Hans Olav Lahlum har de beste inspirasjonskilder for sin utforskning av de klassiske krimgåter, og den syvende romanen om politietterforsker K2 og i hans rullestolhenviste bedre halvdel Patricia, synes den franske krimmester George Simenon å være den viktigste assosiasjonen. Ikke minst Simenons tese om at et hvert menneske, gitt omstendighetene, vil være i stand til å begå drap.
Lahlum selv trekker i etterordet frem islandske Arnaldur Indridason som en viktig referanse til utgangspunktet for handlingen. Vi er bokstavelig talt i skisporet rundt Holmenkollen, der ei sympatisk og kjernesunn 17 år gammel jente (skiløperske som det heter) blir funnet drept.
Det er lite ytre nåtidshandling i boka, som utgjøres av etterforskningen til K2, først mot slutten skjer det mer enn at vi dras fra intervju til intervju og gradvis kommer nærmere en løsning av en intrikat historie som viser seg å inneholde tre mord (og mot slutten ytterligere noen). Det første skjedde under krigen, med både motstandsfolk og tyskervennlig mistenkt, det andre en familietragedie i Østfold på 50-tallet.
Det er en god historie Lahlum har snekret sammen, mer organisk sammensatt og med mer genuin menneskelig smerte enn i hans tidligere bøker. Her er de store politiske linjene fra østfronten til Argentina, homofil kjærlighet, rivalisering mellom søsken og meningsfeller, enkeltmenneskers søken etter identitet og mening og det klassedelte samfunnets fordommer.
Lahlum lar drevent de samme problemstillinger gjenta seg i forskjellige tidsepoker, og har sine ess i ermet. Kanskje blir det for mange fiffigheter, kanskje blir kjærlighetsdramaet mellom K2 og Patricia og en ny erotisk kandidat som melder sin ankomst, en litt for banal kontrast? Nei da, vi liker det sånn – og vi liker at det alltid er mange nye ting å glede seg over og noen småting å ergre seg over i Lahlums bøker, og at de samtidig er så gjenkjennelige og genuint lahlumske.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
