Håndtrykket er fast og han slipper det ikke før du slipper. Velkommen inn, smiler han. Du blir sterk i nevene av å lempe ti tonn mat i året.

Han henter matvarer som er i ferd med å gå ut på dato. Lager middager, smører matpakker. Leverer mat til mennesker med tomme kjøle-skap.

Nå er det onsdag, men rekkehuset på Flatåsen fylles med lukta av søndag. Femtitre koteletter stekes. Halvannen time. Så kjøles de ned for å varmes opp igjen på Omsorgskafeen som tre kvelder i uka låner kjøkken og en liten matsal i et aktivitetssenter rett over Olavshallen.

Han har tre matlager rundt om i byen, til sammen tolv frysere og fem kjøleskap. Og et ekstra kjøleskap hjemme. Det er greit å slippe å dra inn til byen om noen ringer.

- Drømmen er et lokale sentralt i Midtbyen. Det må være et stort kjøkken og plass til at førti-femti personer kan spise, sier han.

Hjemme på kjøkkenet: Walther Jarwson steker femtitre koteletter som blir søndagssmiddag på Omsorgskafeen. Han har lenge ønsker seg et sted i Midtbyen. Med kjøkken. Og et rom hvor det er plass til femti gjester. De som ikke har mer en nok.

Den gang. Jubileet

Å hjelpe de med minst har vært livet for Walther siden byjubileet i 1997, da noen politikere ville skysse «uteliggere» og «alkiser» ut av byen for ikke å forstyrre synsfeltet til byens gjester.

Walther ble forbanna.

Han kjente flere av dem fra oppveksten. Tolv-femten personer, sier han, men nå er det bare én igjen. De andre døde altfor tidlig av et altfor hardt liv.

Det kunne vært ham, sier han, selv om han hadde god ballast med seg hjemmefra.

Walther vokste opp i «tyskerbrakkene» ved Festningen, faren var elektriker på smelteverket, moren hadde ansvar for sykehusets svømmebasseng. Walther var femten da han tok hyre på Hurtigruta. Seksten da han reiste utenriks.

Som guttunge herdes du ombord på et skip, og på land ble det mye festing. Han var glad i å slåss, sier han, og en kveld på fylla dro han bort til Pinsemenigheten Betel for å lage kvalm.

I stedet ble han sittende og høre på sånn «ten sing».

Walther var tjue.

Kanskje bare nitten.

Men det var ei jente der også.

Walther ler og sier han møtte både Else og Jesus den kvelden.

Slaget. På jobben

Walther og Else fikk politikere og næringsliv med på å arrangere en jubileumsmiddag for dem som holdt til utenfor Frukirka og på Fosenkaia. 125 gjester. Tre retters middag. Artister.

Det ble også et vendepunkt for Walther som hadde slitt med helsa etter at han i 1988 ble hardt skadet etter å ha blitt angrepet bakfra av en pasient på Haukåsen hvor han jobbet.

- Jeg var 33 år og det ble satt av et rom til meg på Saupstad sykehjem. Det er den korte ver-sjonen, sier Walther.

Den litt lengre versjonen inkluderer en rettsprosess hvor fylkeskommunen, arbeidsgiveren, nektet å ta på seg ansvaret. Først etter at pasienten troppet opp i rettssalen og fortalte hva han hadde gjort, ble det offentlige dømt til å betale Walther en erstatning.

Så fulgte flere operasjoner og lange behandlinger, blant annet ved Røde kors-klinikken på Lanzarote. Walther ble stadig bedre, og som uføretrygdet kunne han bruke det meste av tiden på å hjelpe andre.

Kunne vært en av dem. Walther ble uføretrygdet etter at en pasient på Haukåsen angrep ham bakfra med en stol. I lang tid så det ut til han skulle bli pleietrengende resten av sitt liv, men etter lang opptrening kom Walther seg på beina og begynte å hjelpe de som faller utenfor på grunn av rus eller andre problemer.

Sammen med Else samlet han inn klær han kjørte til Romania, Estland, Latvia og Hviterussland. Flere ganger hadde familien narkomane på avrusning boende hjemme hos seg. Og de startet Matbussen, som senere ble til Omsorgskafeen.

Walther sliter fortsatt med helsa, sier Else. Det er ikke noe å snakke om, sier Walther.

Han er 61.

Else er 64.

Deres fire barn er blitt voksne.

Ny gruppe. Uten rus

Nå er klokka snart tolv. Han startet ni, snakket lenge i telefonen med en kvinne som trengte noen å snakke med. Så hentet han noen kasser med brød, og stakk innom en som behøvde hjelp med noen medisiner.

Før dagens runde. Hjemme på Flatåsen. Han er glad for å ha et ordentlig hjem å komme hjem til etter jobb. For mange er det ingen selvfølge, sier Walther.

- Det er ikke bare dette med mat. Det er så mye ensomhet, så mange som trenger å lette hjertet sitt, sier Walther.

Else sier Walther tar det litt roligere nå, men at han fortsatt står på nesten døgnet rundt. Hun er stolt av Walther, sier hun. Beundrer pågangs-motet hans. Styrken. Han er mye hjemmefra, men hun vet jo hva han driver med og hvor viktig denne jobben er for andre.

- Han klarer ikke å si nei. Det er det da vet du, smiler Else, mens Walther snakker i telefonen samtidig som han steker koteletter.

Han trenger noen sekker med poteter. Nå er han tom for poteter, sier han. Så får han en telefon fra Royal Garden som har mat til overs på grunn av streiken. Så kommer en telefon fra en familiemor.

Det har kommet til en ny gruppe, sier han, med vanlige familier som ikke har penger til mat, toalettsaker, medisiner, sånne ting, etter å ha betalt de vanlige regningene.

Walther sier det rammer helt vanlige folk, det kan være naboen din som har mistet jobben på grunn av sykdom og ser tingene rundt seg rakne på grunn av dårlig økonomi. Unger som faller utenfor fordi foreldrene ikke har råd til at de er med på vanlige aktiviteter.

Walther sier han har over førti slike personer på sin liste, familier han kjører innom noen ganger i måneden. Han har skaffet frysere til noen av dem, så han slipper å dra innom hver uke.

- Noen er så glade når jeg kommer at ungene hopper på trappa.

Traff Else. Og en annen

I gangen utenfor kjøkkenet henger et trykk med en Jesus-skikkelse. Else sier Walther fikk bildet av datteren til en kvinne som døde av sykdom. Som takk for at han hjalp henne. Som takk for at han satt sammen med henne på dødsleiet.

Det er dette kristne livssynet.

- Men det handler ikke om å følge Bibelen slavisk. Det handler om å følge hjertet sitt, sier Else.

Walther har stekt ferdig kotelettene, og sier han går aldri fra et kjøkken som er skittent. På stuebordet ligger en arbeidsliste: Skaffe brød. Steke mat. Hente mat på lageret til Coop. Levere mat til to familier på Heimdal. Hente poteter.

Men den lista er ikke noe å bry se om, sier Walther, den blir likevel endret utover dagen. Når telefonene kommer.

På bordet ligger også en bunke kvitteringer på mat og andre ting han har kjøpt. Varer han ikke får gratis fra butikkene. Som regel bruker han tretti tusen kroner i måneden på slike varer, i desember tre ganger så mye. Alt godkjennes av Omsorgskafeens forretningsfører.

Han har ikke ei krone i lønn, men får dekket det meste av sine utgifter. Skulle kommunen gjort denne jobben, ville det kostet den millio-ner, sier Walther.

På en vanlig dag kjører han tjue mil for å hente og levere mat. Før leverte han til familier over hele Trøndelag. Nå er det mest Trondheim. Men han har også noen familier i Stjørdal,

Orkdal og i Røros-distriktet.

Han prøver å være hjemme til seks, men som regel er han ikke hjemme før i åttetiden, sier Else. Noen ganger ved midnatt.

Hver dag. Ny runde

Han setter seg i kassebilen som er fylt med mat han har sortert i matkasser.

Han kjører innom et eldre ektepar på Kolstad. Han var der sist for fjorten dager siden, men nå er det tomt. Hun får noen kasser med mat som fyller kjøleskapet. Brød, kjøttdeig, kalkun.

Pålegg. Melk og kaffe. Sjokolade. Sånne ting.

Hun sier hun helst ikke vil snakke med oss. Ikke i dag.

Walthers matkasse: I mange år har han fått maten gratis fra butikkene. Nå er det ikke så enkelt lenger.

Det er jo så flaut for mange, sier Walther når han er tilbake i bilen. Å motta slik hjelp er jo belagt med skam. Før var det kanskje lettere å være fattig, det var så mange andre i samme

situasjon. Men det er mye mer enn det vi ser, sier Walther.

Det vi ser er bare en dråpe.

Før tok han jobben med seg hjem, han kunne ligge våken og tenke på det han hadde sett. Og hørt. Det har han sluttet med, sier han, selv om han ofte kan bli forbanna fordi det er som det er.

Han sier han er glad for at han har et ordent-lig hjem å komme til etter jobb. Å kunne gå barføtt ut på den lille hageflekken og plukke noen bær. Sånne ting. Og får han tid til en times tur langs elvepromenaden, er dagene ekstra gode.

Han kjører innom lageret til Coop på Tiller. Han henter noen kasser med mat som er i ferd med å gå ut på dato, eller med emballasje som er så ødelagt at varene ikke kan selges. Noen esker med fiskefilet. Noen kasser med appelsinjuice. Et lite fjell av lefser. Det er ikke så mye å få i dag, Frelsesarmeen har også vært der.

Sammen sørger Kirkens Bymisjon, Frelses-armeen og Omsorgskafeen for at de som trenger det har et gratis middagstilbud hver dag. Unntatt mandag.

Omsorgskafeen til Walther er åpen hver tirsdag, fredag og søndag. Mellom klokka seks og åtte serveres gratis middag og brødmat.

Walther kjører innom Robert Jørgensen på Heimdal, en av de rundt tretti frivillige rundt Omsorgskafeen. Noen er uføretrygdet, andre har vanlige jobber eller er studenter.

Nettverket. Heidi Blikeng og kjæresten Robert Jørgensen er to av rundt tretti personer rundt Omsorgskafeen. Walther Jarwson er daglig leder. Her har Walther levert noen kasser med kalkun som Robert og Heidi skal steke hjemme på sitt eget kjøkken.

Walther leverer Robert noen kasser med frossen kalkun som Robert skal steke hjemme på kjøkkenet. Så kjøles kalkunen ned for senere å bli servert på Omsorgskafeen.

Robert sier det er trivelig arbeid. Han får så mye tilbake, sier han. I dag skal han besøke en familie med to små barn. Sist gang han besøkte dem, malte et av barna et bilde til «mannen som kommer med mat».

En mor. Og fire unger

Walther kjører innom Royal Garden Hotel og får med seg tjuefem kilo crème fraîche, trettisju kilo ferdigkokte egg i lake. En kasse svine-skinke. Og enda mer kalkun. Og enda noe mer.

I tillegg til førti liter melk som går ut på om to dager.

Et ny utfordring: Før var det enklere å skaffe mat i ferd med å gå ut på dato, nå selger flere butikker denne maten til reduserte priser. Det betyr at Omsorgskafeen er mer avhengig av økonomisk støtte for å skaffe mat til de som ikke har penger til å kjøpe.

De som kommer på hans liste blir godt tatt vare på, sier Walther. Han parkerer bilen foran et hus, går ned i kjelleren og åpner hengelåsen til en matbod, ett av hans tre lager. Men det handler om mye mer enn mat, gjentar han, det er lett å bli isolert når du er fattig.

- Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har måttet hjelpe gjennom papirmølla til Nav. Hvor mange jeg har kjørt til sykehus. Rusmisbrukere behandles med lite respekt, sier han, også på et sykehus.

Han har ikke tall på hvor mange ganger han har sittet ved et dødsleie. Hvor mange begravelser han har deltatt i. Tidligere kjørte han konstant rundt med en sort dress i bilen, men det gjør han ikke lenger.

Kalles en engel: I tillegg til Omsorgskafeen har Walther over førti personer på sin liste. Denne dagen besøkte han et ektepar på Kolstad. Og en mor med fire unger på Tyholt. Hun kaller Walther for en engel.

Nå pakker han fem nye matkasser og sier han tar med litt ekstra frossenpizza til ungene. Han kjører til et hus i det noen vil kalle et ganske fint strøk på Tyholt.

Han parker bilen noen hus bortenfor.

Hun åpner døra.

Han bærer opp kassene.

Det er en familie på fem.

To soverom.

Hun sier det ikke er så lett å prate om, men hun ble rammet av en sykdom for noen år siden. Hun er uføretrygdet. 18 000 kroner i måneden i trygd. 10 000 kroner i husleie. Når regningene er betalt, er det ikke penger igjen til mat.

Hun ble tipset om Walther av en venninne. Lenge vegret hun seg for å ta imot hjelp. Det er så flaut, sier hun. Hun føler skam. Hun kaller Walther for en engel.

Mens vi snakker kommer to av barna hennes hjem. Den eldste sier hun hadde en kjæreste, men at hun ikke ville ha ham med seg hjem fordi det er som det er.

På vei ut til bilen sier Walther han blir sint når han tenker på det. Folk skal ikke ha det sånn, sier han. Ikke i Norge.

På Gryta. Omsorgskafeen

To dager senere, fredag.

Walther og tre andre frivillige lager middag på det kommunale aktivitetssenteret Gryta rett over Olavshallen. Klokka er snart fem, han har jobbet siden ni.

Walther Alexander Jarwson.

Mellomnavnet har han etter farfaren, en russer som var på cruise langs Norskekysten da Oktoberrevolusjonen brøt ut i 1917. Alexander hoppet av i Trondheim og tok senere

etternavnet Jarwson.

Walther var for noen år siden nestleder for Demokratene i Trondheim. Det var mye rart i det partiet, sier han, og han hadde ikke stilt opp hvis det ikke var for ildsjelen Svein Otto Nilsen, som var partiets lokale leder. Walther sier Nilsen alltid har et hjerte for byens svakeste.

Walther sier han skulle engasjert seg mer politisk, men han har ikke tid. I fjor var han listefyll for Kristelig Folkeparti.

Utenfor Gryta: Walther går ned med et brett Cola, sier han åpner kafeen om noen minutter. Utenfor venter Ingar Sandby og Rolf Erik Skillebækk som vil spise middag på Omsorgskafeen. Den er åpen tre kvelder i uka. Gratis mat.

Han vil ikke klage, sier han, men Omsorgs- kafeen er blitt mer avhengig av økonomisk støtte etter at flere butikker har begynt å selge mat som er i ferd med å gå ut på dato til reduserte priser. Nå må han jobbe enda hardere for å skaffe mat nok til de som står på lista hans. I tillegg til Omsorgskafeen. Han håper det kan ordne seg med den planlagte Matsentralen som skal samle inn overskuddsmat.

Det har dannet seg en liten kø utenfor inngangen til Gryta, Walther går ned med et brett Cola og sier de snart åpner. På vei opp sier han det er skam at så mye overlates til frivillige organisasjoner, det er en grense for hvor mye det frivillige kan makte.

Han kjenner også på at han er litt sliten. Om det kommer «ei stjerne som vil overta» så er det fint, sier han, men han har ikke samvittighet til å legge ned tilbudet. Dessuten er jo den største gleden å glede andre. Og det er vel egentlig alt, sier han.

Denne kvelden fylles rommet med tjue mennesker som spiser, prater, drikker kaffe og spiser is. Og som tar med seg en matpakke eller tre når de skal ut på gata igjen.

Og etter middagen skal Walther besøke enda en familie. Og en annen som sitter ensom hjemme.

Og han har kjøpt en potteplante.

Og det er en petunia.

Mens de venter. Ingar Sandbye og Rolf Erik Skillebækk var de første som stilte seg i det som etter hvert skulle bli en liten kø utenfor Omsorgskafeen. Denne fredagskvelden.