Jeg ble tidlig kalt for en tvert. Du vet hva hva «tvert» betyr?

- Nå, med en gang.

- Ja, jeg ser ingen grunn til å prate om ting uten å mene alvor, men som revolvermenn flest kan jeg skyte for tidlig.

Lefsekongen. Gründeren. Mr. Lierne.

John Helge Inderdal plasserer de kraftige nevene bak hodet og balanserer sine 183 centimeter og 120 kilo bakover på stolen. I ryggen har han den splitter nye bakerifabrikken som ble bygd halvt i trass da industrigiganten Orkla slaktet «gammelbakeriet» og tok med seg varemerket Lierne til Sunnmøre, og gjennom vinduene ser han en flik av landskapet hvor kommunens 1375 innbyggere har et par kvadratkilometer hver å boltre seg på, og som for noen år siden var så tomt for kvinner, og fullt av bjørn, at Dagbladet sendte et par busslaster med damer oppover som nødhjelp.

Drømmefabrikken: Den 3000 kvadratmeter store kake- og lefsefabrikken i Lierne-bygda Sørli, ble åpnet i februar. Konkurrenten Orkla er sterk økonomisk, sier Inderdal, men hans egne nøkkelfolk har jobbet over tjue år med kaker og lefser, og fabrikken er tegnet av de som skal bruke den. Foto: Jan Ivar Sandnes

Men det er mer enn bakeriet.

De siste fire årene har Inderdal reist verden rundt for å lære om stamfisk, vekstrater, sykdommer, vannkvalitet, rensing og kjønnsmodning - og funnet løsningen på røyefiskens ukontrollerte gyting.

Nå vil han bygge verdens første innendørs oppdrettsanlegg for røyefisk i Lierne. 7000 kvadratmeter. 4000 tonn fisk i året. Bare han får overbevist noen banksjefer og Innovasjon Norge, vil han sammen med en gruppe oppdrettere bruke over hundre millioner kroner på prosjektet.

- Jeg har sagt til alle i familien at de bør putte alt de eier og har i denne fisken, så sikker er jeg på at vi lykkes. Ingen andre oppdrettsprosjekt er bedre dokumentert enn dette.

- Det vil bli investert en halv milliard kroner i Lierne de neste ti årene, har du sagt?

- Ja, over ti år er det snakk om et så stort beløp, hvis vi får i gang fisken. Planen er åtti arbeidsplasser i fisk og bakeri, minst. Jeg er sikker på at vi får til dette. Møter jeg veggen, går jeg forbi den eller rett gjennom!

Starten på en gård

John Helge Inderdal ble født sjenert og fattig i en familie fylt med kjærlighet, sier han. Av moren Mary arvet han viljekraften. Av faren Agnar kreativiteten.

Det var arbeid, arbeid, arbeid, og fra 1969, da foreldrene kjøpte noen hundre mål med jord, brukte familien femten år på å gjøre Gjertsgården til kommunens største melkebruk.

Selv begynte han å jobbe da han var sju og forsørget seg i realiteten selv da han var tretten. For konfirmantpengene kjøpte han en steinplukkemaskin. Faren led av den sjeldne sykdommen kjempevekst, en godartet svulst på hypofysen som gjør at leddene fortsetter å vokse. Han var invalid, men med to staver stavret han seg opp i de tre anleggsmaskinene familien drev ved siden av gården.

Barndom: Han vokste opp på en gård i Sørli. Det var arbeid, arbeid og arbeid, sier han. Her sammen med søsteren Anne. Og tamreven Mikki i 1963. Foto: Privat

- Han var en harding, en gründertype som oppfant silokniven og sjølstrammende boggier for traktorer, uten å ta patent på noe av det. Planen var at jeg skulle overta gården, men så ble jeg sittende og tenke over livet mitt der oppe i gravemaskina. Jeg hadde befalskurs og landbruksskole, men samme hvor hardt jeg jobbet, økte gjelda på gården. Jeg var tjuesju og veldig skuffet over hva jeg hadde fått til, der og da innså jeg at jeg ikke hadde én dag å miste.

Over til klenningen

For å gjøre en lang historie kort:

Sammen med sin tante Benny starter Inderdal på bedriftslederkurs i regi av kommunen, og under en idédugnad kastes «klenningen», en lokal lefse som smøres og sukres, og av og til med noe kanel, på bordet.

I 1991 åpner de Lierne Lefsebakeri med tre fast ansatte. Alt overskudd skuffes tilbake i fabrikken som etter hvert ser ut som et kråkeslott av påbygg. Bakeriet er fylkets mest lønnsomme næringsmiddelbedrift på midten av nittitallet, men det går opp og ned i kakebransjen, og i 1997 blir femti arbeidsplasser reddet i tolvte time.

Starten: Inderdal ved sin første kjevlemaskin. 22 år etter var Lierne landets største kakebakeri med 120 ansatte. Men etter at Orkla la ned, og tok med seg merkevaren Lierne til Stranda, brukes ikke Lierne lenger i markedsføringen. Nå bruker de slagordet «In the middle of nowhere». Foto: Privat

Fra tusenårsskiftet utvides repertoaret med ostekaker og nøttekaker og møljebrød og suksessterte, og Inderdal mottar den ene prisen etter den andre for sitt gründerskap. Og en banksjef, som lovte champagne til alle ansatte hvis Inderdal nådde sine visjonære budsjetter, tar turen opp til Lierne med ei flaske konjakk etter noen års purring.

Inderdal bygger Lierne som merkevare og får skiløper Frode Estil med på laget. Men det er ingen som mistenker den korpulente bakerisjefen for å drive sport, før han utfordres av en annen forretningsmann.

Og når Inderdal bestemmer seg for noe, gjør han det skikkelig.

Everest: Inderdal betalte en million kroner for å få Lierne-lefsa fotografert på toppen av Mount Everest. Selv nådde han nesten 7000 meter, og følte seg i så bra form at han ville prøve seg på toppen. Men det var ikke bestilt topp-plass til Lefse-kongen. Foto: Privat

Fra jul til påske 2015 slanker Inderdal seg rått og brutalt 18 kilo for å bli i stand til å springe. Han løper New York Marathon, senere London Marathon og Oslo maraton, og når en forretningsforbindelse vil bestige Mount Everest, betaler Inderdal én million kroner for å få klenningen fotografert på toppen og selv bli med opp til 7000 meters høyde.

Så går det slag i slag:

Inderdal lanserer lefsebikinien «Hi du læms, hi du lov» og går til anskaffelse av en gedigen luftballong med plass til tre atten meter høye Lierne-logoer, og med egen sertifisert ballongpilot flyr han landet rundt, inkludert Svalbard. Han slenger seg også med på en ekspedisjon som krysser Grønland på ski på rekordtid.

«Kan du ikke å gå på ski heller», sa ekspedisjonsleder Sjur Mørdre da Inderdal hadde slitt seg opp iskanten, men lefsekongen tar dobbelt så mange tak som de andre og skaffer seg enda flere avisoppslag ved å servere ekspedisjonsdeltakerne klenning i teltet. Senere bestiger han Kilimanjaro, Afrikas høyeste topp, og argentinske Aconcagua, verdens høyeste fjell utenfor Asia.

- Når du setter i gang, er du vanskelig å stoppe?

- Flere av de turene var jo et blodslit, men som person blir jeg fascinert av å tøye grensene til det ytterste. Jeg har høydeskrekk, men på Everest presset jeg meg til å klatre metallstiger over dype bresprekker. Jeg fikk kritikk for både Everest og ballongen, reklameekspertene mente det var fullstendig idiotisk og penger ut av vinduet, men vi kom jo så mye på tv at ingen kunne unngå å legge merke til Lierne. Det handler om å være overraskende og gjøre det andre ikke tør å gjøre.

Solgte på kaketoppen

I 2011 dominerte Lierne det norske kake- og lefsemarkedet, hver eneste matvarebutikk hadde minst ett av Liernes 67 produkter i hyllene. 125 ansatte. Over 100 millioner i omsetning. Det hadde blitt så stort at lefsekongen, som lenge hadde sett etter en prins, mente et konsern var bedre egnet til å få Lierne til å vokse videre.

Inderdal solgte livsverket til Rieber & Søn i Bergen for 133 millioner kroner minus gjeld. Selv satt han igjen med rundt 50 millioner kroner, og ni andre rundt ham ble mangemillionærer. Inderdal sier han fikk lovnader om at Lierne skulle bli et nytt satsingsområde for Rieber & Søn, men da konsernet ble solgt til industrigiganten Orkla i 2013, skjønte han at lovnadene ikke var verd den lefsa de var skrevet på.

Men gårsdagen kan du ikke gjøre noe med, knapt nok dagen i dag, sier Inderdal. Det du kan gjøre noe med, er morgendagen. Etter salget til Rieber hadde han logget av et par måneder, og det var de verste månedene i hans liv, sier han. I løpet av noen uker var hele nettverket borte.

- Men jeg har alltid vært bra til å forstå, og da skjønte jeg at nesten alle mine relasjoner var jobbrelaterte. Jeg er veldig sosial på jobben, men utover den har jeg kanskje bare to-tre venner jeg kan snakke med om alt. Livet er jo både oppturer og nedturer.

- Nedturer?

- Det har jo ikke alltid vært rosenrødt med bedriften, og privat finnes det jo noen nedturer også. Jeg skilte meg for ti år siden, jeg hadde truffet en annen, og da ble det jo endel bygdesladder. Men jeg er tjukkhuda og har alltid vært flink til å se folk i ansiktet.

Andre. Og seg selv

Inderdal er først og fremst en forretningsmann, men han er like mye opptatt av samfunnet rundt seg, sier han.

- Jeg klarer ikke å holde kjeft når jeg ser folk oppleve urett. En periode, da Lierne var synonymt med bjørn og sauedrap, og nasjonalparken truet utviklingen til de som lever her, klarte jeg nesten ikke å lese avisa.

- Er det ikke sånn at forretningsfolk først og fremst jobber for sin egen lommebok?

- Jeg hadde ikke vært forretningsmann om jeg ikke hadde vært opptatt av den, men jeg gleder meg mye mer når biproduktet er arbeidsplasser og et levende lokalsamfunn. Jeg vil ha tilbake de åpne skattelistene, skattelistene er et temperaturmål for samfunnet rundt deg. Går det bra for naboen, går det bra for deg og andre rundt oss.

Etter salget av gammelbakeriet, brukte Inderdal en drøy million kroner på å kjøpe en brukt BMV 740 X-drive, fullspekket med utstyr. Og litt mer på en Sealine F33 Flybridge cabincruiser som han ikke har tid til å bruke, og som han derfor skal selge. Ellers har han brukt penger på å pusse opp huset, og han har hjulpet noen mennesker rundt seg.

Han kalles raus av de som kjenner ham, og ansatte på gammelbakeriet ble nesten årlig bedt med på turer til Finland, Danmark, Island, Sverige og New York. Det er greit at hans ansatte er fjellfinner, sier han, men de skal være mer verdensvante enn andre fabrikkarbeidere.

Times Square, New York: Inderdal er kjent for å ta med ansatte på tur. Her er sammen med resten av gjengen ved Lierne Bakeri som ble overtatt og nedlagt av Orkla. Foto: Privat

- I industrien er vi vant med å ta vare på råvarene, tørrvarer skal holdes tørt, frysevarer skal på kjølelager, men det er en råvare som ofte glemmes, og det er de ansatte som utgjør en tredjedel av kostnadene. Det er viktig å pleie denne råvaren.

- Du kaller dem råvarer?

- Ja, men det var bare en sammenligning, de er jo ikke en vare. Men uten de ansattes innsats er du ingenting.

- Du innførte lørdagsjobbing.

- Ja, vi gjør alltid det vi er nødt til. Hvis vi ikke klarer å levere nok i løpet av uka, må vi kjøre fabrikken i helgene. Derfor er det viktig å behandle folk skikkelig. Du kan ikke kommandere en libygg, du må prate med ham, men en libygg kan du alltid stole på. Hvis en libygg er sjuk og må være borte fra jobben, ringer han produksjonslederen klokka fem om natta, så han kan finne en erstatter.

- Du er kjent for temperamentet ditt?

- Det hender jeg må jage folk hjem når de er sjuke, men hvis folk jukser med sjukemeldinga, bør de holde seg borte fra meg. Men det nytter sjelden med sinne, da bryter du muligheten til kommunikasjon, men jeg har nok vært skikkelig irritert på enkelte banksjefer som stort sett er altfor defensive. I arbeidet med fiskeprosjektet har noen av dem hengt seg opp i at andre oppdrettere har brent seg på torsk, kveite og blåskjell.

- Hva svarer du da?

- Jeg kan ikke ta ansvar for andres tabber. De som omgås meg, vet at jeg er til å stole på.

Slo Northug på streken

Inderdal har stemt både Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig folkeparti og savner politikere med en klar visjon for hvilket samfunn de vil bygge. Selv er han flere ganger foreslått som ordfører i Lierne. Habiliteten er ikke noe problem, også den forrige ordføreren kjørte rundt med bakerireklame på bilen, i tillegg til å være aksjonær, men Inderdal som ordfører ville blitt en tragedie for kommunen, tror Inderdal. Han er altfor utålmodig.

- I fjor ble du valgt til «Årets nordtrønder» av Trønder-Avisas lesere?

- Det var stor stas, jeg slo jo Petter Northug på oppløpet, men vi må slutte å sette opp bautaer over de som lykkes. Vi må heller lage bautaer over de som ikke lyktes, men som gjorde en fantastisk jobb. Det er ofte tilfeldigheter når ting går gæli.

Prisene: Her blir Inderdal kåret til årets entreprenør i Midt-Norge i 2009. I fjor ble han kåret til Årets Nordtrønder. Inderdal har mottatt en rekke priser for sitt entreprenørskap. Foto: Per Thrana

- Og tilfeldigheter at du lykkes?

- Jeg vil påstå at det ikke er det, da. Jeg har alltid planlagt i detalj, regna fram og tilbake og gjort alle tenkelige feil på papiret, og da er det store sjanser for at du faller ned på rett side. Og nettopp derfor tør jeg opp på den kniveggen det for eksempel er å starte et bakeri uten kunder. Jeg fungerer best jo nærmere jeg er den kniveggen, det skjerper meg. Går det for bra, lager jeg en masse kriser i livet mitt.

- Du er emosjonell?

- Ja, tårene kan trille til en god film eller når jeg ser folk som lykkes, og jeg kan bli vanvittig opprørt av urettferdighet. Leser jeg om unger som blir misbrukt, får jeg mordlyst.

- Det får du ved synet av bjørn også?

- Vel, jeg anser den bjørnekampen som tapt, men det handler om at folk skal slippe å leve i frykt for at ungene deres blir angrepet av rovdyr. Selv har jeg sett bjørn atten ganger, møtt tre og blitt angrepet av én da jeg var ute på joggetur. I ren Monsen-stil ropte jeg «spring til skogs, din faen». Akkurat da tenkte jeg at nå er det slutt, men bjørnen stoppet tjue meter fra meg, og jeg fikk trykt bikkja inntil leggen så den ikke fikk øye bjørnen. Hadde den bjeffa, ville bjørnen flydd på meg.

Noen Gud kom ikke Inderdal på å be til. Han kaller seg ikke ateist, men har problemer med å tro på ting han ikke har sett. Men han kan bli fascinert av troen, sier han, fascinert av mennesker i Tanzania som tilber trær som er like gamle som Jesus, og av buddhismen når han møter folk i Nepal.

Sherpaer på bakeriet

På Everest innledet han et livslangt vennskap med Lhakpa Norbu Sherpa, som har besteget fjellet åtte ganger, og Pasang Sherpa som var sjef i basecamp. I tre påfølgende år kom de begge til Lierne for å jobbe på bakerifabrikken. Moren til Lhakpa mente Inderdal var sendt fra Gud, hun hadde mistet mannen sin og flere familiemedlemmer på fjellet, og pengene fra bakeriet var nok til at sønnen kunne slutte å klatre. Nå kjører Lhakpa taxi i San Francisco, mens Pasang er turoperatør i Katmandu.

For to år siden skulle Inderdal tilbake til Nepal for å bestige Manaslu, verdens åttende høyeste fjell, men turen ble avlyst i siste liten fordi noen kontrakter om fisken så ut til å gå i vasken. Flaks, sier han, området han skulle til ble rammet av snøskred, og flere mistet livet. Han skal til Nepal igjen så snart han når matchvekta på 93 kilo, men han har ikke fått trent siden han flakset over firehjulingen i fjor sommer, knuste ankelen og ble innlagt på sykehus. Der innredet han sykerommet til kontor, og sykepleierne banket forsiktig på døra for ikke å forstyrre Inderdal som skypet med fiskeoppdrettere i Chile.

Han har plukket ut noen sjutusenmetere i Nepal han vil bestige. Vennskapet, sier han, nærheten som oppstår i den fysiske anstrengelsen for å nå toppen.

- Selv om nepaleserne er svært fattige, har de en evne til å vise takknemlighet over de små tingene. På mange måter virker de lykkeligere enn oss. For meg virker buddhismen mer ekte, den har en godhet jeg savner i kristendommen. Det gamle testamentet er jo som å lese ei kriminalbok.

- Har du lest det?

- Nei, bare utdrag, jeg har jo ikke tid til å lese ei hel bok, men det utdraget var mer enn nok for meg.

Inderdal betrakter seg selv som en outsider. Det han har gjort har egentlig ikke noe med Lierne å gjøre, sier han, det meste av nettverket er langt bortenfor.

- Jeg gjør ikke alt dette med bakeriet og fisken for å redde bygda, men det er jo en glede å kunne rette opp sårene etter Orkla.

- Stolt?

- Ja, jeg er stolt av det jeg har gjort, men ikke på den arrogante måten, jeg lever jo egentlig av andres kunnskap og arbeid. Samtidig er jeg jo litt stor i kjeften, men det er viktig for at de rundt meg skal vite hva jeg har tenkt å gjøre.

Han er i gang med å opprette to nye bedrifter, og det er ikke snakk om å ta det med ro, sier han. Han vil ikke sette seg til dommer over andre, men skjønner seg ikke på bedriftsledere som returnerer e-poster med at de er på fem ukers ferie og er tilbake i uke 33.

- Det er ikke min stil, det er mye som kan skje på fem uker i min verden.

En ensom ulv

Inderdal sier han tar de beste avgjørelsene alene. En ensom ulv, sier han. Han beskrives som kreativ og distre og tror det er vanskelig for samboeren å leve med en fyr som ofte er stiv i blikket og har tankene et helt annet sted.

- Da familien var samlet i Spania for å feire sekstiårsdagen min, hadde jeg problemer med å være mentalt til stede. Jeg har en drøm om et roligere liv, men hver gang jeg sier det, ler de som er rundt meg.

Samboere: Inderdal kaller samboeren Harriet Jæger for en sosial type som utfordrer den "ensomme ulven" i ham selv. Foto: Privat

- Hva driver deg?

- Å gjøre ting andre ikke er i stand til. Å bryte grenser.

- Konkurransemenneske?

- Ja, men jeg konkurrerer aldri med andre, jeg har aldri konkurrert mot andre og har heller ikke noe behov for å bevise noe for andre enn meg selv. Det dreier seg kun om John Helge Inderdal.

- Hvordan feirer du dine seire?

- Kall det en indre feiring, da setter jeg meg ned og tenker. Men det gleder meg mer og mer å være sammen med barnebarna mine. Og det er sant. Kanskje begynner jeg å bli gammel. Foreldrene mine døde da de var noen og sytti, og jeg regner med at jeg ikke har mer enn ti aktive år igjen. Alt over sytti er bonus.

- Redd for å dø?

- Jeg var livredd for å dø da jeg var mellom tjue og førti. Det er jeg ikke nå. Jeg har reist verden rundt på grunn av den klenningen, og om andre lever til de er hundre og femti, vil de fleste av dem ikke være i nærheten av å ha opplevd det jeg har opplevd. Jeg har krevd av familien at de arrangerer en diger fest når jeg er borte.

- Og hvilken låt har du bestilt til din egen begravelse?

- Jeg hører mye på svensk dansemusikk, men det er jo litt slitsomt i lengden. De får heller spille den låta av Freddie Mercury, «I want to break free».

Gründer: På hytta i Lierne, en halvtimes tid fra huset i Sørli, liker han seg best når han kan være alene. Da koker han noen poteter, slenger en ørret i panna som han freser med noe smør og rømme. Før han logger seg på nettet for å jobbe videre. Foto: Åge Winge