Tidligere gravejournalist Jens M. Johansson er ute med sin syvende bok, romanen «Et godt liv,» og det kan være vel verdt å stoppe litt opp ved dette forfatterskapet.

Han har med årene markert seg som innehaver av en av de mer elegante pennene i norsk prosa. Men denne pennen, som er en av hans fremste kvaliteter, er kanskje også hans største fiende. Blir det for lett? For elegant, for glatt, savner vi ikke litt motstand, et lite feilskjær, ja, blir ikke det hele for flinkt? Blir det for lite dybde, holder han igjen, er bøkene utvendige, for lite ektefølt?

Undertegnede har anmeldt de fleste av Johanssons tidligere bøker, de fleste til svært god kritikk. Men, og det skal innrømmes, jeg har i ettertid spurt meg om jeg landet på riktig vurdering. Dette var da riktig så bra, tenkte denne anmelder da han leste, og så tenkte han ikke særlig mer på boka. Man lar seg forføre av en glattpolert overflate, men under denne har det av og til kanskje vært litt tomt. Nå ja. Det er et betimelig spørsmål man kan stille i forhold til mange kritikerroste forfatterskap.

Fortelleren i «Et godt liv» er forfat-teren og oversetteren Simon, som bor sammen med ektefellen Katja og deres sønn, Leon på 11 år. Samlivet deres halter, og Katja har i løpet av ett år mistet begge sine foreldre. Faren, Sivert, var en anerkjent filosofi-professor med en imponerende akademisk karriere bak seg, men det er hans kone, og Katjas mor, Else som er den egentlige hovedpersonen i fortellingen.

På kontoret til Simon har Katja lagret en rekke gjenstander fra foreldrene, blant annet flere kasser med brev, papirer, almanakker og dagbøker som Else har skrevet. En dag begynner Simon å lese i disse papirene, han blir mer og mer dratt inn i Elses liv, og det tegnes et annet bilde av henne enn hva han kanskje hadde forestilt seg.

Else vokste opp i enkle kår i en religiøs familie i Mjøstraktene. Sivert, med sine tanker, virket annerledes og spennende på henne, men forholdet haltet etter hvert. Ja, ganske raskt, egentlig. De møttes sjelden på samme bølgelengde, det lå hele tiden en tvil i Else, et savn etter ekte kjærlighet og tilhørighet, og disse følelsene ble dempet av et for stort alkoholforbruk. Hun følte at livet gikk henne forbi: «Det er som om livene våre er så fjærlette at de ikke setter et eneste spor, tenkte hun. De går forbi, løses opp og forsvinner.»

Johansson spiller de to historiene opp mot hverandre; Simon ser sitt eget samliv i lys av Else og Siverts, et fortellergrep som fungerer godt. Romanen er på mange måter nedslående lesning; er kjærligheten virkelig så kompleks og brolagt med snublesteiner? Og man griper seg i å tenke at livet består jo av en serie små og store jordskjelv, av og til ikke merkbare for andre enn en selv. Men så tenker man at på tross av slike så karrer man seg på beina, børster av seg støvet og livet behøver slett ikke være så verst, likevel.

Historien om Else er den klart sterkeste delen av romanen. Det er som om forfatterens engasjement er sterkere i disse partiene, teksten puster av mer levd liv, deler av historien om Simon og Katja kan bli litt triviell hverdagspjatt.

Språket er som vanlig svært godt, Johanssons prosa flyter lett og uanstrengt, men denne gangen har han skrevet fram en historie som jeg tror vil leve lenge i leseren. «Et godt liv» framstår som forfatterens til nå sterkeste roman, og kan fort bli et av bokhøstens høydepunkter.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN