I motsetning til den hvite formens avrundede uttrykk har sokkelen en hardere, upolert form. Til tross for dette åpenbart bevisste spillet mellom forskjeller i form og overflate, har jeg aldri helt fått grep om denne skulpturen. Ikke har den tittel, og ikke tør jeg helt formulere mitt inntrykk av den. Det er som om den avgjørende og siste biten av informasjon holdes i mørket.
Alt faller derimot på plass idet jeg en stresset dag springer forbi den, og min 18 måneder gamle datter roper energisk og med den største selvfølge «Mummi!» fra barnevognen.
Hun har identifisert en avrundet form, en øyehule, den hvite fargen som for henne identifiserer Tove Janssons enkle, men karakteristiske tegninger av Mummitrollet.
Noen få detaljer er nok til at det lar seg gjøre å trekke en slutning. Forskning taler også for at de yngste barna later til å gå til detaljene først, i møte med visuelle uttrykk, i motsetning til eldre barn og voksne, som har langt større tekstforståelse og bildeerfaring og dermed også søker å gripe etter helheten først. Tenk bare hvordan et lite barn umiddelbart gjenkjenner en hund på lang avstand, på et stort og folksomt torg. Og stilt overfor en «Hvor er Willy?»-bok fant jeg hovedpersonen i mylderet mye raskere før enn jeg klarer nå.
Vår søken etter en helhetsforståelse innsnevrer kanskje også impulsive lesingsmuligheter? Jeg leter i større grad etter tingens meningsfulle plassering i helheten. Instrumental samtidsmusikk avfeies av mange som innfløkt og uforståelig om man ikke fanger opp kjente klanger og effekter. For et 18 måne-der gammelt barn kan imidlertid Captain Beefheart treffe like godt som Kaptein Sabeltann.
Gjedrems organiske form er omhyggelig utformet: åpen nok, men på samme tid vag nok i hintene, uansett fra hvilken vinkel man nærmer seg den. Det trengtes bare et barn for å gjøre meg oppmerksom på at dette er et perfekt verk for disse skoleomgivelsene - der skulpturen er omkranset av barn. Alle med sine egne referanser og sine egne meningers mot.