I premiereklare «Kongens nei» denne helga, møter vi kronprinsesse Märtha, i Tuva Novotnys skikkelse. Dronning Maud, derimot,
er av åpenbare grunner fraværende når regissør Erik Poppe drar teppet til side og ruller ut de tre mest dramatiske døgnene i nyere norsk historie. Når kongefamilien grytidlig på morgenen 9. april 1940 legger av gårde på flukt fra de tyske okkupasjonsstyrkene, har kong Haakon vært enkemann i snart halvannet år. Han har nylig betrodd sine nærmeste at ensomheten blir verre etter som tiden går, men i et brev til dronning Mary i Storbritannia har han likevel funnet trøst i at Maud i hvert fall vil komme til å bli spart for den nye krigen som er under oppseiling.
Kong Olav og kronprinsesse Märtha har vært gift i litt over ti år når tyskerne invaderer Norge denne tirsdagen. Olav hadde gjort som faren og fridd til sin egen kusine, og de hadde forlovet seg i all hemmelighet i Amsterdam under sommer-OL i 1928. Året etter ble de gift, og nå kjører de med eskorte ut fra hovedstaden med sine tre barn, Ragnhild (10), Astrid (8) og Harald (3) i baksetet.
Før dagen er omme, skal Märtha komme til å forlate filmen - og landet.
- Kronprinsesse Märtha er med oss det første døgnet, fra de svinger ut fra Slottet i grålysningen og frem til hun og barna blir ført i sikkerhet over grensen til Sverige nærmere midnatt samme dag, forklarer Erik Poppe.
Deretter overlates scenen til far og sønn. Det kan sies å være mye tung symbolikk i nettopp det, uten at det er Erik Poppes hovedanliggende.
I fem år lever kronprins Olav og kronprinsesse Märtha adskilt, han i London, hun i krigseksil i Washington. Men når Märtha vender hjem igjen med resten av kongefamilien i 1945, for å gjenoppta rollen som førstedame og fortsette forberedelsene til et fremtidig liv som Norges dronning, forfølges hun i stedet av sykdom og dør i 1954, bare 53 år gammel.
- Märtha blir et symbol på et langvarig kvinnelig fravær i den norske kongefamilien, sier forfatter Tor Bomann-Larsen, som akkurat nå legger siste hånd på bind sju i storverket om kong Haakon og dronning Maud.
«Hjemlandet», som kommer i slutten av oktober, handler om de fem krigsårene, mens åttende og siste del vil gå frem til Haakon dør i 1957, og sønnen - enkemannen Olav - overtar tronen.
- Én ensom mann blir avløst av en annen ensom mann, slik Tor Bomann-Larsen uttrykker det.
I visshet om alle plagene vi vet kommer til å ramme kronprinsesse Märtha når krigen er over, er det derfor lett å se noe mer enn bare øyeblikkets drama og fortvilelse i Tuva Novotnys øyne, der hun omfavner vår nåværende konge i «Kongens nei». Etterpå forlater hun det okkuperte Norge med Harald og de to jentene. I første omgang til hjembyen Stockholm, deretter videre til USA. I løpet av de to neste døgnene, etter at svigerdatteren og barna er brakt i trygghet, skal kong Haakon komme til å gi tyskerne fingeren, som det ville hett i dag, før han og sønnen og Nygaardsvold-regjeringen etter hvert kommer seg over til England.
Et slags par
- Krigen skulle komme til å by på utfordringer for Olav og Märtha på alle vis, sier Tor Bomann-Larsen, men helt avskåret fra hverandre var de ikke.
- Olav reiste til USA hvert eneste år under krigen og traff Märtha og barna. I tillegg hadde de ukentlig korrespondanse med hverandre via brev som ble fraktet over Atlanterhavet med kurerer og gjennom andre kanaler.
Slik holdt de motet oppe hos hverandre, mens de telte ned månedene, ukene og etter hvert dagene til alt ville være over.
Kong Haakon på sin side, enkemannen, viet seg til jobben som norsk monark fra London.
Det var hans kall, og det hjalp mot den konstant nagende følelsen av å være forlatt.
- Jeg har ikke et historisk belegg for å si at de hadde hatt et tett og sterkt forhold, men Haakon og Maud ble nok et sammensveiset par på sitt vis i de over 40 årene de var gift, forsikrer forfatter og historiker Carl-Erik Grimstad.
Han har blant annet skrevet «Dronning Mauds arv», om de økonomiske avtalene som ble gjort ved ekteskapsinngåelsen mellom de to i 1896.
- Haakon og Maud hadde sin bakgrunn i en helt annen tid, da dynastiene var viktigere enn følelsene. Det var et arrangert ekteskap, intet mindre, mellom kusine og fetter og to kongehus, det danske og det britiske, forklarer Grimstad.
De var det som måtte til for å kunne skape et nytt kongehus, det norske, i 1905.
Da Maud døde 20. november 1938, selvsagt under et opphold hjemme i London - det var dit hun helst dro, så ofte som mulig - utløste bortgangen langt sterkere følelser i befolkningen enn det man skulle tro at en såpass fraværende dronning var i stand til.
- Folk flest hadde et annet forhold til kongefamilien den gang enn nå, når vi nærmest krever innsikt i alt privatliv og følger dem gjennom ferieturer og alle familiære feiringer. Kongehuset var ikke i nærheten av å være privateksponert på samme vis som i dag, men verdigheten og den nasjonale stoltheten som de personifiserte, gjorde sitt til at Mauds bortgang utløste en slags sorgreaksjon, tror Carl-Erik Grimstad.
- Jeg husker at min mor en gang måtte medgi at hun aldri egentlig helt forsto hva kong Haakon sa. Ingen hadde noe tett forhold til danske dialekter på den tiden. Og dronning Maud, i den grad noen hadde hørt henne prate, snakket dårlig norsk. Bare denne språkbarrieren gjorde at de ble et distansert par, men begge spilte sine roller som nasjonale symboler på en fremragende måte.
Endelig hjemme
Dronning Maud hadde gjort fint lite for å la seg integrere etter at hun giftet seg med fetter Haakon, daværende prins Carl, og bosatte seg sammen med ham i København frem til den norsk-svenske unionsoppløsningen. Da hun døde skrev Aftenposten, i en nekrolog preget av finstemt diplomati i hvert setningsledd, at dronning Maud ikke « … var av dem som søkte offentlig opptreden.»
Hvordan nå det skulle la seg gjøre? Hun deltok ikke på ett eneste statsbesøk etter første verdenskrig. Hun besøkte aldri nabolandet Sverige: Hun beveget seg ytterst sjelden utenfor Oslos bygrenser, men var en slags pioner i det internasjonale pendlermarkedet, der hun strøk på dør hver gang London lokket. Det gjorde London så godt som hele tiden.
Tor Bomann-Larsen føler at han kjenner Maud bedre enn de fleste etter å ha skrevet snart sju bindsterke verk om kongeparet, og der han stadig harselerer over dronningens ukes- og månedslange opphold i hjemlandet.
Da hun ble gravlagt seks dager etter sin død, skjedde det på hennes 69-årsdag, den første fødselsdagen hun hadde tilbrakt i Norge siden første verdenskrig, viste det seg. Ytterst motvillig denne gang, men dog. Først utpå vinteren i 1939 ble alle eiendelene hennes fra England - som flygler, speil, klokker og uendelige mengder med fullstappede kofferter - sendt til Norge.
- Dermed var eksilet avviklet, sier Tor Bomann-Larsen tørt.
Maud var «hjemme» for godt, uten at akkurat det hjalp kong Haakon så mye. I nesten tjue år til skulle han savne sin fortsatt fraværende kone.
I det norske folks bevissthet har dronning Maud, ifølge en annen kongehistoriker, Trond Norén Isaksen, blitt stående som «den vakre, litt anonyme eventyrdronningen», som etter sin død etterlot seg et tomrom som kronprinsesse Märtha straks måtte fylle.
Stand-in-dronningen
- Hun var godt i gang med den rollen også før Maud gikk bort, nettopp fordi dronningen tilbrakte så lange tider i England, sier Bomann-Larsen.
- Og utover på 1930-tallet hadde kronprinsesse Märtha stadig demonstrert at hun var i stand til å fylle rollens representative sider.
I 1907, på sin store Nord-Norge-reise, hadde dronning Maud knapt forlatt skipslugaren, men sammen med kronprins Olav hadde Märtha like før krigsutbruddet gjort godt igjen og gjennomført et ordentlig kongelig glansnummer i Finnmark. Der opptrådt Märtha i samekofte og dro på sledetur. Det var mildt sagt noe nytt, et kongehus på offensiven som aldri før. En ny tid på gang.
«Det er ingen tilfeldighet at kong Haakon lyser av sjelden tilfredshet på så mange av de bilder hvor han har kronprinsesse Märtha ved sin side», skriver Tor Bomann-Larsen om denne epoken.
Så kommer altså krigen - og dette ene filmdøgnet med Tuva Novotny i rollen som Märtha i «Kongens nei» - før mørket senker seg på alle vis. Når vi spoler frem til 1945, og kronprinsessen trår i land på Honnørbryggen i Oslo sammen med resten av kongefamilien for å starte gjenreisningen - der det nye Norge skal designes og bygges, som Bomann-Larsen kaller det - stråler hun sammen med sin fortsatt ganske unge, kongelige kjernefamilie.
- Men så går det ikke lange tiden før kronprinsessen rammes av sykdom midt i nasjonens gjenvunne sunnhet.
Når Märtha sovner inn 5. april 1954 på Rikshospitalet i Oslo, mister landet, som gjennom snart 16 år har vært uten dronning, også sin kronprinsesse. Ung nok til å bli mytisk, sier Tor Bomann-Larsen, men ikke gammel nok til å ha fullbyrdet sin rolle.
Og idet Märtha går bort, får den ensomme monarken på Slottet selskap av én til. Når kong Haakon dør i 1957, har han vært enkemann i nesten 19 år. Når kong Olav går bort i 1991, har han levd alene i 36 år.