Foto: JONAS SKYBAKMOEN (ILLUSTRASJON)

Skal begynne med litt selvskryt, selvfølgelig ispedd selvhat: Lørdag for to uker siden, i en blanding av dusk- og pissregn, på en slimete grusvei full av sauebæsj og mugg, opplevde jeg noe som hittil bare har vært sant for andre, men absolutt ikke meg. Hva? roper du. Hva opplevde du!? Vel, etter nesten ei mil i storbyfriske Asics joggesko, demping overalt, der også (på grunn av latterlig pronasjon), fikk jeg et anfall av såkalt, wait for it, RUNNER’S HIGH.

Dette er sant, I kid you not. Jeg har aldri opplevd noe lignende, men er ikke ukjent med fenomenet. Jeg har lest om det i avisartikler, tidsskrifter med navn som «Norsk Toppform» eller «FIT UP», hørt det blitt nevnt på radio (skiftet kanal sporenstreks) og hele veien antatt at det er dette Haruki Murakami snakker om når han snakker om løping, men den boka har jeg selvsagt ikke lest.

Men det skjedde altså meg. På en halvbratt bakketopp med utsikt over ei hengemyr, ble jeg fylt med noe som vanskelig kan beskrives som annet enn … lykke. Det føltes ikke naturlig, så mye kan jeg si. Men det var jo en svært velkommen følelse, hele Skybakmoen tok imot med åpne armer. Gnagsåret sluttet å verke, svetten etset seg ikke lenger gjennom høyre hornhinne og blodet i munnen smakte mango (det siste er selvfølgelig en overdrivelse).

Men det var runner’s high. Selve GRAND PRIZE i en meningsløs treningsøkt, for første gang tildelt meg. Som å finne en tusenlapp når du rydder leiligheten (har aldri skjedd, tenkt eksempel). Men for en rus det var! Endorfiner? Smaka bra. Cannabinoider? Kan vel ikke skade! Hjernens eget kjemilaboratorium hadde virkelig kokt opp noe good shit.

Hvorfor skjebnen skjenket meg denne vanvittige ekstasen? Asså, jeg hadde løpt ei stund, da. Hadde gjort meg fortjent til det. Runner’s high må være den mest protestantiske av alle highs, tenker jeg nå. Jeg hadde sprunget, stavret, spurtet, slept og svettet i snart en time før kroppen endelig kom på tilbudssida: Her er litt lykke til deg, kis! Bare forsyn deg!

Jeg kunne selvfølgelig ha jogget i times- og dagesvis på denne rusen, det sier alle som har opplevd den, men i likhet med dem valgte jeg å springe hjem. På hytta ventet dusj, eldre joggebukse og følelsen av at jeg var et SUNT og GODT menneske, antakelig sunnere og bedre enn de fleste, sunnere og bedre enn alle jeg kjenner, resten av familien, folk på jobben, BIKKJA DI og han fyren som serverer etiopisk jungelkaffe på Jacobsen & Svart.

Men rusen ebbet ut, den gjorde det. Dagen derpå kjente jeg bare på lår av stål, gryende hodepine og dette gnagsåret som i grunnen er selve livet. Og det var da jeg åpnet ei flaske rødvin. Drakk ett glass. Jo da, godt. Drakk ett til. Smaksrikt! Drakk et tredje og et femte og verden åpnet seg, som Knausgård ville ha sagt.

Verden åpnet seg selv om jeg ikke løp som en hund i pissregn på møkkete vei, men heller tok det temmelig lugnt i eldre joggebukse. Jeg brukte ikke én kalori. Jeg prøvde å sitte så urørlig som mulig mens jeg drakk, og lykken strømmet likevel på. Da tenkte jeg: Protestantismen er en vits. Himmelen er bare litt rødvin unna.

Og trening er for tungvint i lengden.