Har du hørt om postfakta? Snedig nyord, som verken handler om postvesen eller brevsendinger, om du skulle tro noe sånt. Postfakta-samfunnet beskriver noe større, en ny æra. Farvel til fakta, farvel til sannheten. Mens vi duppet av på sofaen, har postfakta-samfunnet tatt bolig i krokene. Mens vi dormet i sommerlig hvitvinrus, har det sneket seg inn gjennom sprekken i dørkarmen. Og vi som bare trengte en dupp. Vi hadde jo ikke tenkt å havne i koma, men bare sløve litt i skyggen av vår behagelige velferd.
Nå har vi våknet. Med et brak. En valgkamp var det som skulle til. En hylende alarm fra Mulighetenes Land. Et megafonisk brøl fra en bølle uten grenser, med et lemfeldig forhold til fakta.
«ISIS ser opp til Obama», messer Donald Trump, revet med av sin egen stemme: «Barack Obama grunnla ISIS». Adrenalinet bruser. «Barack Obama er grunnlegger av ISIS!». Massene jubler.
For i et postfakta-samfunn er det ikke lenger viktig om påstanden er sann, så lenge den vekker følelser. Og følelsene i den amerikanske valgkampen galopperer av gårde som ville hester over steppene. Motforestillinger fra kvalifisert hold kan enkelt avfeies. Kvalifisert hold? Eksperter, politikere, akademikere? Hah! Eliten. Og eliten har vi fått mer enn nok av. Om de da ikke bekrefter vårt eget syn på verden.
«Everyone is entitled to his own opinion, but not his own facts», sa den amerikanske senatoren Daniel Patrick Moynihan. Men denne innfallsvinkelen er visst like død og begravet som den salige senator selv. Medieorganisasjonen Politico har gått gjennom Donalds taler og funnet at han leverer en løgn omtrent hvert femte minutt.
Rett skal være rett, det er slett ikke bare Trump som velger å «ta en Peer Gynt». Løgn og forbannet dikt kan gi heftig suksess for enhver som behersker sjangeren.
Og vi lyver visst alle mer enn vi tror. Ifølge en psykolog som har satt seg inn i sakene er det slett ikke umulig at vi i løpet av en femminutt har levert både én og to dagligdagse løgner. Som en dårlig unnskyldning for at du er for seint ute (auda, den satt).
Men en skitten løgn i en valgkamp er tross alt verre enn en hvit løgn i en hverdag.
Selv vokste jeg opp med en storesøster som ikke fikset hverdagsløgnen like godt som meg. Derfor var det ofte jeg som fikk i oppdrag å levere de små bløffene som iblant kan være nødvendig å presentere sine foreldre. Vi var ganske små, i hvert fall jeg, mens søsteren min såvidt var stor nok til at hengslete gutteslamper var begynt å fatte interesse om det skulle dukke opp en alene-hjemme-kveld i helgene. Så da et tjuetalls pølser og lomper var fortært og forsvunnet i løpet av én lørdagskveld, var det jeg som stilte med de uskyldsblå og bedyret at «joda, vi hadde vært så sultne, vi to». Med det samme søsteren min viste ansikt, ble bløffen avslørt.
Senere flyttet hun ut og jeg hadde bare mine egne påfunn å bortforklare. Det ble visst endel av dem.
Men så har jeg da aldri stilt som presidentkandidat heller.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no