På en liten grå sokkel står en kvinne. Fra hodet strekker det seg en søyle helt opp til taket. Umiddelbart kan dette se ut som en kommentar til et arkitektonisk fenomen, nemlig kvinneskulpturene som ble brukt som søyler i antikke templer, de såkalte karyatidene. Men her kommer ingen av de kvinnelige formene til syne: Hun er iført blå overalls, det er praktiske solide arbeidsklær istedenfor utbroderte og konturfremhevende. En slags oppdatert og hverdagslig tvist på noe opphøyd og idealisert.
Etter hvert som man ser, blir man klar over at hun må ha målt alt opp med nøyaktighet: Lengden på sokkelen hun står på og søylen over henne pluss hennes egen høyde må sammenlagt korrespondere akkurat med målet fra gulv til tak i den skrånende oppgangen. Hennes plassering er med andre ord også helt bevisst: Litt lenger inn og søylen ville blitt for lang. Litt lenger ut og søylen ville blitt for kort.
Dette forholdet mellom ens egen kropp og rommet man befinner seg i, fremstår stadig klarere. Dette er svært enkelt, men samtidig både bevisst og presist. Men forholdet mellom kropp og rom får en ny dimensjon etter som man beveger seg rundt henne. Det er ikke en menneskefigur i stein som står der. Det er en person som kan se deg og høre deg. Man blir med tiden mer og mer bevisst sine egne bevegelser i rommet, sin egen plassering i forhold til henne - ens egen kropp og hvor man plasserer seg.
Og hvor utspiller det hele seg? I en undergang - en gjennomgangspassasje - på en togstasjon. Kanskje et av byrommene vi bryr oss minst med å stoppe opp i, der vi i brytningen mellom et tunnelaktig mørke og dagslyset bryr oss minst om hvordan vi beveger oss og hvor vi plasserer oss. Det er et tomrom mellom to destinasjoner som vi hurtig beveger oss gjennom.
Fra å være en enkel arkitekturhistorisk kommentar, er det blitt en kroppslig opplevelse og en konkretisering av dialogen mellom menneske og arkitektur, mellom kunstverk og betrakter.