Kafé på bakkeplan og leilighet i toppetasjen. Joda, Det tar ikke lang tid før vi skjønner at Aina Berg får med seg det meste som skjer høyt og lavt i Ila.

Her har du jammen en ordentlig real røykebenk!

- Ja, den har sønnen min snekra. Jeg er innehaver her, og det er han som har innredet hele kafeen. Men vent litt da, må bare fjerne sigarettstumpene her. Det nytter ikke å sette ut askebeger, de bare forsvinner. Men ikke skriv at røykebenken er min, da. Den er jo kafékundene sin.

Men akkurat i dag var det du som satt her. Rolig dag?

- Ja, tirsdager er det litt roligere. Beste dagene er jo mandag, onsdag og fredag.

Å ja? Hvorfor det?

- Mandagen kommer folk for å sladre om hva som har hendt i helga. Onsdagene er det karbis og kviss. Og fredagene er det nystekte skinke- eller pizzahorn.

Og dette er noe folk vet. Stamgjester det da?

- Å ja, da er det stamgjester som kommer.

…og sladrer om hva som har skjedd i helga. Og du hører vel alt?

- Ja! Haha! Så sladrer jeg videre! Hahaha!

Ja, nå har du sjansen.

- Nei… det er jo bare på artig, aldri ondsinnet, bare sladder om alt og ingenting. Om festen i helga, konserten på Brainnstasjonen, hvem måtte leies hjem. Haha!

Blir du godt kjent med folk her på din egen kafé da?

- Å ja! Da jeg åpnet, var det som garnkafé. Men jeg slutta med det. Strikkepinner og garn skremte livskiten av karan. Jeg måtte ha et bredere marked, så nå er det retrokafé med gamle møbler og bilder. Og wifi. Så nå kan du ta med strikketøyet, datamaskinen for å jobbe, eller … du kan bare komme og sladre. He he. Og en gang i måneden kommer en gruppe pensjonister innom på gåturen sin. De er fra åtti til hundre.

Hva!!!? Å - du mener i alder! Hadde det vært i antall, ville det blitt trangt.

- Alder ja, haha! I antall er de vel ti-femten stykker. Du veit, vi er jo en møteplass i Ila. Her snakker folk sammen, om de er direktør eller vaskehjelp. Og med åpning klokka ti er vi den eneste dagåpne kafeen her.

Men han som nettopp var innom her med HTH på ryggen, han skulle ikke ha kaffe, hvem var det?

- Å, han skulle fikse en feil på kjøkkenvifta. Jeg har nettopp kjøpt leilighet på andre siden av gata, den oppe på toppen der, flytta inn fredag! Jeg tok tida da jeg skulle på jobb i dag tidlig. Det tok meg ett minutt og fem sekunder. Og da tok jeg trappa!!

Da har du gått fort!

- Ja. Haha!

Men toppleiligheten - det ser jo bra ut?

- Joda, men den er ikke så stor som den ser ut. Vi flytta fra Kofoedgeilan og kommer ikke noe dårligere ut nå. Før det hadde vi enebolig på Stavset. Men mannen min reiser mye, og så har vi hytte. Og så flytta ungene ut. Så da solgte vi - før ungene begynte å flytte hjem igjen! Haha! Og det har vi aldri angra på. Her skal jeg bo til jeg bæres ut!

…men det er heis i bygget?

- Det er heis ja. Haha!

Og nå bor du ett minutt unna jobben. Hender det at du forlater Ila innimellom da, eller er det stort sett her du holder til?

- Det er her jeg holder til, ja. Det er no kafeen, og Ila Brainnstasjon og butikken som er løypa nå. Opprinnelig var jeg risvollanramp. Og jeg gikk på skolen på Lamoen. Så det er et under at det vart folk av meg!

Men det ble det. Og nå er du attpåtil frelst, ja Ilafrelst altså. Men hvordan hadde det seg at du starta din egen kafé her?

- Ledig lokale.

Jaha?

- Veit du, jeg har bestandig jobba i butikk og service. Men klesbutikken der jeg var butikksjef gikk konkurs, og da ble jeg arbeidsledig, og jeg orka ikke å styre med Nav og sånt. Og da jeg så at dette lokalet var ledig, bestemte vi oss for å starte en koselig kafé. Helgeåpent har vi ikke. Da drar folk til byen eller ut i marka. Og vi er på hytta. Og hele desember går med i Olavshallen med «Julestemning». Det er mannen min, Jarle Berg, som har skrevet den, skjønner du. Og da er jeg med også, i sminken og lager graut. Kafeen har jeg drevet i tre år, og jeg har ikke akkurat blitt rik ennå...

Men du jobber med saken?

- Jeg jobber hardt med saken! Haha! Men det er vanskelig å drive i et nærmiljø. Du kan ikke skru opp prisene som de gjør i byen.

«I byen» - så vi er ikke i byen nå?

- Nei, dette er bøgda i byen. Derfor må jeg ha litt mer jordnære priser. Det går rundt, men jeg har ikke tatt ut så mye lønn til meg sjøl disse tre årene, det er vel lik null. Men jeg stortrives jo, så jeg håper jeg får det til å gå rundt. Jeg er heldig som har en mann som tjener ganske brukbart. Så vi berger godt.

Med toppleilighet over gata. Har dere utsikt hitover eller ut mot fjorden?

- Begge veier. Haha!

Så hvis du savner jobben, kan du stå der oppe og kikke ned og se at alt er i orden, ingenting har flytta på seg og ingen begår innbrudd.

- Ja, det er ikke mange meterne. Jeg vurderer å lage et heissystem. Eller kanskje det holder å ringe med bjella?

Men du, ser du den der dama der på andre siden av gata. Hu irriterer meg. Hun tar ikke opp skiten etter hunden. Jeg blir utrolig irritert når hunden skiter rett utenfor døra her - og du liksom ikke ser at hunden skiter. Det er ikke min plikt å ta opp annen manns hundeskit. Men du må ikke skrive det da.

Det kan jeg vel. Det er jo ingen som vet hvem dama er…

- Nei, det er sant. Og kanskje hun bare skulle føle seg litt truffet!

Hundeskit kan være irriterende. Er det noe annet som irriterer deg da?

- Nei, egentlig ikke. Jeg er sjelden sur. Når du driver en kafé, må du ha evnen til å like alle slags folk. Men se der kommer en kunde. Hei Kenneth, skal du ha mat? Jeg blir intervjuet av Adressa, kan du ikke bare gå inn og ta deg en kopp kaffe, så kommer jeg.

En stamkunde det der, skjønner jeg.

- Ja. Kunde og venn. Mange av vennene mine er kunder. Men her kommer det enda en kunde gitt, da må jeg stikke inn en liten tur. Ha det!

hilde.ostmoe@adresseavisen.no