Snart skal  Bruce Springsteen spille til dans i skogen oppe i Granåsen. Der er ikke undertegnede til stede. Som mange andre ganger når store artister har vært på besøk i hjembyen min. Jeg var der ikke da Small Faces spilte i Nidarøhallen (altfor liten), da Rod Stewart spilte samme sted (altfor hip) eller da Sex Pistols spilte i Studentersamfundet (altfor bortreist).

Det er ikke så farlig at jeg ikke der, 37000 andre sørger for at herr Springsteen føler seg velkommen. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på alle de gangene da andre store verdensartister har vært her, da folk flest har holdt seg hjemme og sett på tv.

Les om Sverre Kjelsberg, Wardour Street, Elton John, Royal Albert Hall, Prince og mange flere

Jeg kunne nevnt mange anledninger opp igjennom årene, men nøyer med den aller mest rystende - den gangen Roger McGuinn sensasjonelt nok holdt solokonsert på Skansen i Trondheim, for 30 år siden.

Hvem er Roger McGuinn, spør du kanskje. Nei, det gjør du nok ikke, om du er blant denne spaltens faste lesere. Men jeg svarer uansett: Roger, eller den gang Jim McGuinn, var sjefen for The Byrds, bandet som ga ut seks klassiske album på fire år fra 1965 til 1968 - som var et av få amerikanske band som matchet den britiske invasjonen, som mange kalte den perfekte blandingen av Bob Dylan og The Beatles - men som ganske fort selv ble en inspirasjon for sine inspirasjonskilder. Ettersom The Byrds utviklet seg fra folkrock via psykedelia til country, fulgte Dylan og The Beatles og store deler av rocken etter.

Spesielt lyden av McGuinns tolvstrengers Rickenbacker-gitar har vært med på å definere rocken. De fleste ledende artister, Bruce Springsteen selvsagt inkludert, er inspirert av McGuinn og The Byrds - men det er umulig å nevne to som skylder ham sentrale deler av sin musikalske identitet: Tom Petty og R.E.M.

Men tilbake til Trondheim i 1986.

Etter å ha spilt mange av sine største hits og mest kjente sanger, fikk han et skjelmsk uttrykk i ansiktet - og lurte frem de gamle gode «halve» solbrillene som han brukte helt i begynnelsen av karrieren. Og så satte han i gang med sine eldste hits - «Mr. Tambourine Man», «Turn Turn Turn», «Eight Miles High» ...

«Hadde det vært 300 storøyde mimrende rockefolk i salen akkurat da, ville det vært et unikt øyeblikk. Men så var det bare tiendeparten - og det hele ble ikke så majestetisk som det kunne vært. 30 stykker på en konsert med en av rockhistoriens viktigste musikere - det høres helt ufattelig ut», skrev undertegnede etter denne merkelige mandagskvelden i 1986. Jeg telte antall publikummere, og vi var nøyaktig 30. På Bruce Springsteen er det bare plass til 37000 av dem som har vært heldige å få billett. Og de som kommer, trenger knapt klappe mellom låtene, det kan jo de andre gjøre.

Jeg husker ennå vannblemmene i hendene dagen etter den kvelden for 30 år siden. Det krever litt av en ansvarsfull publikummer når det er så få å dele byrdene på. Vi måtte jo klappe, og vi måtte hyle som ungpiker da han spilte sin vidunderlige «So You Wanna Be A Rock'n'roll Star», historien om verdens første boyband The Monkees. Og vi måtte sukke henført da han sang sin flotte «Chestnut Mare», Peer Gynts bukkeritt, det eneste som er igjen etter hans ambisjon om å skrive en musikal basert på Ibsens nasjonalepos.

Jeg husker også møtet med Roger og hans kone/roadie Camilla etter konserten. De var så hyggelige som bare kristne californiere kan være, og så drakk de hvitvin til osteanretningen. Spesielt, tenkte jeg da. Men ti år etter kom norske vineksperter etter, og nå ville jeg syntes det var ganske spesielt om en artist drakk rødvin til ost backstage.

Men spesielt var det i hvert fall å møte de to igjen i Oslo i 1991. «Hei igjen, deg møtte vi i Trondheim for fem år siden», utbrøt Camilla spontant. Hun husket konserten i Trondheim med glede, hun påsto i hvert fall det.

«- Roger pleier av og til å spille for meg om kveldene. Konserten i Trondheim minte om det, det var bare det at noen fler hadde fått komme å høre på. Konserten var vellykket, og Trondheim en flott by», sa Camilla McGuinn.

«- Året etter, da jeg var i Israel med Bob Dylan, traff jeg en av dem som hadde vært på konserten i Trondheim. Jeg syntes det var sterkt - ti stykker kom på konserten og så støtte jeg på en av dem i Israel. Og nå har jeg sannelig møtt igjen en til. En femtedel av publikum, Ikke dårlig», gliste Roger, ifølge mitt intervju fra den gang.

Men han underdrev. Det var altså 30, ikke ti på konserten. Så håpløse er vi da ikke i Trondheim.

Det ble en fin konsert også i 1991, på The Beach Club, for et litt større og spesialinvitert publikum. McGuinn var i 1991 i Norge for å feire sin største solosuksess, det fine albumet «Back From Rio» som han gjorde med hjelp av to av sine største fans, Tom Petty og Elvis Costello. Tittelen er en fleip med et rykte som oppsto den gangen Jim skiftet kunstnernavn til Roger. Det ble hevdet at Jim hadde flyttet til Rio og fått broren Roger til å steppe inn i The Byrds.

The Byrds hadde fremtredende medlemmer som David Crosby og Chris Hillman, og i litt kortere perioder Gene Clark og Gram Parsons. Likevel vil de fleste være enige i at Roger McGuinn var hovedmannen. Fordi han var det eneste medlemmet som var med i hele perioden, til og med litt etter at det egentlig var et poeng å kalle bandet The Byrds, dels fordi han var den mest markante vokalisten - men kanskje mest på grunn av tolvstrengersgitaren. Men ikke fordi han var den beste låtskriveren, for det var han ikke. Han var den beste tolkeren.

Nå for tiden er det ikke greit å vite verken hvor Roger eller Jim er. Han liker seg best i bakgrunnen, gir ut album på lettere obskure selskap innimellom.

Mens jeg skriver dette, hører jeg på versjonen av Bob Dylans «One More Cup Of Coffee» som Roger McGuinn gjorde sammen med Calexcico for Dylan-filmen «I'm Not There» i 2007. McGuinns karriere startet med geniale tolkninger av Dylan-låter for over 50 år siden, og han har fortsatt grepet.

I en ideell verden ville beste versjon av en Bob Dylan-låt vært fast OL-gren. Og da ville Roger McGuinn hatt ganske mange OL-gull hengende på stueveggen.

Et viktig band: Fra 1965 til 1968, i varierende besetninger, ga The Byrds ut seks glimrende album. blant mange sterke personligheter var Jim McGuinn alltid i front (t.h.). De andre medlemmene var f.v.: David Crosby, Gene Clark, Michael Clarke og Chris Hillman.
Artisten som ung rebell: De halve solbrillene som var Jim McGuinns visuelle kjennemerke.