«Hun har samme utålmodighet i båten som i livet.»
Bogstadvannet blinker, noen gartnere steller gresset ved golfbanen i sørenden, klokka er akkurat passert åtte fredag morgen. Trener Bastien Gallet (36), tidligere olympisk roer for Frankrike og Mensa-medlem, har omsider fått start på påhengsmotoren. Nå haster han ut til midten av vannet. Han roper med aksent, overdøver motorduren:
- Gi deg tid! Slapp av i skuldra! Passe på!
Der i singlesculleren ror Birgit Skarstein. Overarmsmusklene buler, det går litt for fort, hun skyter kroppen frem.
For bare få minutter siden har hun hastet ned i en parkeringskjeller på Majorstua, svingt en Volvo ut på veien, hisset seg opp over at hun må avbryte studiene i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo på grunn av obligatorisk oppmøte («det gir ingen mening, jeg blir provosert»), uttalt at «planene for våren 2017 bankes nå», forklart at hun sier nei til å henge med en kompis i helga fordi «jeg har brukt opp den sosiale kvoten denne uka».
Hun burde bare ha én tanke i hodet nå: paralympics i Rio de Janeiro, Brasil, søndag 11. september klokken 9.50. Hun sier:
- Jeg får bare én sjanse. Det er bare én distanse. Da skal jeg prestere maksimalt.
Men nå sprekker trenerens stemme:
- Ikke så fort fram med overkroppen!
Menneske, liksom
Den aller mest dramatiske historien i Birgit Skarsteins liv er denne: Hun ble lam fra livet og ned etter en badeulykke i Malaysia i desember 2008. Der hoppet hun i vannet fra en molo, uten å sjekke vanndybden. Da hun reiste seg, klarte hun ikke å stå ordentlig. Leggbeinet stakk rett ut, blodet fosset.
Skaden krevde flere operasjoner, hun fikk bakterieinfeksjon i beinet. Lille julaften ble hun fløyet hjem til Norge. Der gjennomgikk hun nye operasjoner på Sykehuset Levanger, St. Olavs Hospital og Rikshospitalet i Oslo. Under den siste operasjonen høsten 2009 fikk hun epiduralbedøvelse. Det gikk galt, ryggmargen ble skadet.
Hun våknet uten følelse i beina.
- Da jeg tok ryggen, tenkte jeg: Jeg er glad for at jeg ikke tok nakken. Jeg har i hvert fall armene, sier hun nå.
- Kjente du ikke på andre, mørkere følelser?
- Jo, jo. Jeg er menneske, liksom. Selvsagt. Livet går opp og ned. Men du trenger de perspektivene der. Du kan ikke kjenne toppen uten å ha kjent litt på bunnen, sier hun.
Og legger til:
- Men jeg har litt tunnelsyn. Hvis noe er galt, blir jeg opptatt av hvordan jeg skal fikse det. Jeg vil fikse ting! Det handler om å ikke gå inn i en tilstand der jeg bare grubler. Men at jeg heller prøver å gjøre noe med det.
Og etterpå:
- Dersom jeg ikke kan gjøre noe med det, så må jeg akseptere det. Men det er en utfordring for meg: Min spontanreaksjon er å handle, men det trenger jeg ikke å gjøre hver gang. I perioder var jeg dårlig til å be om hjelp. Jeg kan fortsatt bli bedre til å la ting gå.
Norske tv-seere ble kjent med Skarstein under første sesong av Lars Monsens «Ingen grenser» for fire år siden. Hun ble castet til serien bare 14 måneder etter at hun ble lam. Sammen med de andre deltakerne tok hun seg til toppen av Snøhetta. I dag strør hun om seg med sitater som: «Jeg er glad i regn. Jeg synes det er friskt.»
Eller: «Jeg vil være en pluss i livet. At jeg har levd, skal være et positivt tilskudd til verden. Jeg vil gjøre noe mens jeg er på jorda.»
Denne fredagen skal hun trene tre ganger, først i båt, deretter i rullestol, bare avbrutt av et møte med ernæringsfysiologen ved Olympiatoppen, de skal snakke om faren for 30 varmegrader i Rio («ti prosent sjanse»), og hun skal spise laks, salat og potetmos i kantina.
Birgit på siste etappe
Der, i kantina, skal 27 år gamle Birgit Skarstein fra Nesset i Levanger si:
- Jeg er veldig obs på fellesskapet. Jeg definerer meg som en del av en større gruppe, en del av noe større. Jeg vil bidra med noe til omgivelsene.
- Vurderer du hele tiden om du får til alt dette? Er du streng mot deg selv?
- Jeg vurderer ikke hver dag om jeg er en pluss. Men det er en utfordring jeg har: Å ta hensyn til meg selv. Jeg har jobbet med å kartlegge mine egne egenskaper og hvordan jeg kan regulere dem opp og ned. Jeg har for eksempel mye omsorg for de andre på rolandslaget, men jeg kan ikke gi bort treningstid til dem hver økt, sier hun.
- Er det ikke en kontrast der, å være så opptatt av fellesskapet, men samtidig drive med en veldig individuell idrett?
- Jeg sitter alene i båten. Men jeg skal bare ro de siste 1000 meterne inn til mål. Dette er sisteetappen av alt vi har jobbet med i fire år. Jeg skal prestere i fem og et halvt minutt. Men det er vi som lag som taper eller vinner. Det er ikke bare meg! Det er fysioterapeuten, alle trenerne, lagkameratene. Hele laget har gjort jobben, sier hun.
- Men presset ligger på deg. Du er gullfavoritt?
- Andre får forvente det de vil. Men jeg skal jobbe så hardt jeg kan. Jeg skal ro godt, komme ut av vannet rent, sitte oppreist, puste riktig.
- Det er detaljert?
- Ja. Det er disse detaljene jeg kan kontrollere. Jeg kan ikke kontrollere konkurrentene.
Birgit Skarstein kan heller ikke kontrollere norske sportsredaksjoner, men det er i teorien. I forrige uke tok hun et oppgjør med de store avisene, som ikke sender journalister til paralympics. Teksten, som hun skrev sammen med Cato Zahl Pedersen, fikk massiv oppmerksomhet. Det gikk ett døgn. Så tvitret Bertil Valderhaug, leder for regionavisenes samarbeidsprosjekt 100% Sport, følgende: «Det er ingen skam å snu, selv ikke på overtid.» Journalistene kommer.
Det er imidlertid mer hun vil ha endret: Skarstein er irritert over at singlesculleren hun ror veier 24 kilo. Det er nemlig ti kilo mer enn båten til en funksjonsfrisk utøver. Årsaken er at Skarsteins båt skal være mer stabil og ikke velte, har Den internasjonale paralympiske komité bestemt. Risikoen for velt vil hun imidlertid ta selv, påpeker Skarstein.
Hun vil også ro 2000 meter, som er standard olympisk distanse, ikke bare 1000. For hvordan kan det skade med en ekstra kilometer? «Vi ror jo 70-100 kilometer hver uke», sier hun. Den største kampsaken innen idretten? «One game, one flame.» Felles mesterskap for funksjonsfriske og -hemmede er et kjempesignal, mener Skarstein. Hvorfor kan ikke Trondheim gå i bresjen for et integrert VM på ski i 2021?
- Jeg ønsker et mer inkluderende samfunn, med mindre vekt på etnisitet, legning, funksjon og kjønn. Idretten er en fantastisk, universell arena, sier Birgit Skarstein.
Vafler fra de rikes bord
En historie fra ungdommen: Som 13 år gammel åttendeklassing ved Nesset ungdomsskole i Levanger ble Skarstein plukket ut som én av ti utvalgte i et rollespill under Operasjon Dagsverk. Der nesten 300 elever måtte sitte på gulvet i gymsalen i stedet for å spise lunsj, fikk Skarstein lov til å spise så mange vafler hun orket ved et bord midt i rommet.
- Det var utrolig vanskelig. Krevende, sier hun.
- Hva gjorde du?
- Jeg delte ut vafler til de andre, men fikk beskjed om at jeg måtte slutte med det, svarer hun, og legger til:
- Vi er født inn i en så utrolig privilegert posisjon i Norge.
Hun forteller om Bjarte Skarstein, apotekerfaren som oppmuntret barna til å lese i en bok om alle verdens kulturer. Om moren Sigrun Røkkum, som satt i timevis ved bassengkanten under Birgits svømmetrening i oppveksten. Om lillebroren, som har fotballstipend i USA, lillesøsteren og de to stesøsknene hun hver dag er i kontakt med på Facebook.
Utenfor Olympiatoppen i Oslo, rett før en ny økt med rullestolpigging langs Sognsvann og Maridalsvannet, 140 minutter denne gangen, viser Skarstein frem håndflatene sine. De er svarte, trælete, merket av timer med grep rundt årer og staver. Hun er en kroppsarbeider.
- Mamma sa: Du blir aldri gift med de hendene der! Hun foreslo at jeg skulle ta peeling! Men da må jeg jo bruke tid på å bygge opp trælene igjen. Jeg trenger dem, ler hun.
Gift er hun ikke, men kjæreste har hun. Han jobber i næringslivet. Det har Dagbladet slått fast, Skarstein har bekreftet. Hun bekrefter det gjerne en gang til, men så er det stopp. Det kan godt hende at Ukeadressa møtte kjæresten i leiligheten på Majorstua, men Skarstein vil heller snakke om andre ting. De store tingene.
Som at hun etter videregående i Levanger dro på utveksling i USA, hvor hun bodde hos en familie som «var blant de to prosent rikeste i landet», bare for å dra videre til grensen mellom Burma og Thailand, hvor hun jobbet på et barnehjem. Kontrasten var stor, slår hun fast.
Nettopp slike opplevelser har lagt grunnlaget for en annen karriere for 27-åringen, som ikke bare er kroppsarbeider.
I fjor ble hun valgt inn i Oslo bystyre for Arbeiderpartiet. Hun er fast medlem i kronprinsparets SIKT-nettverk, som samler unge ledertalenter til «nytenking og fordomsfri diskusjon». I vinter besøkte hun den ekstremt makttunge World Economic Forum-konferansen i Davos. Hun var invitert som medlem av forumets Global Shapers-nettverk, i Norge etablert av kronprinsesse Mette-Marit.
I de sveitsiske alpene tok hun en selfie og diskuterte likestilling med Canadas statsminister Justin Trudeau.
Superkrefter
- Et så konsentrert sentrum for makt har jeg aldri opplevd før. Det er fortrollende når du er på innsida. Man får tett kontakt med toppledere, sier hun om Davos.
- Alle jeg møtte hadde gjort noe vanvittig. Folk fikk tillit til hverandre, de åpnet seg. Det var veldig lett å starte samtaler. Du kunne overhøre folk som sa: «Well, Hillary, she told me that ...» De refererte altså til samtaler med statsledere, legger hun til.
Og så, mer alvorlig:
- Davos slo meg som et sted hvor det er mulig å få til det man vil, om det bare brukes riktig, om man har de riktige verdiene i bunn. Hvis deltakerne hadde bestemt seg for noe og gått for det, kunne de ha fikset hva som helst.
- Men går de for det?
Skarstein drar litt på det.
- Jeg kan i hvert fall gjøre min bit. Jeg stilte meg til disposisjon for dem jeg møtte, svarer hun.
Hun fikk da også stor oppmerksomhet under konferansen, mye på grunn av blogginnlegget «The Fourth Industrial Revolution Will Give Us Superpowers». Det ble publisert på forumets egne hjemmesider, mens amerikanske The Huffington Post fulgte opp. Mediepersonligheten Arianna Huffington, som ofte figurerer på lister over verdens mest innflytelsesrike kvinner, spredde teksten på Twitter.
I blogginnlegget skriver Skarstein om robotselen Exobionics, som kan hjelpe henne med å gå. Skarstein brukte denne robotselen under den tv-sendte Idrettsgallaen i 2013. Det gikk ikke upåaktet hen - hun fikk kritikk.
«En liten dolk i ryggen»
I mange år har handikappede «slåss for like rettigheter til å delta i samfunnet, uansett om man sitter i rullestol eller ikke. Når Skarstein kommer på scenen på den måten, opplever noen det som en liten dolk i ryggen», uttalte leder Arne Lein i Norges Handikapforbund.
Men Skarstein svarte: «Det kan bli for mye oss og dem.» Hun forkastet ikke rullestollen, forklarte hun, men brukte bare noe annet til å flytte seg med. «Jeg tror vi alle har godt av å se nye løsninger», slo hun fast.
Etter økten på Bogstadvannet, hvor trener Bastien Gallet har vært temmelig direkte i sin kritikk av Skarsteins utålmodige roteknikk, en teknikk de forsøker å snu før paralympics i september, understreker Skarstein at kritikken er nyttig og nødvendig.
- Da jeg studerte statsvitenskap, var jeg i utveksling på Krigsskolen i ett semester. Vi var fem sivile og 90 kadetter. Det var en helt fascinerende kulturreise. De ga hverandre ærlige, direkte tilbakemeldinger: «Du tar feil. Du har ikke lest godt nok.» Det er helt annerledes på Blindern, sier hun, og fortsetter:
- Jeg tror direkte tilbakemeldinger er basert på tillit. Det er en tillit jeg finner igjen på rolandslaget. Man må fungere godt som gruppe for å fungere godt som individ.
- Fungere godt som ...?
- Ja, hos Google er det gjort undersøkelser som viser at trygghet i arbeidsgruppa, en tradisjonelt sett myk verdi, var et viktig kriterium for å lykkes, sier hun.
- Du snakker som en toppleder i næringslivet.
- Haha, nei, jeg vet ikke det!
- Jo, dette blir en perfekt jobbsøknad! Har du lederambisjoner?
- Det viktigste er å gjøre bra ting. Tittelen er ikke interessant. Men hva du kan få til, vil jo variere mye i løpet av livet. Det er jo så mye vi skal ordne!
- Det er mye du skal ordne, kanskje?
- Men alt til sin tid. Jeg lærer veldig mye nå. Det handler om å mestre og feile. Da blir det en utvikling.
«Jeg vil være effektiv»
Tidligere på dagen har hun pekt på en tavle som dekker en hel vegg i leiligheten på Majorstua. Der står alle viktige datoer frem til paralympics i Rio. I slutten av juni har hun to dager i Levanger. Hva hun skal gjøre der? Litt ferie. Ingen trening? Jo, hallo, trening hver dag.
I Volvoen, på vei gjennom Oslos gater, har hun sagt følgende:
- Alle forespørsler og andre prosjekter nå, de tar jeg etter Rio. Men hvis man tror at livet mitt slutter etter Rio, så nei. Det slutter ikke etter Rio.
- Du setter deg mål?
- Ja, både i idretten og i livet. Kanskje blir jeg i idretten i fire år til. Der har jeg langsiktige mål. Jeg deler dem opp i små mål, men jeg må evne å følge dem. Jeg utvikler en rekke egenskaper nå, det er mange småprosjekter når man er idrettsutøver. Økonomiske hensyn, for eksempel. Det er spennende, komplekst.
- Er du utålmodig?
- Jeg vil gjerne at det skal gå fort. Jeg vil være effektiv.
Like før klokken 13.30 legger hun ut på grusstien ved Sognsvann i rullestolen. Hun skal møte kjelkehockey-gutta, pigge sammen med dem, før hvile og en restitusjonsøkt venter senere samme ettermiddag. Ved vannet passerer hun en andefamilie på svømmetur, deretter et eldre ektepar. Og antakelig tenker de ikke på dette, men det kunne de ha gjort:
Der ruller årets levangerkvinne 2015. Hun som ble nominert til årets osloborger i 2014, ennå ikke 30 år gammel. Hun som fikk et ekstraordinært hedersstipend fra Midt-Norges største bank, Lions Clubs høyeste hedersbevisning, Oslo kommunes ærespris tre år på rad, VM-gull i roing i Amsterdam og ble rangert som nummer åtte i verden i langrennspigging forrige sesong.
Der ruller Birgit Skarstein med blikket festet mot et ukjent punkt på stien foran seg. Og en teknikk som stadig blir bedre.