Hei, nå er du heldig. Jeg har en sekk penger med til deg.
- Å?
Jeg tulla. Jeg kommer fra Ukeadressa. Den der benken, vet du.
- Ja, haha. Å dæven!
Vi har gått noen runder på kirkegården her, det er mange benker, men det ingen som sitter på dem.
- Det er mange joggere rundt her, men de fleste andre er jo daue, de er under jorda. Men jeg er takk og pris fortsatt levende, og det har jeg tenkt å være i mange år til.
Hva driver du med her oppe?
- Jeg jobber på kirkegården, du kan godt kalle meg for kirkegårdsarbeider. Det er en stor kirkegård, og det er mange familier som vil vi skal stelle bedene deres. Jeg har vel fire hundre bed, og nå på høsten er det jo Erica det går i.
Stort, ja. Her om dagen skulle jeg i en begravelse, eller er det bisettelse det heter?
- Det kalles begravelser når kista skal i jorda, bisettelse når det er snakk om kremasjon.
Vel, jeg gikk inn i feil seremonirom og havnet i feil bisettelse!
- Dærsken! Det er jo flere seremonirom her oppe, i tillegg til ei kirke, så det er kanskje lett å ta feil i farten.
Vi var flere som tok feil, vi måtte snike oss ut for å lete oss fram til den rette seremonien. Vi rakk det akkurat.
- Men da fikk du jo med deg en og en halv seremoni, og det er jo ikke så verst.
Får du et spesielt forhold til døden når du jobber her.
- En del av jobben er urnenedsettelser, da møter jeg pårørende som forteller nære og fine historier om den avdøde, og andre som er veldig tynget av sorgen. Jeg har jobbet med dette i tjueni år og da får du jo et naturlig forhold til døden. Jeg har også tenkt på hva som skal skje med meg den dagen jeg drar av gårde.
- Hva skjer da?
- Jeg skal kremeres. Og så vil jeg at de som er etter meg skal slippe ansvaret med å stelle gravstedet. De første årene blir de fleste gravstedene tatt vare på, men så blir det mindre og mindre til de gror igjen. Aller helst vil jeg at asken min skal spres der jeg kommer fra.
Hvor kommer du fra?
- Orkdal, men jeg skal ikke spre aska mi over hele Orkdal, da, haha. Jeg har tenkt at noen av mine nærmeste kan ta med seg aska og svuuusj... spre den med vinden utenfor hytta vår på Geitastranda. Det er flere og flere som velger askespredning, og det høres veldig flott ut, synes jeg.
Hva skal du gjøre etter jobb, for å snakke om noe annet enn døden?
- I dag skal jeg plukke tyttebær. Jeg bor jo på Kvål, og opp mot Vassfjellet er det masse tyttebær og blåbær og sopp.
Du må passe deg for soppen, hvis ikke kan du bli liggende igjen på jobben!
- Ja, jeg tør ikke mer enn kantareller, piggsopp og fåresopp. Kantareller er safe. Jeg bruker dem til vilt. Dærsken, jeg er glad i å lage mat.
Men det er for sent for tyttebæra!
- Å nei!
Men blåbæra er det vel for sent for!
- Nei. Du må ha dæ ut, du kan ikke vri deg unna det der!
- Hva kan jeg bruke som unnskyldning, da? Latskap?
- Du liker ikke å gå i marka, kanskje?
Jeg elsker det!
- Hvorfor gjør du ikke det, da?
Det er så mye annet, men jeg elsker å tenke på at jeg er ute i naturen.
- Å ja, du er en sånn tenker.
Vel, det er å dra det litt langt, jeg er mer friluftsmann.
- Ja, men du er jo ikke det da!
Jeg er et naturmenneske av rang! Hvis jeg går, går jeg milevis. Og hvis jeg sykler, sykler jeg tjue mil. Og når jeg padler, padler jeg i dagevis.
- Du er den typen, ja, du holder på med sånne ting, du. Du er et skippertakmenneske, kanskje?
Vel. Sykler du?
- Jeg har sykkel, jeg har ikke syklet mye i år, men i fjor vinter var jeg på sykkeltur på Cuba sammen med ei venninne.
Du, det har jeg også tenkt å gjøre.
- Ja, du er jo en tenker.
Som sagt, jeg vil ikke dra det så langt.
- Det var ikke lange sykkelturene, kanskje fire-fem mil om dagen, men vi kom tett innpå folk. Men se, der kommer Arve, krematøren.
(Arve skal ut en tur for å sende ei urne med posten.)
Så du syklet og danset salsa på Cuba?
- Du, jeg er altfor stiv til å danse salsa, men det var artig å se de som kan det der. Cubanerne er utrolig trivelige og gjestfrie, de har ikke mye, det var som å komme tilbake til femtitallet, men det virker som de tar veldig godt vare på hverandre. Og det har vi godt av å oppleve vi nordmenn, som syter og klager og bærer oss for alt. Jeg trivdes godt på Cuba. Jeg vil tilbake dit.
Du kan jo få aska di spredd utover Cuba?
- Ja, det hadde vært saker, du, men det er jo så langt å dra.
Du kan få Arve til å sende deg med posten?
- Ja, og så kan Castro, hvis han fortsatt lever, spre aska mi utover den vakre øya. Men, ærlig talt, du må komme deg til Cuba før amerikanerne snur opp ned på alt. Du må ikke bare tenke det! Du må gjøre det!
Hvordan er det å reise med venner, kontra det å reise med kaillen?
- Det svarer jeg ikke på. Men det er bra begge deler, jeg har en god og snill kaill. Han er kirkegårdsarbeider han også, han klipper gresset på en annen kirkegård.
Så dere traff hverandre på kirkegården?
- Ja, vi gjorde det. Han er opprinnelig maler og skulle male de oransje greiene på bygget her. Det er tolv år siden, dærsken, tida flyr, du. Kaillen min er fra byen, men han har lært seg å sette pris på fjellet og er med meg på molteturer. Men sjå der, der kjæm jaggu kaillen min gående, haha.
Hei, jeg sitter her og intervjuer kona di.
Kaillen: Så artig.
- Ja, ja, vi har prata ei stund, men jeg kommer ikke i avisa, altså.
Joda, det gjør du. Der sitter fotografen, og han skal jobbe snart.
- Haha, jaja. Du kan jo skrive at vi liker å reise, at vi er nysgjerrige og vil se hva som befinner seg rundt neste sving, ikke bare slenge oss ned på ei strand, sjøl om det er godt det også.
Men sykler gjør du bare på Cuba!
- Ja. Men jeg går og går og går, og det gjør kaillen også, sjøl om han innimellom må stoppe for å ta seg en røyk. Det slutta jeg med for tjuefem år siden.
Du, jeg anbefaler padling. Tenk litt på det!
- Du, nå er du tilbake til den tenkinga di igjen! Nei, jeg har ikke tenkt å padle, jeg er ikke så glad i vann, jeg vokste opp i ei fjellbygd og er vant til skogen og fjellet. Husdalen, heter stedet, fem kilometer opp fra Geitastranda, og der oppe har vi ei deilig hytte. Et herlig sted, men vi bruker ikke hytta så ofte.
Men på lang sikt er den god å ha, med tanke på den aska.
- Ja, det er fint å ha et sted du hører til. Og det er en fin tanke at jeg kan spres med vinden der oppe.