Da vi var barn, var en skulptur av Kongen liksom selve definisjonen av en figurativ skulptur. Slik var det kongeskulpturer ble presentert i bøker og avisenes reportasjer enten ved avdukinger eller andre høytidelige markeringer. Konger eller dronninger på høye sokler. Du finner dem på egnede plasser når du besøker de fleste byer. Som en forbipasserende er det likevel nettopp disse statuene jeg kanskje vier minst tid på som kunstinteressert. Det er liksom noe rituelt og selvfølgelig ved et kongemonument.

TIDLIGERE VERKER: Fredriksen markerte seg tidlig som billedhugger og studerte blant annet under Wilhelm Rasmussen, som har laget Olav Trygvasson-statuen på Torvet. Han viste talent innenfor en rekke stiluttrykk, og har også gjort en mengde forskjellige skulpturer i det offentlige rom over hele landet, deriblant statuer på Stavanger Domkirke og «Gutten og bukken» i samme by, P.A. Munch-statuen på Universitetsplassen i Oslo og flere minnesmerker. Han er likevel av mange kanskje særligforbundet med Nidarosdomen og sine arbeider på Vestfronten. Skulpturskissen av kong Haakon VII ble levert inn som bidrag til konkurransen om et monument i Oslo over kongens 100-årsjubileum i 1972,en konkurranse som ble vunnet av Nils Aas med hans kjente Haakon VII-statue.

I motsetning til den lille Olav V-statuen på den overdimensjonerte sokkelen i Stiftsgårdsparken - der trappen som folkekongen stiger ned fra, får ham til å fremstå som heller puslete - er skulpturen av hans far mer klassisk i uttrykket. Riktignok har begge disse kongestatuene en likhet ved at figurene fanges i en bevegelse mellom to nivåer: Det signaliserer kanskje at de både har sin plass på sokkelen, men også har kontakt med landjorden? Figuren av Haakon VII er mer markant: Han er rank, iført generaluniform, har sabel i beltet og generalluen på hodet. Det i motsetning til Nils Aas' suverent fremoverlente Haakon VII-statue i Oslo, hvor kongen trykker uniformsluen til brystet.

Med knekk i kneet fremstår han både avslappet og bestemt på samme tid. Sokkelen får ham til å virke stor, men også høy og slank. Her synes det å være et riktig forhold mellom sokkel og statue på den ene siden, og kong Haakons karakter, slik folket så ham på den andre. En god, klassisk kongestatue.

Jeg kan likevel ikke dy meg for å mene at plasseringen virker feil. Den omkringliggende parkflekken er ikke videre innbydende. Den virker avsidesliggende og litt anonym, og han er plassert slik at han ser ut mot den sterkt trafikkerte veien like foran seg.

Men akkurat nå, får plasseringen en aktualitet. Man kan oppfatte det som om han ikke skuer på veien, men over den. Mot Prinsen Kino, der «Kongens nei» denne uken hadde premiere. Over de neste månedene er forholdet mellom skulpturen og nærliggende bygninger mer treffende enn på mange år.