev ting, bedrev uforutsigbar veiving med mikronen eller rett og slett bare forlot hele konserten? Den samme Harald Nissen som rev opp scenen bygget opp av paller under en konsert i kantina på Kunstakademiet i Trondheim på åttitallet, for så å kaste pallene ut til publikum?

Harald Nissen. I mørk dress og blå skjorte?

Han ler. Sier det begynte som et «interessant eksperiment» med tanke på hvordan han ble oppfattet.

- Ingen hadde forventet at en grønn politiker skulle gå like pent, eller penere kledd, enn høyrepampene. Hvorfor ikke, tenkte jeg. Det var en måte for meg å gjøre noe uventet på.

Knall og fall

Det har noe med hvor han skal ta kampene sine, sier han. Ved siden av ham på kontoret er et par mørkegrønne Converse parkert ved stumtjeneren. Jakker, dressjakke og to capser henger over.

- Jeg kan godt gå i blåskjorte, jeg ass. Det er for politikken jeg er her, ikke for mine personlige opphengs. Hvis jeg kan gå med mørk dress, og det betyr at jeg får til mer, så gjør jeg det.

Han var forberedt på voksesmerter og et par reale smeller for partiet. En eventyrlig høst, der de seilte inn til maktposisjon i hovedstaden og medvind på meningsmålingene, ble avløst av en iskald vinter og turbulent vår.

- At det ville bli knall og fall og bråk er en selvfølge. Enten så lærer du noe, og så får du deg noen kavringer, eller så kan du sitte utenfor og prøve å bli perfekt før du tør å gjøre noe. Hvis de grønne skal ha noen fremtid i Norge, må vi vise at vi ikke bare har de riktige meningene, men at vi er i stand til å sette politikken ut i praksis, så får vi se hvor langt vi kommer.

I april kom samarbeidsproblemene mellom partiets to nasjonale talspersoner, Hilde Opoku og Rasmus Hansson, til overflaten med et brak.

- Det har ikke vært bra. Det har vært flere ting fra begge to som har vært sagt som kunne vært usagt. Jeg har en god relasjon til både Rasmus og Hilde og forstår situasjonen til begge. Det er ikke alltid du styrer omgivelsene dine selv, i politikken er det andre som velger kollegene dine. Men at det ble så intenst, det hadde ingen forventet. Jeg unner ingen å være gjennom det de to har vært gjennom, sier Nissen.

Nissen sier han ikke fungerte som noen mellommann, men det ble noen telefoner med begge parter da det sto på som verst. Én ting skal han ha vært tydelig på:

- Min agenda har vært at de måtte prøve å løse dette, og i hvert fall ikke ha noen utblåsning før valget.

- Hvordan har det vært å jobbe oppi dette?

- Nei … Jeg kan jo si det nå. Det er fascinerende at selv om sentralstyret har vært litt dysfunksjonelt til tider, så har det gått bra med partiet.

Han ler en kort latter.

- Man har fått gjort mye praktisk, men jeg tenker også på hva vi kunne fått gjort i tillegg hvis de ikke hadde … Så ting henger jo sammen. Partiet har tapt at de som har vært involvert har brukt mer energi på hverandre enn på partiet. Javel, tenker jeg. Gjort er gjort, og spist er spist. Vi får ikke gjort noe med det nå.

Likevel har han stilt seg spørsmålet: Hvorfor fungerte ikke «Dream team»? Utenfra sett var de en perfekt match.

- Hvorfor det?

- Rasmus ble valgt i 2013, men hadde ingen verv i partiet, og så kom han inn på Stortinget. Han hadde ikke vært med på å bygge opp partiet og organisasjonen. Det samme gjaldt Hilde, som er en solid og markant lokalpolitiker. Men det var to erfaringsbakgrunner som møttes. Det har også noe med voksesmerter i partiet å gjøre. Jeg tror et mer modent parti, med en større og mer erfaren partiorganisasjon, hadde taklet det litt bedre. Formelle strukturer kan være en barriere mot personlige ting, sier Nissen, og sier det er partiorganisasjonen han har brukt mye av tiden sin på.

- Nei, nei, nei, Stanghelle!

Meningsmålingene har heller ikke stått til jubel hittil i år. Etter å ha kavet under sperregrensa siden januar, krøp de over den magiske streken igjen for halvannen uke siden. Er eventyret ute, spurte Aftenpostens Harald Stanghelle i en kommentar nylig. Miljøpartiets mann lener seg selvsikkert tilbake i kurvstolen, som Odd Einar Dørum forøvrig trives godt i når han svinger innom.

- Nei, nei, nei. Nå har vi vært vant til å bli utdefinert i løpet av årene; «dere idealistene». Men vi har vist at det går an å etablere et nytt politisk parti i Norge. Og vi har rocka norsk politikk nasjonalt de siste tre-fire årene. Vi har hatt en ekstremsituasjon med flyktningsituasjonen og arbeidsløsheten på Vestlandet spesielt, så klima er ikke på radaren nå. Men alt det De grønne står for er ikke blitt mindre aktuelt, mener han.

Han sier han er optimistisk, at det er viktig å ha is i magen.

- Du blir ikke kvitt 200 grønne politikere til i morgen. Vi sitter jo til 2019.

Med mange sene kvelder på kontoret er morgenstundene med Tiril hellige og strekkes

utover. Da går det i havregrøt, samtaler over bordet og en rolig stund med prat og lek før de tusler eller tar bussen to stopp til barnehagen. Han har sett at politikken kan koste når man har familie.

- I trondheimspolitikken så jeg at en del slet veldig på hjemmebane. Det ser jeg også her. Jeg har bestemt meg. Ikke faen om jeg skal ofre familien min for partiet.

Balltre bak døra

Midt i debatten om Oslopakke 3 og ny E18 og klimakamp, fem år etter at han flyttet fra Svartlamoen, sitter han her og bekymrer seg for den gamle arbeiderbydelen som har formet ham. Han leser Adressa og Universitetsavisa daglig og snakker jevnlig med folk i hjembyen som han besøker cirka én gang i måneden. Da bor han hos foreldrene på Byåsen eller svigermor på Bakklandet, men prøver alltid å stikke innom venner på Svartlamoen.

Som 24-åring okkuperte han og noen kompiser fra Uffa-miljøet slitne Strandveien 25B, som de senere fikk leiekontrakt på. Ingen andre ville strengt tatt bo i området som ble karakterisert som slum den gangen. Drosjer torde ikke ta turen dit, hevdes det, og stedet ble brukt til å plassere alkoholmisbrukere og sosialklienter. Han husker at det var tøft å bo der, med mange sosiale tragedier tett på. De første fem årene hadde han et balltre bak døra. («Ikke for å markere at jeg var tøff, men fordi det var en nødvendighet.») Da han tolv år senere flyttet til Biskop Darres gate i samme bydel, fortsatt på rundt 60 kvadrat i et trekkfullt hus, flyttet han for seg selv, men var sjelden alene. Kompiser på gjennomreise, samboere og gamle hippier kom og gikk. Åpent og gjestfritt. Om vinteren, når gradestokken krøp ned i minus 15, var det bare å ta på en ekstra genser, fyre opp i peisen og legge seg til å sove på kjøkkenet, det minst trekkfulle rommet. Slik bodde han inntil han flyttet til Grete i Oslo.

Harald og Grete

Samboer Grete fikk seg forøvrig et aldri så lite sjokk første gang hun ble med til svigerforeldrene på Byåsen: Harald hadde ikke fortalt hva foreldrene het. Vel fremme foran inngangspartiet, så Grete navnet på sine svigerforeldre på ringeklokken: Harald og Grete, sto det. Hun ble litt sjokkert, minnes han lattermildt i dag.

Med en førskolelærer til mor og en universitetsbibliotekar til far, for ikke å snakke om familierøtter i dansk lavadel, med både lagmenn og leger bak i rekkene, var det ikke gitt at det var på Svartlamoen han skulle føle seg hjemme. Protestene og aksjonene har vært mange. Håndjern og et par arrestasjoner har det også blitt.

- Var det et ungdomsopprør?

- Nei. Mer en faglig, politisk interesse - og bevissthet rundt rettferdighet og fordeling, sier Nissen, som er utdannet historiker med en påbegynt doktorgrad i Nidaros bispedømmes økonomi og administrasjon i senmiddelalderen. Han leser alt av politiske og historiske bøker, sies det. Og ikke minst alternative tegneserier. Med bare 48 kvadratmeter hjemme har han lagret utallige bøker hos venner og familie.

Diskusjonene med farfar, overlege August Johan Nissen, skal ha vært lange og interessante og bidratt til den politiske oppvåkningen.

Interessen for frihetstanken og musikk brakte ham sammen med likesinnede. Fortsatt ser han seg som en selverklært anarkist. Selv om han nå altså sitter godt plassert i Oslo rådhus og nylig stemte for å selge Hausmannskvartalet i Oslo - byens svar på Svartlamoen.

- Jeg har et anarkistisk verdifundament, sier han. - Jeg vil fortsatt plassere meg i en frihetlig tradisjon, og jeg leser fortsatt George Orwell jevnlig.

- Det rimer dårlig med din posisjon i dag?

- Egentlig ikke, sier han og nevner en tidligere høyesterettsdommer som var med i Kristiania-bohemen.

- Min anarkististiske bakgrunn har gjort at jeg reflekterer over rettsstaten. Jeg har i hvert fall lært litt om frihetens grenser.

Irritert på debatten

Harald Nissen var med på å starte bokkafeen Ivar Matlaus på Uffa den gangen og kjempet for å bevare bydelens særegenhet i flere år. I 2001 vedtok politikerne at Svartlamoen skulle være en byøkologisk forsøksbydel. Kommunen eier det meste av byggene, men Svartlamoens to stiftelser, en for bolig og en for kultur og næring, forvalter området. I mars kom evalueringsrapporten bestilt av politikerne i kommunen. Rådmannen mener blant annet det er for billig å bo der, for lite oppgradering av boligene og fortetting. Denne rapporten, nærmest sukker Harald Nissen, den blir litt snever. Vi har forflyttet oss til en vegetarkafé han frekventerer, vis-á-vis rådhuset.

- Det jeg alltid har stusset over ved Trondheim er at man ikke i større grad vedkjenner seg barnet sitt. Svartlamoen er et ektefødt barn av Trondheim, selvfølgelig på godt og vondt. Det er helt unikt. Det er mye å si om Svartlamoen og de 200 menneskene som bor der, men det er noe man aldri har lagt skjul på.

- Hva da?

- At enkelte som bor der har trøbbel, enten det gjelder psykiatri eller dop. En plass skal de bo også, og hva hadde alternativet vært? Det å si at folk kommer i boligfella, da blir jeg personlig arg. Hadde det vært bedre at vi som var aktivister på nittitallet, hadde sørget for at vi fikk overta alle husene? Som det som skjedde på Kampen, på Vålerenga eller Bakklandet? At vi fikk kjøpt trehusene for en relativt billig penge og pusset opp?

Han girer opp nå.

- Da hadde vi sittet med millionverdier, vi. Det vi gjorde, var at vi hadde en kanskje gammeldags, kollektiv holdning til at dette skal være i offentlig eie for at andre folk skal ha mulighet til å leve sånn som vi gjorde. Det var et bevisst valg. Vi ønsket ikke at det skulle forfordeles. Mange av oss fikk muligheten, hvorfor skal den fratas de som kommer etter oss, og området privatiseres?

Selv mener han, ikke overraskende, at prosjektet er en suksess. Bygget Strandveien 37 har høstet internasjonal anerkjennelse for dristig og bærekraftig arkitektur. Og finnes det noe mer trøndersk enn Svartlamoen hardkor, spør han retorisk. Svartlamoen er stedet som gir rom for det som er annerledes. Det er gratisbutikk og bokkafé og Ramp. Det er kunst- og kulturbarnehage, konserter og rom for det forskjellige. Et sted kreativiteten kan blomstre og nye prosjekter få større spillerom. En annerledes atmosfære.

- Det fremstår likevel som veldig homogent?

- Ja, jeg vet det. Jeg er helt enig. Det er en viss uniformering, men den uniformeringen har en annen karakter enn for eksempel uniformeringen på Solsiden. Det er bra for en by at bydelene har forskjellig karakter.

- Jeg sier ikke at hele byen skal bli som Svartlamoen. Det ville vært et mareritt. Der ville ikke jeg bodd i hvert fall.

Han ler. Nissen mener bydelen har jobbet bevisst med å bli mer utadrettet, blant annet med Verkstedhallen og barnehagen for hele bydelen. Og lørdag er det Svartlamodagen med ulike aktiviteter som er åpne for alle. Selv sitter han på Karius og Baktus-forestilling i Oslo med familien den dagen. Det er bare et par uker siden han var i hjembyen, i nevøens konfirmasjon. Etter familiefesten trakk han på seg hettegenseren og satte kurs mot Verkstedhallen for å feire Ivar Skaars bursdag. En sinnssyk kveld. De var der alle sammen. Liljedugg spilte, Brutal kuk og The School. Klokken halv seks om morran ramlet han ut i morgenlyset og tuslet bortover til svigermor på Bakklandet sammen med Grete. Lykkelig. Kanskje gjenopplevde han tiden som ung og fri lamonitt.

- Jeg pleier å si at mange av oss har fått oppfylt alle drømmene våre. Uansvarlig ungdomstid ganger ti. Nei, ikke uansvarlig, men det er som en rock'n'roll-historie. Man har fått til alt.

Det er uklart om han snakker om bydelen eller seg selv. Musikken har han foreløpig lagt på hylla. Performance-opptredenene med The Four er også lagt på is. Tiden strekker ikke til. Men han kjenner behovet melde seg mer og mer. Tenker at han må skape seg rom til å finne på noe nytt. Gjerne et nytt, umulig prosjekt. Og nå som han har bikket femti, burde han i hvert fall stå på en scene snart:

- Jo eldre du blir, jo finere kropp har du til å drive på med performance.

Klar til kamp

Én ting har han i hvert fall bestemt seg for. Han skal mobilisere på ny. Samle troppene blant gamle lamonitter som har skapt seg et navn innen blant annet kunst og kultur. Som har økonomiske ressurser å tilby dagens beboere på Svartlamoen, dersom det skulle tilspisse seg med kommunen. Vise litt muskler. Det er derfor han sa det, at hvis politikerne syntes de fikk tøff motstand sist, så må de bare vente og se nå.

Harald Nissen skal lage en venneforening for Svartlamoen. Gi noe tilbake.

- Nå har jo en del av oss tyve år på baken og gjort litt politisk arbeid og pressearbeid i årene som har gått. Noen har blitt kjendiser og har kunstnerisk karriere og slikt. Vi skal alltids klare å mobilisere ting som skal slå ganske hardt, sier han.

Bestemt, men vennlig.

- Du er klar til kamp?

- Ja. Jeg er det, sier Harald Nissen.

- Det kunne ha vært gøy.