Etter 32 år i stillingen sier Trondheims første og hittil eneste byantikvar takk for seg.

Han fyller 68 år og går av med pensjon.

Etterfølgeren er snart på plass, og selv om Houen vil fortsette en stund som rådgiver eller konsulent, er hans regime i ferd med å ta slutt.

- Du har fått en del fiender i årenes løp?

- Ja, jeg håper det. Ellers hadde jeg jo vært en skjødehund. Men la oss kalle dem motstandere heller enn fiender. Jeg snakker helt greit med flere av dem, selv om vi faglig sett ikke er gode venner.

- Du er blitt uglesett. Har det vært  ubehagelig?

-  I svært liten grad. Og jeg var nok mer  uglesett tidligere. Jeg håper det ikke betyr at jeg er blitt tannløs.

Åtte søkere har meldt sin interesse for å etterfølge Houen som byantikvar.

Klenodiet ved rådhuset

Ukeadressa ba om å få bli med Gunnar Houen på en tur rundt i byen som en slags oppsummering av hans lange, utrettelige innsats med å ta vare på kulturminner, gi råd om eldre hus og passe på byutviklingen.

Vi møter ham utenfor Munkegata 8, 1700-tallsfasaden på Katedralskolens eldre del.

Han blir helt lyrisk i sin beskrivelse av den godt ivaretatte arkitekturen, før han tar oss med videre til St. Jørgens hus ved Rådhusparken. Der er han mer nyansert og mener det er et problem at man har bygget boliger i et hus som opprinnelig var en institusjon.

- Dette er et av Trondheims klenodier, men bygningen burde vært tatt bedre vare på. Det har vært en uheldig utvikling rundt dette huset de siste tretti, førti årene. Men Herman Krags tilbygg fra 50-tallet er elegant utført.

Hvem skal passe på byen nå, spør Adresseavisens kommentator.

Som en konsentrasjonsleir

Houens korte, svarte frakk flagrer i vinden.

Han hilser på kjentfolk til høyre og venstre og slår armen ut mot Thomas Angells hus, mot gammelt og nytt som er godt kombinert i Schultz gate, mot Adresseavisens gamle gård i Erling Skakkes gate.

- Der har vi den fineste rokokkoen i  Trondheim, sier han og peker på utsmykningen over inngangsdøra.

Men Adresseavisen har også etterlatt seg stygge spor i sentrum. Når vi kommer til Torvet, blir han mørk i blikket og hever pekefingeren mot avisens lystavle på veggen på Trondheim Torg.

- Tavla sørger for en usedvanlig stygg lys-setting av Torvet, særlig når den lyser hvitt. Da blir Torvet belyst som om det var en konsentrasjonsleir. Til gjengjeld har jo dere i Adressa fått et riktig fint nybygg ved Bakke bru, selv om det er veldig brunt.

Den store, planlagte hallen på Øya er en av sakene Houen nylig har engasjert seg i.

Torvet er godt som det er

Byantikvaren har så mye på hjertet når vi går over Torvet at det gir råstoff til flere artikler. Kortversjonen er at de mangeårige diskusjo-nene og de påkostede planene for å ruste opp Torvet ikke hadde vært nødvendig. Torvet har så mange kvaliteter slik det er, at mye enklere og langt billigere tiltak hadde fungert bedre.

Blikket til byantikvaren lysner betraktelig når vi går gjennom Stiftsgårdsparken. Orangeriet, den lille bygningen i forlengelsen av  Stiftsgårdens nordfløy, anser han som en perle.

- Meget vakkert, sier han og snur seg 180 grader, mot Rønninggården i stål og glass mellom Erichsengården og Anker Andersen-gården. Der finner han et utmerket eksempel på at modernistisk arkitektur kan fungere godt som kontrast til det gamle.

Rundt hjørnet peker han på mer moder-nisme. Kvartalet på Nordre som ble rammet av brann i desember 2002, er bygget opp igjen på en måte Houen har stor sans for.

Nybygget på Nordre ble vurdert som en kandidat til Statens byggeskikkpris.

Det tapte kan ikke erstattes

- Det nye kvartalet har gode detaljer. Det er avstemt mot Handelsstandens Hus ved siden av, og det følger lojalt høydebegrensningene som gjelder i Midtbyen.

- Men da det brant, ville mange ha en kopi av det som forsvant?

- Jo, men når verdier går tapt, kan de ikke erstattes, heller ikke av kopier. Dette er en av våre aller største antikvariske utfordringer. Derfor er det så viktig å ta vare på det verdifulle vi har.

Å ta vare på byens verdier, er et ekstra stort problem i bryggerekka i Kjøpmannsgata. Flere av dem forfaller, selv om det i mange år har vært snakket om at de må tas i bruk, slik at de kan bli bevart.

- Det er viktig at de blir tatt i bruk, men når det snakkes om å gjøre dem om til boliger, blir vi antikvarer nervøse. Da kan bryggene fort bli slaktet, på den måten at de blir fullstendig ominnredet med førti bad og toaletter. Da er det lettere å bevare noe av det opprinnelige preget hvis de blir tatt i bruk til kontorer. Det er flere eksempler i bryggerekka på at det kan bli bra.

Galskap og ulykksaligheter

Byantikvaren har drevet en kontinuerlig  balansegang mellom ulike hensyn. Vern og bevaring må ofte kombineres med bruk, og for at bygninger skal brukes, må de fungere, også ut fra dagens krav.

- Jeg har inntrykk av at forståelsen for  byantikvarens rolle er blitt større med årene. På den annen side er også iveren etter å  bekjempe oss blitt større, sier han.

Houen skulle gjerne snakket i grundig detalj om mange flere prosjekter. Den lille bolig-blokken i Brattørgata 10, som bare er drøyt 15 år gammel, men som «føyer seg helt perfekt inn i bystrukturen», er ett av dem. Galskapen på Øya, der han mener den planlagte idretts- og konsertarenaen vil bli en ulykke for byen, er et annet.

Han skulle gjerne sagt noe om det ulykksalige prosjektet på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, der Kemnerkontoret holder til. Om det vellykkede Royal Garden hotell og den ikke like vellykkede Olavshallen. Og om mye annet.

Men det er fredag, og vaktbikkja har ansvaret for å ordne med kake på kontoret. Han vil uansett få anledning til å komme tilbake i spaltene ved senere anledninger.

Verdifullt: Torvet er verdifullt som det er og trenger ikke store endringer. Men lystavla på Trondheim Torg er en vederstyggelighet, og scenen ser ut som en ufo, mener Gunnar Houen. Foto: jens petter søraa, Adresseavisen