Fest og moro og rock and roll blir riktignok ikke til å unngå. Springsteen er rockens største entertainer. Men moroa har en klangbunn, og den er mørk.

Siden han var tenåring på 70-tallet, har Adresseavisens Trygve Lundemo fulgt nøye med på Bruce Springsteen. Han har sett ham på scenen en rekke ganger siden 1981 og har anmeldt mange av konsertene hans.

I denne artikkelen samler han trådene og prøver å forstå hvorfor Springsteen har en posisjon som ingen annen i dagens rock. Lundemo mener lengselen etter en fjern far har vært den aller viktigste drivkraften i Springsteens utvikling.

- Jeg har hørt ganske nøye på denne mannen i 42 år, og for meg er sangene hans dødsens alvor.

En mann som kan skrive tekster som dette, anser ikke livet som en lek:

Sometimes I feel so weak

I just want to explode

Explode and tear this town apart

Take a knife and cut this pain

from my heart

De beste og viktigste sangene hans handler om oppvekst, følelsen av å sitte fast i grå hverdagslighet og det som verre er:

The darkness of this house

has got the best of us

There’s a darkness in this town

that’s got us too

Når jeg går gjennom mine opplevelser med Bruce Springsteen, blir det mer og mer tydelig at det er den dystre oppveksten og særlig forholdet til faren som er drivkraften bak det han har gjort.

Men alle som har sett ham, vet at han slett ikke bare er dyster. Han byr på en livsglede som få andre, og han har et ukuelig håp. Springsteens sanger har mørke skyer, men når sola bryter gjennom, skinner den med voldsom intensitet:

It's a town full of losers, I'm pulling out of here to win.

Drammenshallen, mai 1981

«Factory» er den første sangen Bruce Springsteen framfører den første gangen han opptrer på norsk jord. Den handler om industriarbeiderens ørkesløse rutine.

Drammenshallen 1981: Dette er første gang Bruce Springsteen opptrer på norsk jord.

Springsteen selv, arbeiderklasserockeren framfor noen, har aldri jobbet på fabrikk, han har aldri hatt en vanlig jobb i hele sitt liv, men han har sett på nært hold hvordan det er.

Jeg ser Springsteen i Drammenshallen og hører ham synge, allerede i andre vers, om hvordan han ser faren sin gå gjennom fabrikkportene i regnet.

Synet framkaller frykt og smerte, og når dagen er over, ser han arbeiderne walk through these gates with death in their eyes. Han gruer seg til det som skjer når fedrene kommer hjem: Somebody’s gonna get hurt tonight.

Jeg er ikke den mest ihuga Springsteen-

tilhengeren i Drammenshallen, for mye har skjedd etter at jeg hørte ham første gang. Det var i 1974. Rockkritikeren Jon Landau kalte ham rockens framtid, og Springsteen måtte sjekkes ut.

Jeg hørte mye på begge hans første album, der tekstene fløt over av ord, skrevet av en mann med mye på hjertet. Låtene ble mer kompakte på det tredje, «Born To Run» (1975), et album fullt av klassikere.

Men rocken har vært gjennom en revolusjon i løpet av de seks årene som har gått siden den gangen. Sex Pistols, The Clash og alle de nye bandene som kom i kjølvannet av dem, har skjøvet Springsteen til side, i hvert fall i min bevissthet.

Når han etter en halv time i Drammenshallen synger «Independence Day», er jeg likevel fanget. Også «Independence Day» handler om faren, om uavhengighetsdagen da fedrene ikke lenger kan holde deg tilbake:

Well Papa go to bed now, it’s getting late. Den dagen sønnen ber faren sin om å gå til sengs, er maktforholdene endret for alltid. It’s Independence Day, all boys must run away.

Göteborg, Nya Ullevi 1985

Fire år senere er mye endret. «Born In The USA» troner øverst på salgslistene overalt, og Springsteen er verdens suverent største rockestjerne.

Jeg er på jobb i Göteborg, der han fyller Nya Ullevi to dager på rad. Til sammen er nærmere 130 000 publikummere på arenaen. Stemningen er ekstatisk. Hele stadion gynger, den knaker i sammenføyningene når 65 000 publikummere danser. Etterpå viser det seg at hvis den hadde gynget noen minutter til, hadde den brutt sammen.

Gøteborg -85: Bruce Springsteen er verdens største stjerne og opptrer to kvelder på Nya Ullevi for tilsammen 130 000 publikummere.

Jeg er vitne til tidenes største rockebegivenhet i Norden, jeg klarer å presse meg helt fram til scenekanten, jeg sitter fem meter fra ham i baren på hotellet dagen etter, men vaktene slipper meg ikke nærmere.

Det er full fest, men alvoret ligger der som alltid, i sanger som «Badlands» og «The Promised Land». Jeg står så nær at jeg kan se ham i øynene når han synger «Atlantic City»:

Down here it's just winners and losers and don't get caught on the wrong side of that line.

Vinnere og tapere, godt og dårlig, glede og depresjon - denne tosidigheten er en rød tråd i alt Springsteen har gjort.

Anmelderne i alle aviser overgår hverandre i superlativer. De mener Springsteen har like stor betydning for rocken som Elvis, Beatles og Dylan. Jeg tar også hardt i: «Ingen annen kan gi oss en liknende opplevelse igjen.»

Jeg er fortsatt en ung mann og er ikke redd for store ord. Derfor skriver jeg at mens andre superstjerner er høyt hevet over massene, er Bruce: «Først og fremst kamerat, dernest rockestjerne, og det er denne nærheten som gjør ham så stor.»

Springsteen på Nya Ullevi i -85 er en begivenhet for historiebøkene. Ingen av oss som var der, vil glemme det.

Valle Hovin, juli 1988

Springsteen er i Norge for første gang siden 1981, og han er mange ganger så stor som han var den gangen. Valle Hovin er fylt av 35 000 publikummere, og det jeg skriver, gjelder alle mine opp-levelser med denne mannen på scenen:

«Springsteen kan synge om dyster og vanskelig kjærlighet, om rastløshet og vanskeligheter med å finne seg til rette her i verden. Men han formidler samtidig sterk livsglede og livsutfoldelse.»

Valle Hovin, -88: Springsteen spiller i Norge for første gang siden 1981.

Vi er midt i jappetida, den mest fjasete epoken i Norge etter andre verdenskrig. Publikum har høyt hår, skulderputer og angoragensere, men det som skjer på scenen har likevel substans. Springsteen synger «Adam Raised A Cain», og igjen gjelder det livet, selve arvesynden:

Daddy worked his whole life

for nothing but the pain

Now he walks these empty rooms

looking for something to blame

You inherit the sins, you inherit the flames.

Stockholm, juni 1992 og Valle Hovin, juni 1993

Jeg drar til Stockholm for å se Springsteen i Globen først og fremst fordi det er verdens-premieren på hans første turné på fire år. Siden sist er han blitt skilt, han har gått gjennom en depresjon, giftet seg med Patti Scialfa og fått en datter.

Han forteller om det som har skjedd fra scenen og klarer så vidt å unngå at det blir klissete.

Et år senere er han tilbake på Valle Hovin. Jeg har ikke høye forventninger, for Springsteen befinner seg i en kreativ bølgedal i karrieren. Men all skepsis forsvinner når han ligger på ryggen på scenegulvet, banker hendene i gitaren og brøler I’m a prisoner of rock and roll. Han er lykkeligere enn på lenge, men hvor interessant er han på dette punktet i karrieren?

Oslo Spektrum, mars 1996

Om Springsteen var måtelig interessant i -93, er han i hvert fall interessant tre år senere. Denne gangen spiller han helt alene i Oslo Spektrum, bare omgitt av noen kassegitarer og munnspill. Konserten er basert på albumet «The Ghost of Tom Joad».

Han har vært på 80 Bruce-konserter

Jeg skriver at: «Han ser ut som om han kommer rett fra smelteverket. Etter en hard dag ved ovnene, ruller han opp skjorteermene og tar ei økt til. For han har historier å fortelle. Historier om vanlige arbeidsfolk, fattige meksikanere, Vietnam-veteraner.»

Om «Born In The USA»: «Elleve år etter at sangen var en misforstått kjempehit, framfører han den som en rå, pasifistisk salme som oser av kuler, krutt og overgrep. I sin nye, nakne form viser sangen hva Springsteen er mest opptatt av: USA er et samfunn som har sviktet sine egne idealer.»

Valle Hovin, juni 1999, Valle Hovin, juni 2003, Oslo Spektrum, oktober 2006, Oslo Spektrum, desember 2007, Valle Hovin, juli 2012, Telenor Arena, april 2013

Springsteen har vært en ivrig gjest i Norge siden slutten av 90-tallet. Jeg har vært på de fleste konsertene og har opplevd noen av dem som ujevne. Gløden og intensiteten har variert, men han har innfridd hver gang. Springsteen har opparbeidet en så bunnsolid rutine at han aldri skuffer.

Rådhusplassen, 2012: Springsteen opptrer under ettårsmarkeringen for Utøya 22. juli 2012.

I serien av konserter siden 1999 har to skilt seg ut: I Oslo Spektrum høsten 2006 turnerte han med «The Pete Seeger Sessions» og gjorde sterkt inntrykk med et repertoar som stort sett besto av sanger Pete Seeger gjorde kjent.

Den andre var konserten på Valle Hovin 21. juli 2012, som hadde et underliggende alvor, siden Norge skulle markere ettårsdagen for terroren på Utøya dagen etter.

Springsteen stilte opp på Rådhusplassen sammen med Little Steven 22. juli og sang en dempet, intens versjon av «We Shall Overcome». Jeg skrev at han har all ære av at han ikke tok oppmerksomheten bort fra det som var sakens kjerne.

Ullevaal, juni 2016

35 år etter at jeg så Springsteen første gang, er jeg på Ullevaal stadion sammen med 35 000 andre. Hva holder han på med nå, en knapp måned før Granåsen?

Bruce beseiret Ullevaal til slutt

Allerede i fjerde låt går han løs på et av sine aller mest sentrale temaer helt siden starten av karrieren. Han synger «Darkness On The Edge Of Town», om at alle sliter med en hemmelighet:

Till some day they just cut it loose

Cut it loose or let it drag 'em down.

Etter en halv time tar han mikrofonen og begynner å snakke. Han forteller om en kveld for lenge siden. Han satt sammen med faren sin. Som vanlig var det vanskelig å snakke sammen. Men Springsteen forsto den kvelden, for første gang, at også foreldrene hadde hatt drømmer og håp som ikke gikk i oppfyllelse.

Han forsto at de hadde inngått kompromisser av hensyn til ungene, at slike kompromisser er nødvendige for at voksenlivet skal fungere, at foreldrenes kompromisser er en velsignelse for ungene.

Han sang «Independence Day», akkurat som i Drammenshallen i 1981.

The darkness of this house

has got the best of us

There’s a darkness in this town

that’s got us too

Han synger også at mørket, det som holder folk tilbake, ikke skal hindre ham, slik det hindret faren.

Det er et magisk øyeblikk. 66 år gamle Springsteen, verdens største rockeartist, synger en sang han skrev da han var i 20-årene, og han beviser for 35 000 publikummere at han fikk rett. Mørket tok ikke knekken på ham, slik det gjorde med faren. Samtidig takker han faren og tilgir ham.

Ullevaal, juni 2016: Bruce Springsteen og Little Steven begeistrer Ullevaal. Springsteens far er som et spøkelse i bakgrunnen.

Springsteen har ikke bare vunnet, han har fått fred.

Jeg er temmelig sikker på at Springsteen tenker, «du skulle vært her nå, far». Men Douglas «Dutch» Springsteen døde i 1998, bare 73 år gammel. Allerede på 70-tallet fortalte sønnen klart og tydelig om det vanskelige forholdet mellom dem. Han sa senere at den eneste måten å kommunisere med ham på, var å skrive sanger om ham.

- Kampen mine foreldre førte, er selve temaet i livet mitt. Den har plaget meg og vil alltid gjøre det. Men man kan gi slike sår et språk og en hensikt. Når vi står på scenen, er vi reparatører. Hvis jeg reparerer litt av meg selv, reparerer jeg litt av deg. Det er jobben, sa Springsteen til magasinet The New Yorker i 2012.

Han sa også at rock and roll handler om pappa.

- Rocken er et stort, pinlig rop etter pappa. Det handler om fedre og sønner, om å bevise noe til noen med størst mulig intensitet. Slik forteller vi fedrene at hei, jeg var verdt mer oppmerksomhet enn jeg fikk.

Dermed har han analysert seg selv, og jeg slipper å bedrive banal psykologisering. Han fikk ikke den oppmerksomheten han trengte av sin tause far. I stedet fikk han den av millioner av tilhengere.

Såret er der fortsatt, men det har fått plaster på.

trygve.lundemo@adresseavisen.no