Bright lights, Soho, Wardour Street
You hope to make friends with the boys you meet.
Sånn sang London-gutten David Bowie det i «London Boys», for 50 år siden. Soho er fortsatt Londons mest pulserende bydel, og Wardour Street er den trange hovedgata som går hele lengden fra Chinatown i sør til Oxford Street i nord.
Shoreditch og Hackney er hippere bydeler, det er kanskje i overkant mange tilreisende inne i det klassiske West End. Men sånn har det egentlig alltid vært. Jeg husker at kamerat Gilly, vokalist i Strawdogs, ett av Trondheims tøffeste band på tampen av 70-tallet, skrev en låt som handlet om å jage turistene ut av Soho. Vi hadde ikke hjerte til å fortelle ham at han strengt tatt var turist selv. Men vi følte det jo ikke sånn, verken han eller vi. Vi var jo ikke som de andre, ikke som trøndermusikerne Casino Steel og Gary Holton hadde med seg på spillejobb på den klassiske klubben Marquee grytidlig på 80-tallet; Casino Steel skjemtes da de entret scenen med lommebok og bøyd kam i baklomma.
Marquee var kanskje den tøffeste av alle rockeklubber; like viktig på 60- som 70-tallet, for Who og Rolling Stones, Damned og Clash, og den lå midt i Wardour Street. Den ble lagt ned på 80-tallet, for en periode flyttet til et kjønnsløst lokale i Charing Cross Road; nå er den helt borte. I likhet med punkklubben The Roxy nærmere Covent Garden og Astoria ved Tottenham Court Road. Men 100 Club, i Oxford Street 100, er fortsatt den samme gamle - og vel verdt et besøk.
Mye forandrer seg, også i Soho, men kjernen er den samme; og det har den vært helt siden den første bebyggelsen kom hit på 1600-tallet. Før det var strøket sump og skog og et yndet sted for jakt blant adelen. So ho! skal visstnok ha vært et jakt-rop, som det senere mer kjente tally ho!, så derav navnet.
Mye Soho-historie kan utledes av gatenavnene, Frith Street er oppkalt etter entreprenøren med ansvar for byggingen av bydelen, Greek Street etter den første gruppen dissidenter, greske katolikker, som skulle komme til å definere området mellom Piccadilly, Regent Street, Oxford Street og Charing Cross Road. Det som ble bygget for adelskapet, endte som outsidernes friområde, med Europas største Chinatown som den mest markante delen. Men du kan finne mat, god mat, fra alle verdenshjørner i Soho. Et grunnleggende tips er å velge restaurantene med lengst kø. Det tar tid, men er verdt det.
Kunstnere fra Mozart til Dylan Thomas har bodd her, Karls Marx skrev mesteparten av «Kapitalen» her. På 1950-tallet åpnet Ronnie Scott sin første jazzklubb, noe som virkelig skulle sette fart på bohempreget. Vil du vite litt om hvordan teenager- og beatnik-revolusjonen utspant seg i Soho i jazzens glansdager, les Colin McInnes vidunderlige roman «Absolute Beginners» (men ikke kast bort tid på filmatiseringen).
Fra 1800-tallet var Soho senter for prostitusjon, så kom sexindustrien inn for fullt, og en kan vel fortsatt høre historier om klubber det er gratis å komme inn på, men som den uheldige turist må betale en formue for å forlate.
Fortsatt finnes det sexklubber og sexindustri her, men Soho er grundig gentrifisert - og et ganske trygt område, selv på nattetid.
Det finnes falmede strippeklubber og elegante nattklubber, men også mer uformelle og ungdommelige klubber. Den gjengse Soho-pub stenger fortsatt i ellevetiden, men det er lett å lukte seg frem til der det er litt action utover nettene.
Hele tiden kan du følge lydsporet fra flere tiår med rockemusikk. Kirsty McColl skrev sangen «Soho Square» og er æret med en benk i parken med samme navn, Squeeze sang om «Piccadilly», mens The Jam plasserte «A Bomb In Wardour Street». Wardours sidegate Berwick Street ble den viktigste gata på 90-tallet, med byens kuleste platebutikker. Noen av dem er der fortsatt, og de har stort sett alltid Oasis' «(What's The Story) Morning Glory» utstilt, med coverbilde tatt nettopp i denne gata.
Too many shadows, whispering voices
faces on posters, too many choices
En kveld i Soho kan begynne med Pet Shop Boys episke «West End Girls», for så å fortsette i den
enda mer melankolske The Pogues «Rainy Night In Soho»:
I sang you all my sorrows
You told me all your joys
og så ende i det fullkomne kaos i Underworlds «Born Slippy» som Karl Hyde skrev ut fra bruddstykker fra overhørte samtaler en alkoholdynket natt i Sohos klubber.
Ennå har vi ikke nevnt Carnaby Street, men det er også bare så vidt vi gidder. I en kort periode var dette hjertet i mod-kulturen, så ble det senter for billig juggel, og nå er det en ganske vanlig og ganske overpriset handlegate.
Da skriver vi heller om Denmark Street, som ligger helt øst og teknisk sett ikke er en del av Soho. Det er en kort, liten, uanselig blindvei som i mange år har klart å unngå å bli en del av nedrivingen som har endret resten av området rundt Tottenham Court Road undergrunnsstasjon grundig.
The Kinks sang låten «Denmark Street» som handler om britisk musikkbransje, nesten hver eneste kjent rockemusiker har handlet i en eller flere av instrumentbutikkene som fortsatt ligger her, fra Jimi Hendrix til Eric Clapton, fra The Beatles til Sex Pistols som bodde i Denmark Street rett før de satte musikkbransjen på hodet i 1977, og manager Malcolm McLaren påstår at gitarist Steve Jones stjal både instrumentene og forsterkerne sine der.
30 år senere var jeg på besøk hos Tore Lande som hadde kontor i samme bygning. Denmark Street 6. Med The Boys' Honest John Plain som assistent styrte han organisasjonen Global Battle Of The Bands derifra. Hver dag spiste Lande lunsj i en bistro rett nedenfor Soho Square, et godt minne om tiden landflyktige franske hugenotter dominerte denne delen av Soho.
Også i 2016 er det en helt spesiell aura over livet og rytmen i denne gatestubben, både ute i gata og inne i butikkene.
Det er fint at byer er i forandring, men hadde det ikke vært vidunderlig om de gamle murhusene i Denmark Street hadde blitt bevart i noen hundre år til, i skyggen av de gigantiske moderne høyhusene som reises rundt?