Legen forhørte seg om utsiktene til å leve av legegjerningen. «Her kurerer man seg selv med multebær og øl fra Lübeck!» la amtmannen til.

I dag syns vi det er helt naturlig å oppsøke lege, men slik har det ikke alltid vært.

Hjertekoloss: Knølhvalhjertet er en del av den anatomiske samlingen på St. Olavs Hospital.

På Øya ligger landets eneste medisinske museum som befinner seg på et levende sykehus.

- Jeg har sett et blåhvalhjerte. Det er like stort som en bil. Blodårene er så store at man kan svømme rundt i dem! sier ni og et halvt år gamle Jonas Haugen Hansen, som står og ser på en koloss av et knølhvalhjerte som hviler i en stor glassmonter. Knølhvalhjertet er en del av den anatomiske samlingen på St. Olavs Hospital. Samlingen brukes i sommer som en del av programmet til det medisinske museet, som niåringen besøker i regi av vitenskapsmuseets sommerskole.

På programmet står også utstillingen Ung helse, som handler om barn på sykehus før og nå.

Blod, slim, svart og gul galle

Svein Carstens er professor i samfunnsfag ved NTNU og har også en doktorgrad i medisinsk historie. I forbindelse med doktorgraden skrev Carstens artikkelen «Hvem var pasientene på 1800-tallets sykehus i Trondheim?».

Operasjon: Overlege Holst med assistent ved operasjonsbordet, i perioden 1915-1920.

- Det var knapt en privatpraktiserende lege i Trondheim i 1814, men det var imidlertid militærleger i byen og så tok skarpretteren (bøddelen) imot dem som hadde behov for kirurgiske inngrep. Han hadde noen grunnleggende kunnskaper i anatomi. Inntil opprettelsen av det medisinske fakultetet i Oslo i 1814 var kirurgi og medisin faktisk to adskilte fag, sier Carstens.

Han forteller at all sykdom før i tiden ble gitt en «humoralpatologisk årsak». Man mente at de fire legemsvæskene blod, slim, svart galle og gul galle hadde ulike egenskaper som måtte være i balanse for at mennesket skulle holde seg friskt. Ble det for mye blod, så ble individet sangvinsk og oppstemt, og denne tilstanden kunne kureres med «fortidens antibiotika», nemlig årelating. Årelating ble mer eller mindre brukt i nesten alle medisinske sammenhenger, og det hjalp på ett vis selv om det ikke nødvendigvis kurerte pasienten.

Ekspert på den trondheimsmedisinske historien: Svein Carstens er professor i samfunnsfag ved NTNU og har også en doktorgrad i medisinsk historie. Han forteller at det knapt fantes en privatpraktiserende lege i Trondheim i 1814, men det var imidlertid militærleger i byen, og så tok skarpretteren (bøddelen) imot dem som hadde behov for kirurgiske inngrep.

- Likevel fortsatte medisinerne med det, fordi de så at pasienten ble lettere og at feberen gikk ned. Ikke fordi pasienten ble bedre, men fordi blodprosenten ble lavere, forklarer han.

Fortidens sykehus fulle av fattige

Ett av de første sykehusene i Trondheim lå i Moursundveita og var i drift fra siste halvdel av 1700-tallet. Dette sykehuset ble ikke bestyrt av en lege før ca. 1870. Inntil da var det en kvinnelig økonom som ledet driften av sykehuset og behandlingen av pasientene.

Årelating: Årelating i 1860. Et av få kjente bilder av prosedyren.

Men hvem var egentlig pasientene på 1800-tallets sykehus i Trondheim? I og med at medisinsk hjelp ikke var alle forunt på denne tiden, er det lett å tenke at de som kom seg på sykehus må ha vært heldige. Eller?

- Innenfor rammen av «humoralpatologisk medisin» var ikke sykehuset noe bra sted å oppholde seg for å bli frisk. Sykehuset slik vi kjenner det i dag, er en forholdsvis moderne institusjonstype, sier Carstens.

I Trondheim har man statistikk over pasientene tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Helt frem til 1900 var det vanlig at syke som hadde eget hjem ble behandlet hjemme. Derfor var det en overvekt av ugifte menn og kvinner på sykehuset.

- I praksis var det da snakk om tjenestefolk, sjøfolk, fattige og dagleiere. At disse havnet på sykehus har sammenheng med dyptgående sosiale endringer der tjenestefolket etter hvert ble skjøvet ut av husholdet og i prinsippet ble arbeidskraft i et marked hvor arbeidsgiver ikke lenger hadde noe ansvar for dem, sier han.

Poliklinikk: Poliklinikken på Trondhjems Sykehus, 1949.

- Vi skal faktisk et stykke ut på 1900-tallet før legene ble sluppet løs på barna, sier han.

Kroppen måtte fikse det selv

Fortidens medisinere var ikke slik som i dag opptatt av å behandle sykdom ved å gi pasientene medisin. I bunn og grunn var det ikke all verden medisinerne hadde å tilby heller.

- Legens primære oppgave var å legge forholdene til rette for at kroppens eget sykdomsbehandlende system fikk fungere uhindret. Det var kroppen selv som måtte lege sykdommen. Til et godt stykke ut på 1900-tallet var det å få regelmessig næringsrik mat et av de viktigste behandlingsregimene i kampen mot sykdom, sier Carstens.

I motsetning til i dag, trodde man også at sykdommer kunne blande seg med hverandre, og at de kunne transformere seg fra en form til en annen. En neseblødning kunne bli til en hjerneblødning. Før etableringen av bakterieteorien, hadde ikke sykdom noen bakenforliggende årsak. Kjønnssykdommer ble ansett som helbredet hvis symptomene opphørte av seg selv.

Menneskehjerte: Dette hjertet fra den anatomiske samlingen på St. Olavs hospital er plastinert og klippet opp. Det vil si at den opprinnelige væsken i organet er erstattet med silikon.

- Fortiden var svært ulik vår tid. Tenk bare på at før 1620 var ikke hjertet en pumpe som forsynte kroppen med blod. Blodet ble ifølge samtidens kunnskapsregime produsert i leveren og forbrukt som brennstoff i kroppen. Ingen sirkulasjon. Hjertet var kroppens viktigste følelsesorgan. Det er derfor vi fortsatt benytter hjertet som symbol på kjærlighet og sorg, sier han.

Unikt museum

Hjerter i ulike størrelser og konserveringsformer finnes det mange av i den anatomiske samlingen på Øya, som nå planlegges å bli en del av det medisinske museet. Museet åpnet i januar 2014 og eies og drives i fellesskap av St. Olavs Hospital og det medisinske fakultet ved NTNU. Fra høsten av vil museet starte opp et nytt formidlingstilbud som er rettet mot grunnskolene i Trondheim og andre interesserte. Omviserne er selv leger og forskere.

- Dette er det eneste medisinske museet her til lands som befinner seg på et levende sykehus! Med andre ord er det kjempeunikt, sier Mona Ødegården, gjenstandsforvalter og utstillingsformgiver ved det medisinske museet. Hun mener det er viktig å skape litt blest rundt museet, siden mange rett og slett ikke er klar over at tilbudet finnes.

- Det er til og med folk som jobber her på sykehuset, som ikke aner at museet eksisterer, tilføyer hun.

Henrik Sahlin Pettersen er førsteamanuensis ved det medisinske fakultet og en av legene som er omviser ved det medisinske museet. Han har tidligere vært engasjert i Unge forskere, ungdomsorganisasjonen som arbeider for å øke interessen for forskning blant ungdom. Han syns det er viktig å gi barn og unge en naturlig og åpen tilnærming til medisinfaget.

Omviser: Henrik Sahlin Pettersen er førsteamanuensis ved det medisinske fakultet og en av legene som er omviser ved det medisinske museet. Han syns det er viktig at medisinfaget ikke blir så mystisk for ungene.

- Det er viktig at medisinen ikke blir så mystisk for ungene. De stiller spontane og ærlige spørsmål, og det setter jeg pris på, sier Sahlin Pettersen.

Fra doktorperspektiv syns han det er interessant å se alle de ulike organene fra anatomisk samling:

- Det å se tverrsnittene av organene og relasjonene de ulike organene har til hverandre, det er uvanlig for oss og spennende, sier han.

Trondheims første patologiavdeling i 1960

Ivar Skjåk Nordrum, patolog og professor i rettsmedisin, er leder for medisinsk museumsutvalg. Skjåk Nordrum ble bedt om å lede arbeidet med å bygge opp det medisinske museet, som han håper vil vokse med tiden.

- Vi ønsker å bygge ut museet med en større gjenstandsutstilling og en digitalisering av tilbudet etter hvert som det utvides. Det medisinske museet skal være et sted for leg og lærd. Vi planlegger å innlemme den anatomiske samlingen vår og intervjue en rekke sentrale personer som kan være en del av et digitalt tilbud, sier han.

Som patolog har Skjåk Nordrum selv vært vitne til en rivende utvikling innen patologifaget de tre siste tiårene. I dag er man for eksempel i stand til å identifisere egenskaper i vevet som det ikke hadde vært mulig å få øye på på 1970-tallet.

- Vi patologer ser først og fremst på vevs- og celleprøver i mikroskop, og en del av oss obduserer. Patologifaget er sentralt i all kreftdiagnostikk. Omfanget av prøvene som tas i dag er av en helt annen grad enn før, og teknologiske nyvinninger gjør at vi får tatt en god del tilleggsanalyser, sier Skjåk Nordrum.

Henge i et horn på veggen?

Etter andre verdenskrig har det vært en storstilt utbygging av patologiavdelinger rundt om i landet, og her i Trondheim fikk vi en egen patologiavdeling i 1960. Selv om det ble gjort vevsundersøkelser og obduksjoner allerede tidlig på 1900-tallet i Trondheim, og det ble ansatt en lege som fungerte både som patolog og mikrobiolog i mellomkrigstiden ved sykehuset, så ble det ikke ordentlig sving på sakene før etter krigen, forteller Skjåk Nordrum.

Ambulanse i gamle dager: Ambulanse fra Maskinagentur, 1933.

Men ikke engang en patolog med 35 års erfaring tør si noe om hvordan det medisinske helhetstilbudet vil se ut hundre år frem i tid og hvor gamle vi blir da.

Vil det gå så langt at vi blir 150 år gamle og henger i et horn på veggen?

- Haha, jeg håper da endelig ikke det! Arvestoffene og kromosomene vi har slites jo med tiden, så det er vel meningen at vi skal dø på et gitt tidspunkt. Det som først og fremst gjør at vi lever betraktelig lenger nå enn før i tiden, er at vi har tatt knekken på de viktigste infeksjonssykdommene med antibiotikaen og penicillinet. De sosiale forholdene er også bedre og mange av yrkene våre er nok også mindre slitsomme.

Skrofulose og radesyke

Du vet kanskje ikke hva skrofulose og radesyke er? Det er ikke så rart, for det gjør ikke medisinerne heller. Vi skal tilbake til Svein Carstens, som med sin doktorgrad i medisinsk historie forklarer at menneskene stort sett døde av de samme tingene før som nå, men navnene på tilstandene var forskjellige fordi de var skrudd inn i et annet paradigme. Kroppslig sykdom var også på en helt annen måte en integrert del av det å leve, eldes og dø.

- Vondtene og plagene var en del av livet. Tanken om et smertefritt og problemfritt liv er ny. Lidelsen og døden hørte livet til. Barnedødeligheten var mye høyere før i tiden, men ble man først voksen, så levde man i grunnen ikke så mye kortere enn i dag, sier Carstens.

Den humoralpatologiske medisinen tok utgangspunkt i at dannede mennesker var mer sykelige enn vanlige folk. De kultiverte hadde beveget seg bort fra naturtilstanden til mennesket og ble av den grunn mer sykelige. Folk flest forholdt seg fryktsomme, men naturlig til sykdom. Hvorvidt det var store forskjeller på helsa til folk rundt om i de forskjellige bydelene før i tiden, vet man ikke så mye om, forteller Carstens.

- Bruk av lege slik vi kjenner det i dag ble ikke vanlig i Trondheim før etter slutten av andre verdenskrig og med fremveksten av velferdsstaten. Før det var det dyrt og vanskelig å komme seg til lege. I bunn og grunn lå det hele svært lenge i Guds hender. Det er vanskelig for oss å forstå, men Gud var udiskutabelt sann. Jeg tror vi hadde kirketukt, altså allmenn plikt til å møte til gudstjeneste hver søndag i Norge frem til 1865, utdyper han.

Balanse i humorene

Det er med oss mennesker som med andre arter. Noen er født skrøpelige mens andre tåler det meste. Den eldgamle operasjonsmetoden trepanering er et tydelig eksempel på det, ifølge Carstens.

- Da boret man altså et hull i kraniet til folk for å slippe ut onde ånder. Det finnes mennesker der ute som har blitt utsatt for dette over 20 ganger, langt fra den moderne sivilisasjonen, og som har overlevd. Teknikken brukes fremdeles i dag, men da ikke for å drive ut onde ånder. Det er faktisk Black & Decker som leverer utstyret, sier han.

Alene på sykehus: Det medisinske museets utstilling Ung helse handler om barn på sykehus før og nå. Frem til 1970-tallet måtte barn være uten foreldre på sykehuset. Før i tiden fikk ikke barna engang beholde dukker eller teddybjørner under oppholdet.

Selv om det ikke lenger er blod, slim, svart galle og gul galle som styrer medisinen, er ikke læren helt visket bort fra vår moderne tidsalder. Den er faktisk en del av dagligtalen vår.

- Ta for eksempel når du sier til en kollega: «Nei, så hyggelig at du er i godt humør.» Godt humør betyr at kroppsvæskene, det vil si humorene, er i balanse, og at du er frisk og opplagt. Godt eller dårlig humør viser altså tilbake til det humoralpatologiske sykdomsparadigmet uten at nesten noen i dag er klar over hva de sier når de bruker begrepet humør!