Det er gjort et betydelig nummer av at Olavsfestdagene er musikkfestivalen med størst andel kvinnelige artister i år. Men samtidig er det også den festivalen som har booket det tydeligste symbolet på popbransjens noe tvilsomme mannskultur.
Tom Jones har i en over 50 år lang karriere hatt et nesten parodisk image som sexsymbol og skjørtejeger, og det har vært obligatorisk for kvinnelige publikummere å kaste trusene sine opp på scenen i løpet av konsertene.
Flere av oss synes ledelsen i Olavsfestdagene er veldig søte når de forklarer hvorfor deres forskjellige artister passer som hånd i hanske til festivalens åndelige og kirkemusikalske profil. Jeg tipper det er ekstra mange innskutte bisetninger i begrunnelsen for å booke Tom Jones. Men det er ikke noe problem for min del. Jeg gleder meg til konserten jeg. Selv om han neppe fremfører min favorittlåt.
Vi som vokste opp med rock hadde spesielt på 60- og 70-tallet tydelige musikalske fiendebilder. Rocken var per definisjon opprør mot det bestående, og i musikalsk betydning var det bestående musikken som rådet grunnen før Elvis og Beatles og alle de som revolusjonerte ungdomskulturen. Fienden var storstjernen Frank Sinatra, som i tillegg hadde en sterk og lite delikat mafiatilknytning – og andre musikal- og showbiz-stjerner som foreldregenerasjonen hørte på. Artister og dirigenter som stilte med fullt underholdningsorkester og smoking på scenen.
Tom Jones var en sånn en, selv om han var sønn av en kullgruvearbeider i Sør-Wales, og fikk sin første store hit etter The Beatles' gjennombrudd. Men selv om Tom Jones var en del av den britiske invasjonen i USA, var han aldri en av de gutta der. Han og Engelbert Humperdinck var ikke akkurat de kuleste kisene på tampen av 60-tallet, men de fant sitt publikum et annet sted, og det til de grader.
Undertegnede har hatt litt problemer med klare fiendebilder, og da jeg var på språkskole i England som 13-åring sommeren 1971 sammen med min gode venn Alf, kom vi hjem med noen utvalgte singler som jeg ser står godt til min senere musikalske orientering. Det var T. Rex og George Harrison, et par ska-singler på Trojan records med Greyhound og Pioneers, det var amerikanske Bread og Lobo – og det var Tom Jones med «She's A Lady».
Vi visste vel godt at Tom Jones ikke var kul. Men vi visste også at «She's A Lady» var utrolig tøff. Det er den ennå, men teksten hadde nok en spesielt pirrende effekt på en 13-åring:
And she knows just what to do and
how to please me
She's a lady
Oh, whoa, whoa, she's a lady
Talkin' about that little lady
And the lady is mine
Det var på en måte en forlengelse av språk-skoleprosjektet. For med Tom Jones skjønte vi mer av den fine språklige nyansen mellom en lady og en woman. For det Paul McCartney sang om i The Beatles' «She's A Woman» virket plutselig trivielt og hjemmekoselig:
She's a woman who understands
She's a woman who loves her man
En kan si en del om det daffe idealbildet av kvinnen i begge tekstene som helhet, men husk nå at vi var 13 år og plutselig var det fløtepusen Tom Jones som var den utfordrende aktøren.
Vi hørte rykter om at Tom Jones i samarbeid med låtskriver Paul Anka måtte pynte på innholdet i teksten for å få den til å bli spilt på radio. Og det ble den, «She's A Lady» ble Tom Jones største hit i USA, og den ble svært populær også i Europa. Originalteksten finnes sikkert tilgjengelig et sted, men vi fant den aldri. I den grad vi lette.
Tom Jones hadde sin lady hjemme mens han var rundt og erobret verden. Han giftet seg med sin kjæreste Linda i 1957, mens de begge fortsatt var 16 år gamle, en måned før Linda fødte deres eneste barn Mark.
Tom og Linda var gift i 59 år, til Linda døde av en langvarig kreftsykdom tidligere i år. Det er et av de lengstvarende showbiz-ekteskap vi kjenner, men det er ikke tvil om at Linda må ha vært en lady av det mer tålmodige og tilgivende slaget. Tom Jones hadde en rekke langvarige og veldokumenterte affærer, med Mary Wells fra Supremes som den mest kjente. Han skrøt selv offentlig av å ha hatt sex med opptil 250 groupies årlig i sine mest brunstige perioder.
Tidligere i årkom Tom Jones med sin selvbiografi der han bedyret at Linda er den eneste kvinnen han har elsket. Og også med harde utfall mot tv-sangkonkurransen «The Voice» der han var dommer i flere sesonger før han fikk sparken i fjor. Han hevder produsentene tvang ham til å like stemmer han ikke følte noe for, og han avslørte flere hemmeligheter i konseptet. Han sier han ikke har problemer med å ikke være en del av dette kjendiskonseptet. Han hadde en karriere før «The Voice» og vil ha det etterpå.
Ingen tvil om det. Tom Jones startet som soulsanger og utviklet seg til crooner. Han etablerte et nært vennskap medsitt store idol Elvis Presley som varte fra midten av 60-tallet til Elvis' død. Han hadde årlige show i Las Vegas fra slutten av 60-tallet og frem til 1997. Mannen er adlet av dronning Elisabeth, hadde eget tv-show i flere år, spilte i en rekke filmer, og har alt i alt solgt over 250 millioner plater.
Den 76 år gamle artisten turnerer fortsatt jevnt og trutt. Repertoaret viser bredden i karrieren. Hans senere konserter antyder hva publikum vil få høre i Trondheim neste uke. Repertoaret spenner fra gjennombruddslåten «It's Not Unusual» til Princes «Kiss» og Gillian Welsh' «Elvis Presley Blues», gjerne et par låter av Randy Newman og en av Leonard Cohen, og hans James Bond-låt «Thunderball». Vi får helt sikkert «Delilah», men neppe «Green Green Grass Of Home».
Og høyst sannsynlig den temmelig teite «Sexbomb» i stedet for «She's A Lady» som ikke har vært på repertoaret på årevis.
Men det blir høyst sannsynlig moro lell. Hvem kaster den første trusa opp på scenen i Borggården? Kanskje olavsfestdirektør Petter Myhr leder an i moroa?