Av flere grunner er det litt touchy å forske på særegenheter innen folkegrupper, og derfor er verken grådige sunnmøringer eller umoralske nordlendinger gått nærmere etter i sømmene.

Men det har ikke forhindret akademikere i å uttale seg i det vide og brede om det trønderske lynnet.

Da mulla Krekar ble foreslått tvangsflyttet til Kyrksæterøra, argumenterte for eksempel en professor emeritus i patologi ved Universitetet i Tromsø for at mullaen ville passe godt inn i den trønderske væremåten.

Litt av trønderbunaden.

Ælske Trøndelag

Og nå, når Adresseavisen den kommende uka skal avduke hundre grunner til å ÆLSKE Trøndelag, en mobilisering som ellers i verden er kjent fra krisetider og krig, står tidligere professor i sosialpsykologi, Arnulf Kolstad, klar med en analyse av trønderen.

Kolstad, som har bodd det meste av livet i Trondheim, i tillegg til Danmark, Kina, Sør-Afrika, Østlandet og Vestlandet, minner om at vi trøndere er uten de høyeste toppene og de vakreste fjordene.

Men mer oppsiktsvekkende er det at sosialpsykologen, etter å ha gravd seg ned i forfatterskapet til Duun, Falkberget, Bojer, Uppdal og Egge, som alle hadde inngående kjennskap til trønderens sjeleliv, sinn og væremåte, har kommet fram til at trønderen gjennom lange tider har utmerket seg ved å være enestående middelmådig!

Sosialpskolog Arnulf Kolstad har søkt i litteraturen for å finne trøndersjela. Foto: Kjell A. Olsen

En verre karakteristikk går det vel knapt an å gi en folkegruppe i en tid hvor ekstremene dyrkes og det usedvanlige er idealet, hevder Kolstad, som sier vi kan stjele rått fra et festskrift han laget for NTNU for noen år siden, som antagelig er det nærmeste vi kommer et vitenskapelig grep på den moderne trønder.

Og jammen sa vi festskrift.

Her slår sosialpsykologen fast at vi trøndere ikke er så opptatt av å vinne, men vi vil heller ikke tape, vi liker stabilitet, sikkerhet og tar nødig sjanser. Derfor når vi sjelden toppen, hevder Kolstad, hvis vi ser bort fra ski som i verdensmålestokk er en ubetydelig sjanger.

Midt i alt

For å sukre pillen, minner Kolstad om at middelmådig er det samme som gjennomsnittlig, før han går til statistikken for å belegge sine påstander.

Trønderen scorer middelmådig på så godt som alle områder, som for eksempel arbeidsaktive personer i prosent av folketall, fullført universitet eller høgskole, dekningsgrad i barnehager og i prosent av soldater som kan svømme to hundre meter, trønderne svømmer så nært landsgjennomsnittet som det er mulig å komme.

Det samme gjelder antall mennesker på sosialhjelp, antall personer mellom 16 og 79 som har følt seg glade de siste fjorten dagene, bruken av antidepressiva, antall røykere. Og, ikke minst, lufttemperatur og nedbør.

På alle tenkelige variabler ligger vi usedvanlig tett på landsgjennomsnittet, påpeker Kolstad, bortsett fra på ett område:

Erotikk!

Prikken over i-en.

På erotiske fantasier og seksuell åpenhet, scorer trønderne høyere enn alle andre. Trønderne er de klart kåteste i landet, påstår sosialpsykologen, som akkurat her bygger sin empiri på informasjon fra erotiske tidsskrift som år etter år har meldt at trønderne ikke bare ligger på topp i omsetning av sexleketøy, men også når det gjelder kreative bidrag til den erotiske leserbrevlitteraturen.

Nå blir riktignok hele nitti prosent av de innsendte novellene forkastet fordi de er for perverse, på dét punktet ligger trønderne også midt i laget, men mer oppsiktsvekkende er det kanskje at nordlendingene kommer lengst nede på pervolisten, nordlendingene har det mest i kjeften!

- Kåt. Og litt dum.

Forfatter Erlend Loe, trønder, har bodd mange år i Oslo. Han mener oppfatningen av trønderen som et sæmat og seigt, ja, nærmest enfoldig menneske, fortsatt lever i beste velgående.

- Ser de fortsatt på oss som mer praktikere, enn tenkere?

- Å ja, helt klart. Og kåt! Vi blir sett på som kåt og litt dum. Det er slik jeg tolker at folk tenker om oss trøndere.

- De tenker altså på trønderen, og i dette tilfellet forfatteren Erlend Loe, som kåt og litt dum?

- Vel, det vet jeg ikke, men det er slik jeg opplever at trønderne oppleves av dem som har vært lite nordpå, og dem er det mange av her nede. Det er jo også slik vi oftest portretteres.

Forfatter Erlend Loe sammenfatter bildet andre har av oss trøndere: "Kåt. Og litt dum." Foto: Kristin Svorte

Loe peker på at trønderske karakterer på film er mangelvare, og at de som finnes opptrer med en overdreven nasal dialekt, som for å understreke at vi er enkle.

Her om dagen så Loe tv-serien «Berlinerpoplene» om igjen fordi han skulle intervjue forfatteren Anne B. Ragde, trønder, og oppdaget at selv skuespiller Anne Krigsvold, trønder, snakket østlandsk selv om serien er basert på feit, trøndersk jord gjødslet med familietragedier.

Årsaken til at de ikke gjorde denne serien til en trøndersk serie, tror Loe, var frykten for å miste store deler av landet.

- Trønderen er ikke salgbar på film?

- Det går bra med humor og revy, men i en seriøs, kulturell sammenheng, funker det dårlig. Vi møter nok flere fordommer enn folk med andre dialekter, tror jeg.

Men Loe er stolt av å komme fra verdens midte. Det åpne landskapet. Lyset. Naturen. Humoren. Og, ikke minst, den uhøytidelige, slappe stilen hvor du slipper hovedstadens spisse albuer.

I Trøndelag skal jo ingen bli verdensmester, bortsett fra dem som fortsatt går på ski, og da kan vi jo like gjerne nyte en snus der borte på benken.

Kort oppsummert: Rolig tempo. Mangel på ambisjoner. Natur. Humor. Alt dette er bra ting, mener Loe.

- Men hvis du likevel skal avlevere noen spark på skinnleggen til oss som lever her?

- Jo, en ting er litt plagsomt med trøndere, det er den provinsielle mangelen på sjøltillit. Alt snakket om «Trondheim midt i verden», «Trivelige Trøndelag», «Fantastiske Fosen». Det blir for mye! Det er noe med å stole på at man er bra uten å annonsere det i alle mulige retninger.

- Ok. Men kan du helpe meg med en ting i sakens anledning. Urtrønderen, hvem er det?

- Urtrønderen er en ikke-kjendis som sitter på en gård og synes det er litt plagsomt når folk stikker innom. Det er litt sånn som i de Ragde-bøkene, men det samme gjelder nok også andre bondesamfunn.

Dermed slår Loe følge med sosialpsykolog Kolstad i at den trønderske folkesjela ligger et stykke unna det urbane livet. En urban trønder er nærmest en terminologisk motsetning, mener sosialpsykologen.

Folkemålet i Trondheim, som i virkeligheten er en fosendialekt, er på vei bort fra det forsøksvise byspråket fintrøndersk, og på full fart tilbake til sine bondske røtter.

Trønderen behersker ikke de høflige frasene og den lette konversasjonen, mener Kolstad. Verbalt artisteri og small talk ligger ikke for et folk som har underdrivelse som et av sine særtrekk.

«Det e itj berre pent vær», betyr jo at helvete er løs, og ordet «innful» ble designet for å beskrive trønderen.

Snobber ned

Marit Moum Aune, suksessrik sceneinstruktør bosatt i Oslo, trønder, er ikke enig i at trønderen ligger langt fra det urbane.

Trondheim har en sterkere urban tilknytning enn det byen selv vil innrømme, sier hun, og minner om at skriftene til Voltaire, Rousseau og Montesquieu kom hit via Vitenskapselskapet allerede på syttenhundretallet, men at arrogansen aldri tok bolig i våre patrisierhus og franske langhus.

Det deiligste med Trøndelag, mener Marit Moum Aune, er det totale fravær av arroganse. Foto: Rune Petter Ness

- Å være arrogant er det verste du kan være i Trondheim, da blir folk supernegative, men i deler av Oslo er jo arrogansen en omgangsform. Ja, arrogansen er nærmest en forutsetning for å virke smart!

- Såpass?

- Ja, det som er siste sort hjemme, altså arrogansen, er i deler av Oslo en intellektuell kvalitet. Derfor flokker trøndere i hovedstaden seg sammen, vi snobber ned og går med snusen i lomma på dongerien.

Men sånne ting misforstår de i Oslo, sier Moum Aune, de tror vi oppfører oss sånn fordi vi ikke vet om noe bedre. «Stakkars, hun er jo så bonat», sier de, og skjønner ikke at det er mye morsommere å være sånn, enn å være som dem.

- Har du hørt om trønderkortet?

- Nei!

- Når jeg ikke får det som jeg vil, hender det jeg drar trønderkortet. Da flirer jeg og snakker kavbreidt trøndersk, og da tror de at jeg er bitte litt dum, vettu, de tror jo at vi trøndere er litt dummere enn vi er, og litt snillere, og da senker de guarden og gjør det enklere for meg å sette inn støtet. Det er sjelden jeg bærer tungt på Ikea, for å si det sånn.

- Hva er dine viktigste argument for å «ælske Trøndelag»?

- Fraværet av arroganse. At det ikke finnes østkant og vestkant på samme måte som i Oslo. Og at Trondheim er en fantastisk kulturby, rett og slett. Og så ælske æ Røros.

Snusfornuft.

Bygg en kanal

Men hvordan står det egentlig til med det trønderske næringsliv 101 år etter at Johan Bojer, i en artikkel med overskriften «Trøndere», skrev at «Ingen Trønder har nogensinde hat en ide.»

Vi setter over til nordlendingen Erik Haugane, industrigründer og administrerende direktør i oljeselskapet Okea:

- Jeg har jo forsøkt å etablere et par trønderske selskaper, men det er jo ikke sånn at folk strømmer til, for å si det mildt. Å ta Norge på handelssiden, slik Reitan har gjort, er ekstremt utypisk for trøndere.

Haugane, som har bodd halvparten av sitt liv i Trondheim, sier det er merkelig at et folkeslag som er i stand til å mobilisere en hel landsdel bak et fotballag, ikke engang er i stand til å drive en slaktebutikk i en by på Trondheims størrelse.

«Hundre ideer for Trøndelag» hadde vært en mye bedre kampanje enn «Ælske Trøndelag», mener Haugane, den kunne fått oss til å gjøre annet enn å sitte oppe om natta for å se sport på tv.

Erik Haugane ønsker seg kampanjen, «Hundre ideer for Trøndelag». Foto: Morten Antonsen

Haugane minner om at Trondheim, teknologihovedstaden, fortsatt har et «Vitensenter» på linje med det gamle tv-programmet «Fysikk på roterommet». Hadde vi vært visjonære, sier Haugane, hadde vi engasjert superarkitekten Frank Gehry, mannen bak Guggenheim-museet i Bilbao, til å tegne et spektakulært science-senter på Nidarø, omkranset av natur og park og kafeer og skulpturer, i stedet for å klaske opp en koloss av en messehall som kan ligge nesten hvor som helst ellers.

Og her er en annen ide fra Haugane:

Bygg en tjue kilometer lang kanal fra Beistadfjorden til Namsos, den vil revolusjonere Hurtigrutetrafikken og plassere Nord-Trøndelag på det internasjonale cruisetrafikk-kartet.

Haugane savner visjonære politikerne, de som ser femti år fram i tid, i stedet for å bedrive selvskading ved å dyrke klisjeen om en litt treg trønder i skinnvest, tennissokker og trønderbart.

- Ja, når oppsto egentlig den greia der?

- Jeg har ikke peiling!

- Vi sjekker!

Bart mot konflikt

De mest ihuga trønderbartaktivistene mener trønderbarten kan spores helt tilbake til år 1030. På et sølvkors som ble funnet under utgravingen av Posthustomta, er nemlig Jesus utstyrt med barter. Ole Skibnes, pensjonert politimann og barteaktivist, sier at den moderne historien om trønderbarten startet med noen staselige karer på Trondheim politikammer i 1976.

Lang historie.

På den tida var du ikke bare konge på kammeret hvis du hadde bart, men du var konge på byen også. Men barten var ikke bare kontaktskapende, sier Skibnes, den var konfliktdempende også, mange kriminelle trøndere hadde jo hatt snørrbrems helt siden konfirmasjonen.

Så bartet det bare på seg helt til trønderen for første gang i historien profanerte seg med hockeysveis, skinnvest, ballongdongeri og hvite tennissokker, i tillegg til barten, en gang på åttitallet.

Så langt gikk det at selv nordlendingen Mini lot det gro en hårurt under nesa for å markere sitt trønderske ståsted.

- Minis problem var at han hadde så mørk mustasje at den okkuperte inntrykket av

ansiktet hans, sier Skibnes.

- Hva med barten til Ola By Rise?

- Det er ikke alle som passer i mustasje, for å si det diplomatisk.

- Hva med det klassiske nordtrønderansiktet, det litt runde med smale lepper?

- Du mener Selbu-trynet? Tja, får du dratt barten over leppene slik at de ikke dominerer, er jo mustasje en meget egnet metode for den slags.

Ole Skibnes, stifteren av Den Norske Mustachclub. Foto: Jan Henning Aase

I disse skjeggetider lever trønderbarten fortsatt i beste velgående, mener Skibnes, folk med trønderbart er fortsatt nesten de eneste som kan komme på tv uten å ha noe vettugt å si. Og for to år siden fikk trønderbarten sitt siste store gjennombrudd ved å få plass i den norske ordboka.

Sammen med trønderrock.

En miks av alt

Begrepet trønderrock er litt problematisk, sier Åge Aleksandersens pressetalsmann, men Aleksandersen vil ikke snakke med oss om verken trønderrock eller trøndersk mentalitet.

Men Terje Tysland snakker, selv om også han har litt problemer med å lage en presis definisjon av begrepet trønderrock.

Trønderen er så fri at han kan tillate seg hva som helst, mener Terje Tysland. Foto: Mari Vold

- Det nærmeste jeg kommer er at trønderrocken er en musikkform der alt er tillatt bare det trønderske lynnet ligger i bunn, sier Tysland.

- Men hva er det trønderske lynnet?

- Det er den fandenivoldske måten å tilnærme seg musikken på. I den urbane verden er det for eksempel ganske utenkelig å dra trekkspillet inn i rocken, men her er det ok, og vi gjør det fordi det funker her og nå. Og det er vel bare i Trøndelag at TNT og Arve Tellefsen kan spille sammen. Kort sagt, den trønderske mentaliteten er sånn at vi kan tillate oss hva som helst bare det funker. Dærsom itj da, det her e artig, og så bare spælle vi!

- Så du mener i fullt alvor at vi kan vi snakke om en trøndersk mentalitet?

- Ja, det er noe spesielt med det trønderske lynnet, men det er vanskelig å definere det. Noen kaller det sjølgodhet, men jeg definerer det som trygghet. Det gir seg uttrykk i den trauste humoren, ikke sant, vi trenger ikke å henge ut noen for å ha det artig. Det ligger veldig mye i sjølironien, tror jeg, og det har noe med tryggheten å gjøre.

Men at trøndere er trege, det stemmer ikke, mener Tysland.

- På Østlandet stresser de i fire timer uten å få gjort noe, mens vi trøndere går med hendene i lomma i to timer, og jobber de siste to timene. Det ser tregt ut, men det funker.

I likhet med sosialpsykolog Kolstad, mener Tysland at det nærmeste vi kommer en ur-trønder, er Nils Arne Eggen. Fotballtreneren.

Dette er selveste ur-trønderen, mener mange. Nils Arne Eggen sier det handler om å trekke de beste egenskapene av den den enkelte. Slik kan mange middelmådigheter bli til en enestående gruppe mennesker. Foto: Steinar Fugelsøy

Godfot-trønder

- Finnes det en trøndersk mentalitet?

- Du, journalister ringer meg om alt mulig, men det er jo ikke alt de spør om som jeg kan svare på da, sier Eggen.

- Sosialpsykologen mener trøndere er middelmådige?

- Jeg vet ikke hva han mener med middelmådig, men jeg vil si at dersom vi jobber sammen, og her er stikkordet dugnad, altså, der vi bruker hverandres spisskompetanse, det er poenget, så kan hver enkelt av oss bidra til å gjøre hverandre gode. Det er jo godfot-teorien det der vettu, og jeg våger å påstå at trøndere flest er litt godfot-orientert. Det vil si at vi tror det finnes en løsning, og da mener jeg tror i retning av at alt er mulig inntil det motsatte er bevist.

- Og dette er altså spesielt trøndersk, mener du?

- Vel, det er jo klart at andre områder av Norge også kan påberope seg de samme særtrekkene.

Best i det meste

Skuespiller Marianne Meløy, nordlending, men også trønder, tror ikke på stereotypiene.

Men hun elsker å snakke om dem.

Skuespiller Marianne Meløy, nordlending og trønder, elsker kampanjen «Ælske Trøndelag»! Foto: Leikny Kristine Havik Skjærseth

- Jeg elsker den trønderske identiteten som preges av at trønderne er best i alle idretter, best i jazz og rock og all annen musikk, best til å hoppe og best til å ha matjord, og har de beste revygruppene og fisket og åndslivet. Dessuten elsker jeg de trønderske fjøsene og trønderlåna, jeg er jo småbrukerdatter, men egentlig er det jo litt rart at trønderen trenger enda mer bekreftelse enn den har fått gjennom de siste tusen år.

- Gi oss mer!

- Jeg tror det skyldes at dere er litt mjuk og sårbar innenfor all den der maskuliniteten, det er noe sjenert over trønderen. Men du, halvalvorlig talt, er det ikke herlig å være i en evig lek med disse stereotypiene som vi egentlig ikke tror på.

Men hvorfor skal vi dyrke klisjeen om en trønder med hockeysveis, skinnvest og bart, når halvparten av trønderne er kvinner?

Trønderen er like mye det sterke kvinnfolket, mener Meløy, kvinner som sitter i kvinneforeninger her og der og strikker selbuvotter til inntekt for en hoppbakke.

Det er så mye vakkert å ta av, sier Meløy. Røros. Stokkøya. Sula. Lierne-dialekten. Vestveggen på Nidarosdomen som er til å besvime av. Og alle de artige ordene!

- Min mormor som var trønder, kalte meg for et «håntre». «Taislatt», liker jeg også. Og «feppeldaill»!

- Hva er det?

- En som sitter der og gnur!

Det er ikke noe galt i å være lokalpatriot og samtidig rakke litt ned på hovedstaden, mener Meløy. Noe av det beste med Norge er alle de sterke alternativene til Oslo. Norge er et land med mye spenn i, og det er det også inne i individene, sier Meløy, som mener den litt patetiske «mumidalpatriotismen» er med på å dempe den kvalmende nasjonalismen.

Så mange identiteter

Historiker Haakon With Andersen, trønder, tror ikke det finnes noen toneangivende trøndersk mentalitet. De fleste av oss har fryktelig mange identiteter, vi er nordmenn, trøndere, syklister, fotgjengere, menn, voksen ungdom, kvinner.

En trønder er mye mer enn en trøndere, mener historiker og professor Haakon With Andersen.

En av disse identitetene er sikkert også en trønder, sier han, som vi i visse situasjoner er i stand til å mobilisere, vel å merke i møte med folk fra andre landsdeler. Men hvis vi ikke så annet enn trøndere, hadde vi ikke snakket om noen trønderidentitet, den kommer når vi møter bergensere eller nordlendinger.

- Men møter du en fyr fra Albania, er du først og fremst nordmann. Og er du en syklist som er påkjørt av en bil, er du først og fremst syklist og ikke trønder, sier historikeren som humrer litt av alt snakket om en trøndersk identitet.

Der gjør også programleder og humorist Klaus Joacim Sonstad, som ikke bare tror på den trønderske mentaliteten, men som også lever av den.

Trønderen er så sjenerøs at han unner hele verden å oppdage Trøndelag, i følge Klaus Joacim Sonstad. Foto: Vegard Eggen

- Hva skiller egentlig trønderen fra homo sapiens?

- Sånn fra mennesker ellers?

- Ja?

- Trønderen er et menneske som har veldig stolthet for opphavet sitt, og som er ekstremt opptatt av å bli omtalt og likt av andre. Når Bruce Springsteen er i Bergen og sier «what a marvelous town», gidder ikke bergenserne å bli overrasket. Men når Bruce sier det samme i Trondheim, blir vi helt våte.

- En slags underdanig stolthet?

- Ja. Vi er litt på defensiven, men veldig stolte.

- Jeg var på et foredrag her om dagen, og da startet innlederen med å skryte av trønderværet. Og da klappet vi?

- Ja, ikke sant! «Du hørte hva han sa, han sa det er fint vær her, vi har fint vær også vi!»

Liker å bli likt

Og vi elsker når den avdøde stortingspolitikeren Jon Leirfall siteres på at det blir bare permene igjen av norgeshistorien om trøndelagshistorien forsvinner, selv om det er få av oss som besøker steder som Nidarosdomen. Det holder å se turistene utenfor, sier Sonstad.

Å se at andre mennesker setter pris på vår egen storhet, er større enn selve storheten. Men det er ikke nesa i sky, som en kan oppleve andre steder, trønderen er mer som et barn, mener Sonstad.

Festantrekk.

- Mens bergenseren har det inni seg, er vi avhengig av det påfyllet utenfra. Bergenserne ser ikke mot Oslo, men vi elsker at Oslo ser oss: «Pstereofestivalen er litt som Øyafestivalen, ikke sant, det er et slags Øya, er det ikke?»

- Det er som å spørre partneren om det var godt, for å holde oss til stereotypien om trønderen?

- Ja, vi har ikke en fullverdig egen selvtillit. «Ja, hu sa det va bra!» Og når kongen kommer, sier vi, «han er skaptrønder, han!»

- Og alt dette er et bra trekk ved trønderen?

- Ja, jeg elsker det.

Sonstad mener det er selve lyden av trønderen, som er trønderen. Mye mer enn bildet av den der småharry fyren i skinnvest.

- Uansett om lyden er nedi her, eller oppi der, så hører du smilet i stemmen til trønderen, sier Sonstad.

Antagelig er det derfor alle liker trønderne, for det gjør de jo, alle som en, ifølge trønderen.

Skaptrønder? Da er du Konge!

Kai-eksperimentet

Sosialpsykolog Kolstad, som mener det helt klart finnes en trøndersk mentalitet, seilte for noen år siden langs norskekysten i seilbåt, hvor han fikk bekreftet alle sine fordommer.

På Sunnmøre tok de imot ham på kaia, men klarte alltid å avslutte samtalen med at Kolstad måtte betale noen kroner for strømmen.

På Trøndelagskysten sto karene et stykke fra kaikanten, og Kolstad måtte på land for å varme dem før de snakket. Strømmen slapp han selvfølgelig å betale for, det var nok for trønderen å bli sjarmert av alle komplementene skipperen hadde for den trønderske naturen. Og i Nord-Norge kom folk ombord i båten før han hadde klappet til kai, og noen betaling for strømmen var det ingen som tenkte på.

Men Lornts Mørkved, sivilagronom, arkitekt, fjernsynsprodusent, revyartist, gårdbruker og president av Toillingforbundet, i tillegg til å være trønder, mener det er rett og slett idioti å snakke om en trøndersk mentalitet.

På sporet av en nobelpris

- Mentalitet er betinget av arv, erfaringer og miljø, og med all god vilje er det ikke mulig å finne noe genetiske særtrekk med trønderen. Og erfaringene avhenger av om du er oppvokst i bygda, på fjellet eller byen, så det der kan vi også glemme. Og miljøet her i Trøndelag er jo ikke spesielt annerledes enn ellers i landet. Nei, klarer du å finne en særegen trøndersk mentalitet, vinker det en nobelpris i det fjerne, sier Lornts Mørkved.

Men, det er lov å lete, ler han, men det driver de jo med over alt, både sørlendinger, vestlendinger, alle driver med det der.

- Du mener altså at det ikke er hold i at vi trøndere, særlig dere nordtrøndere, er trege?

- Jo, det stemmer nok noen plasser, men det er de jo i Finnmark også. Og da jeg i mitt forrige liv jobbet i Østfold, sa sjefen min at jeg måtte være forberedt på at folk var så jævlig treige, og det var de jo. Nei, dessverre kommer du nok til å slite med å dokumentere den trønderske tregheten, men du kommer til å møte en masse folk som legger ut i det vide og breie om hvor spesielle vi er. Hvor mange er det ikke som har lett etter den trøndersk humoren!

- Mener du å si at det ikke finnes noen trøn- dersk humor, dere lever jo av den påHøylandet?

- Nei, det finnes ikke trøndersk humor, humoren kommer ut fra erfaringsbakgrunn! Du flirer ikke av en dum fyr i landbruket, hvis du ikke vet noe om landbruk.

- Men vi er utrendy!

- Det skyldes jo den barten, hvor alle trøndere er tegna med underbitt. Vi er utrendy på alle vis, men det er vi også fordi vi koketterer med bildet av oss sjøl. Her oppe har vi jo nesten slutta med melk i kaffen fordi noen oppfant kaffe latte, men det der har ikke noe med mentalitet eller identitet å gjøre. Det vi preges av, er konfliktene mellom nord og sør, distrikt mot by, de som har makt mot dem som har mindre makt. Sånne ting.

Sang for en trønder.

Oslo er ikke stor i verdensmålestokk, men den er litt for stor til å få den lokale bypatriotismen som ligger lokalt lagret, sier Mørkved. Vålerenga, for eksempel, klarer knapt å samle noen få hundre mennesker til en kamp.

- Og tenk deg en dugnad på Løvenskioldbanen klokka seks lørdag, det er ikke en kjeft som møter. Du bygger ikke lysløype i Oslo på dugnad.

- Her i huset pågår det i disse dager en dugnad for å finne hundre grunner til å ælske Trøndelag.

- Det minner meg om da NRK skulle kåre Norges nasjonaldyr og det ble flertall for slimålen, det var jo fullstendig katastrofe. Du, dere må for all del ikke la massene bestemme hvorfor vi skal ælske Trøndelag, da kan det bli skikkelig krise! Det der må dere ta internt på kontoret!

***

I forrige uke sendte vi en epost til kongehuset med spørsmål om hva kongen legger i det å være skaptrønder. Vi kommer tilbake med mer når kongehuset har svart på henvendelsen.

age.winge@adresseavisen.no