Her tilbragte hun sin barndoms sommerdager, med kopplam og melkekyr, katter å kose med. Her løp ei lita jente på lette føtter, med en så myldrende fantasi at det ga henne mareritt om nettene.
Og noen tiår senere, en hel bok full av fantasi.
- Å ligge oppå det loftet her aleine, det var kjempeskummelt!
Tone Almhjell har nettopp begått sin andre bok. Onsdag møtte hun en strålende anmeldelse i Adresseavisen, som omtalte boka Maretorn som en glimrende fantasyroman. Men det vet ennå ikke Tone noe om når vi denne solfylte mandagen møter henne her, på gården Almhjell, hvor hun har hentet inspirasjonen. Bestemorsgården. Den var slett ikke lett å finne, der den hadde gjemt seg i enden av en unnselig liten grusvei opp fra hovedveien til Sunndalsøra, med de ville fjellene i Trollheimen ragende høyt over den trange dalen som huser folket, dyra og trollene i Tones andre fantasybok.
Maretorn. Rykende varm fra trykkeriet. Den vanskelige andreboka etter megasuksessen Vindeltorn. Ei bok fra et fantastisk rike. Barndommens rike. Og nå er vi her. På Almhjell gård i Sunndal. Eller, du kan like gjerne kalle den Sommerhjell i Piledalen, som den er beskrevet i boka:
En gang utpå seinvåren lekket mørket ned fra himmelen og samlet seg i trærne i stedet. Det hvite våningshuset, den røde låven og det vesle huset i morellhagen hadde forandret farge og lyste spøkelsesblå rundt tunet.
Det skal nok grøsse i de barnehjertene som leser historien om Niklas fra Sommerhjell, gaupa Tyst, om trollene og maretornene som holder til der oppe i fjellsiden. Men i virkelighetens verden ligger fjellene fredelige og husene varme og gjestfrie i sensommersola. Som Tone selv, med et blidt smil under glade øyne.
- Velkommen til eventyrriket!
Hun har møtt oss nede ved hovedveien og lost oss opp til sin barndoms sommereventyr hvor en snøhvit katt med gule øyne oppskriftsmessig har pilt over tunet. Vi har beundret den eldgamle storalmen som har gitt navn til gården og slekta, før vi har tatt oss en pust på ei solvarm steintrapp. Her har vi snakket om ei bok som, etter to års skriveprosess, endelig skal få slippe ut og møte verden. Hun gleder seg vilt.
- Vindeltorn tok meg sju år å skrive. Men da kunne jeg jo ingen ting! Denne gangen gikk det lettere har Tone fortalt der på trappa. Hun brenner etter å vise oss selve huset. Eller, den delen av det som ennå står uendret og akkurat slik det gjorde da bestemoren levde og en vrimmel av søskenbarn myldret rundt på gården, klatret i trær og gjorde rampestreker, før de kom løpende inn til sjokoladekake i bestemorsstua.
Bli med inn i Maretorn-universet.
Klikk på de røde stjernene og se fantasystedene i virkeligheten.
Saken fortsetter etter grafikken.
- Dette er bestemors rike. Her i stua satt hun de siste årene med alle sine rundt seg, sier Tone og slår ut med armen mot vegger fulle av bilder fra et nesten hundre år langt liv. Lite kunne vel bestemor Gunvor vite at et nytt kapittel skulle skrives her. At et av barnebarna skulle sitte på det knøttlille kjøkkenet hennes og skrive gården inn i fantasien til horder av lesende barn. Nå skritter hun, det voksne barnebarnet, forbi svartovnen og trår inn dit. Til skrivestua. Med ryggen mot komfyren der bestemor pleide å trekke teen mørk og bitter gjennom lange dager, har Tone sittet ved kjøkkenbordet og skrevet seg inn i fantasien.
Hun trekker bordklaffen ut og prøvesitter krakken.
- Jeg har vært her to ganger på skriveopphold. Da sov jeg oppe på loftet, som jeg gjorde da jeg var barn. En natt kom det til og med en flaggermus inn på soverommet. Det var kjempeskummelt!
Men det skal jo være skummelt, skal det ikke? Tone synes det. Selv om det innebærer sorg og død, selv om leseren er en unge.
- Jeg skriver jo i nordisk tradisjon, barnelitteratur i Astrid Lindgrens ånd, der døden eksisterer. Og det er ganske mørkt, det som har skjedd med moren til Niklas i boka og hvordan alt henger sammen. Det er ganske fæle greier, konstaterer hun fornøyd. Men hun lurer litt på om det blir for heftig for det amerikanske markedet. Maretorn kom ut i USA allerede for en måneds tid siden, og anmelderne på den andre siden av dammen, de som ga Vindeltorn panegyriske anmeldelser i 2013, har påpekt at denne boka er mørkere enn den forrige.
- Denne gangen er de ikke panegyriske. Men jeg vil gjerne skrive i den nordiske tradisjonen, hvor man også har rom for vemod og savn og død. Det er nok litt tung kost for dem, sier Tone. Hun ble skrekkslagen selv, der oppe i soverommet i andre etasje hvor hun lå vettskremt i senga og lyttet etter ulende vind og krafsing i veggene for virkelig å kjenne på følelsen av det gamle marerittet. Det som hun i boka har overført til den eventyrhungrige Niklas, og som i grunnen drar i gang hele historien.
Hun kom svevende opp stien. Den hvite kjolen slepte langs bakken. Ansiktet hennes var halvveis vendt bort, men han kjente igjen de høye kinnbeina bak sølvblonde krøller. Moren hans, på vei mot Sørgedyp. (…) Niklas våknet og satte seg opp i sengen. Han tvang seg til å se ut nordvinduet, mot stien som lå der blek i grålysningen.
- Damen med den hvite kjolen. Det var mitt mareritt, som jeg ofte hadde her som liten. Niklas, heldiggrisen, arvet det marerittet, ha ha!
Latteren triller åpen og uredd, marerittbilder og fantasitroll er tross alt en del av hverdagen for en fantasyforfatter. Og på en solrik septemberdag flommer utsikten fra nordvinduet av blendende lys.
- Det har grodd igjen veldig her siden jeg var barn. Men den gang så vi stien her fra huset, sier Tone, før hun trekker for gardinene, lukker døra til rommet og marerittet. Det er på tide å gå ned trappa og ut i sola. Men først bare en bitteliten stopp ved benken i gangen. I dag full av sko, men ikke i Tones barndom.
- Her under benken, «punni benkjen uti ganna», der satte bestemor sjokoladekaka si, for her var det kjølig, forteller Tone, som likte kaka så godt at hun skrev den inn i historien. Og når vi kommer ut på tunet langs låvebrua der melkespannene står stablet, får vi høre at de har sannelig fått en plass i historien, de også.
- Før jeg begynte å skrive, tenkte jeg at mitt liv neppe kunne være særlig relevant for de historiene som jeg hadde lyst til å skrive. Men så viser det seg at det er jo det! Jeg skriver alltid om ting som ligger meg nær.
Hun sikter neppe til melkespannene og kaka. Men til kjæledyrene hun hadde som liten. Om ekornet som har fått egenskaper fra en avdød venninne. Ilderen, som gikk løs i en bokhandel i USA. Og gaupa Tyst, som blir Niklas’ følgesvenn og beskytter.
Han kikket opp i eika og speidet etter katteøyne mellom greinene, men så ingen. Kom gaupa hit ofte? Var hun i nærheten nå? Han skulle gjerne klatret opp og ventet på henne, men trekronene tegnet seg svart mot den rosa himmelen. Solen hadde allerede gått ned.
- En snørik vinter kom en gaupe helt ned til gården, sikkert drevet av sult. Onkelen min fant masse gaupespor under epletreet, så hun hadde nok sittet en stund i treet og sett inn i stua. Det var et typisk historiefrø!
Slik har alle personene i boka elementer fra folk hun kjenner og fra dyr hun har kjent. Som pusen hennes, Mario. Syk da de fikk den, syk som hun selv så ofte var som barn. Så ble det de to pjuske som lå sammen i senga og leste Ringenes Herre, boka som grep henne så kraftig at hun senere skrev masteroppgave i litteraturvitenskap om den. Og enda noen tiår senere fikk en syk, men boklærd katt, nytt liv i historien i eventyrlandet i fjellene.
Og det er dit vi skal nå. I hvert fall til bekken. Ikke en klukkende liten strime av vann som fant veien ned fra de bratte fjellene. Men en brusende vill en, med frydefullt iskalde kulper å bade i.
Sommerungen kom dansende ned fra Smørtind og fosset gjennom hele landområdet som tilhørte Sommerhjell. «Den bekken ligner deg», sa bestemor Alma ofte. «Bråkete og vill.»
Jo, vi må utvilsomt til den bekken, som førte magien med seg i vannet til Piledalen.
- Jeg tror nok det er best med støvler, sier Tone praktisk.
To par lånestøvler trylles fram fra mor Unni og onkel Ola som sitter med kaffekoppen ved tunet. Så er det bare å følge henne, der hun skrever over strømgjerdet og tar fatt på stien opp bakkene. Her, langs krøtterstien, fikk tankene vokse og gro, i det ville suset fra bekkestrykene fikk fantasien næring. Her sprang lille Tone inn i skogen for et halvt liv sidein og diktet ting inn i leken.
På etiketten sto det «Trollbane» og da Lin fikk se det, hadde øynene hennes gnistret til. «Dette er til å jakte på troll med» hadde hun sagt. «I skogen!». Niklas klødde på en svart flekk bak øret til lammet og la til «Dette er yndlingsleken vår, skjønner du. Eller, det var yndlingsleken vår.»
- Jeg skulle ønske at jeg hadde kommet på trolleken den gang, for den hadde funka sååå bra!
Men den leken kom hun altså på mange år senere. Som voksen forfatter med fantasi.
I dag er skogen skog. Og stien sti. Helt til vi kommer til gammelenga, der hvor gården lå fram til den for nesten to hundre år siden ble flyttet lenger ned i dalen, stokk for stokk. Bekkens melodi har fulgt oss hele veien opp fra almen på Almhjell. Men når vi balanserer mellom kurukene over det som nå bare er en beiteglenne i skogen, hører vi bruset komme nærmere.
- I boka har jeg diktet bekken inn på den andre siden av sletta, men det har jo ikke noe å si. Det er kartet som gjelder! sier Tone lett.
Hun kan jo skrive akkurat det hun vil. Og det gjør hun. Nå er kontrakten med Penguin innfridd. Det er på tide å tenke framover.
- Jeg kommer nok fortsatt til å skrive fantasi for unge. Jeg gjør jo det jeg elsker. Man må skrive ting man liker selv, ellers blir det ikke bra.
Det er så mye fantasi å få utløp for. Hun gjorde det allerede som bitteliten, forteller hun mens vi er på vei ned igjen til virkelighetens gård og en meget prosaisk bil. Tiden løper, som lille Tone i barnehagen, der hun fant på historier som skapte uro blant sine jevnaldrende småtassvenner.
- Jeg husker fortellingen om et gammelt ektepar i skogen som år etter år bare fikk dødfødte barn. Alle barna begynte å skrike, og ingen fikk sove i hviletiden, og jeg fikk jeg kjeft.
Da ble det slutt på historiene.
- Jeg skrev egentlig ikke noe mer før jeg skrev Vindeltorn.
Men her blir hun korrigert littegranne av mor Unni, som har kommet ned til bilen for å se datteren vel av gårde og som forteller om stadige tilbakemeldinger fra ungdomsskolen om at de hadde i hus et skrivetalent uten like.
- Jeg skrev jo bare det som måtte til i norskstilene på skolen, understreker Tone, mens hun lemper inn bagasjen. For nå skal hun en liten svipptur til «gamlebyen», Trondheim. Gamlebyen, ikke hjembyen, slik heller ikke Kristiansund, Brekstad eller Oslo er det.
Det er Almhjell som er ankerfestet. Sommerhjell som er eventyret.
Fantasibarnet har vært hjemme. Det er på tide å dra tilbake til verden der ute.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no