Her kan blikket vendes mot havna og sentrum og dreies, som her, mot Øya, sykehuset og Gløshaugen. Den vide horisonten er som før, i likhet med de lange linjene i terrenget på Moholt og Tyholt, og elvekorridoren med den frodige vegetasjonen langs elva er det samme frodige grønne drag gjennom landskapet.
Innenfor denne rammen er derimot mye forandret på de drøyt 90 årene som skiller disse bildene. Ja, på sykehusområdet skal en ikke mer enn 10-15 år tilbake for å finne en helt annen bebyggelse og et ganske annet preg.
Midt i 1920-årene var utbyggingen godt i gang både på Gløshaugen og på Øya. Siden Norges Tekniske Høyskole (NTH) åpnet i 1910, var stadig flere bygninger kommet til. Noe av det siste var de 27 små forsøkshusene sør på platået, bygd i årene 1919-22. På Øya var det nye Trondhjems Sykehus etablert i rolige og landlige omgivelser på eiendommen Tilfredshet i 1902. Øya hadde lenge vært et område der velstående trondhjemsborgere hadde sine landsteder. Tilfredshet var fra 1850-årene eid av Fredrik Lorck og ble i 1893 kjøpt av kommunen både til sykehus- og kirkegårdsformål. Mens den første gravplassen ble anlagt sør på eiendommen i 1898, ble sykehuset plassert omkring bygningene på landstedet. På bildet fra 1925 ses det gamle hovedhuset midt inne i sykehusbebyggelsen.
Sykehuset fikk en øst-vest-liggende langstrakt hovedbygning i upusset tegl, tegnet av arkitekt Karl Norum. Denne bygningen står fortsatt som en del av det nye St. Olavs Hospital, skjønt noe skjult i denne vinkelen av de nye, høye byggene. På sørsiden ble det bygd en frittliggende overlegebolig, mens kirkegården, med krematorium, lå mellom denne og småhuskolonien på Marinevold, «Skitbyen», bygd i 1917. I tillegg til hoved- og overlegebygningen besto det opprinnelige sykehuset av fem bygninger. To av disse var bygd i mur, økonomibygningen og epidemiavdelingen, mens de tre øvrige, likhuset med laboratorier og obduksjonslokale, stall og vognskjul samt portnerbolig, var av tre. I 1925 hadde sykehuset dessuten fått to egne paviljonger for difteri- og tuberkulosepasienter.
Lenger inne i det flate landskapet på Øya grodde det i årene etter 1900 opp en rekke store leiegårder, både langs Klæbuveien og særlig langs den nyere Elgeseter gate, som var anlagt i «Lina», dvs. traseen der jernbanen hadde gått i årene 1864-1884.