Utdrag fra Adresseavisens jubileumsbok, «Det sto i Adressa» av Per Christiansen. Boken kommer i salg om to uker.

Et oppgjør om det overordnete ansvaret kom i forbindelse med Reitgjerdet-saken i 1979, der journalistene følte at redaktørene i for stor grad grep inn i det journalistiske arbeidet. En konflikt om dette endte med at prinsippet om at journalistikken skulle drives «på en uavhengig, kritisk, saklig og balansert måte», og at «avisen ikke kan redigeres ved tilfeldige inngrep på desken» (protokoll av 14. og 15.5.1979).

Utslagsgivende for den interne konflikten var et intervju med overlege Reidar Larssen på Reitgjerdet psykiatriske sykehus våren 1979. En omfattende tekst ble skåret ned til en notis av redaksjonsledelsen, uten at det ble gitt noen formell begrunnelse for dette.

Reitgjerdet var på denne tiden et omstridt tema, der avisen hadde gått inn med interesse og engasjement og med en vilje til å belyse saken fra flere sider, også pasientenes. Avisen var kommet midt i ildlinjen da en av legene på Reitgjerdet, en 30-åring i siviltjeneste, i oktober 1978 regisserte en flukt for en av pasientene – en 26 år gammel voldtektsdømt mann – sammen med en kvinnelig hjelpepleier. Under denne fantasifullt fingerte flukten, som lyktes på andre forsøk, oppsøkte 26-åringen og hjelpe-pleieren en av Adresseavisens journalister privat på Heimdal ved halv syv-tiden på morgenen. Journalisten var uvitende om rømningen, men lot paret oppholde seg i leiligheten, der legen snart også dukket opp. Etter noen timer fortsatte flukten for legen og 26-åringen med tog sørover, der de ble anholdt av politiet på Lillestrøm samme kveld. Saken var både ubeleilig og ubehagelig for journalisten, som i avisens omtale av historien ikke ble navngitt, i motsetning til legen og pasienten (Adr. 25.10.1978).

Flukten var organisert for å skape økt oppmerksomhet rundt Reitgjerdet og forholdene for pasientene der. Når Adresseavisen ble trukket inn i saken på en så direkte måte, skapte det lett et inntrykk av at avisen sympatiserte med aksjonen som åpenbart var i gang for å reformere institusjonen.

Avisen hadde i sitt nyhetsarbeid satt et sterkt søkelys på Reitgjerdet på denne tiden, etter at det fra Helsedirektoratet var lagt frem en rapport om utstrakt bruk av tvangsmidler og om tilfeller av fysiske overgrep. Kritikken fra offentlig hold var åpenbar, og i januar 1979 tok institusjonens overlege og direktør, Finn Brasch Larsen, ett års permisjon fra sin stilling etter at «all blesten omkring Reitgjerdet i den senere tid har medført svært meget merarbeid», som han uttalte i et intervju med Adresseavisen (Adr. 12.1.1979). Som vikar i stillingen ble Brasch Larsens skarpeste kritiker ansatt, sosiallege Reidar Larssen i Oslo. Larssen hadde blant annet karakterisert den fingerte flukten høsten før som en «aktverdig handling». Allerede før tiltredelsen varslet han at han ville la majoriteten av dem som ikke ønsket behandling, reise fra Reitgjerdet, og han ville rydde bort bruken av fysiske tvangsmidler ved institusjonen. «Reitgjerdet skulle bygges ned i løpet av ett år» og gjøres til et ordinært psykiatrisk sykehus på linje med Østmarka og Dikemark, der behandlingen av pasientene var basert på menneskerettighetene, var Reidar Larssens ambisiøse målsetting (Adr. 13.1.1979). Det viste seg snart at Larssen var eneste søker, men ansettelsen av ham trakk ut – han var åpenbart en kontroversiell kandidat med sitt syn på psykiatrisk diagnose og behandlingsform. Ved andre gangs utlysning utpå våren var funksjonen som overlege og direktør splittet i to stillinger. Igjen var Larssen eneste søker til overlegestillingen, mens flere var interessert i direktørstillingen.

Tvil om tvangsmidler

Adresseavisen hadde i flere reportasjer fra Reitgjerdet beskrevet situasjonen både for ansatte og pasienter. I tillegg til bruken av tvangsmidler var det satt søkelys på pasientenes rettssikkerhet. Årsaken til den til dels langvarige frihetsberøvelsen var ikke alltid like klar. Helsedirektoratet ba ledelsen på Reitgjerdet om en redegjørelse etter at opplysninger fra interne dokumenter var kommet frem, og sentrale myndigheter reagerte raskt for å bedre situasjonen på sykehuset. I statsråd ble det fremmet forslag om en bevilgning til 29 nye pleierstillinger og midler til utvidelser, ombygging og økt vedlikehold (Adr. 20.1.1979).

Møtte pasientene: Da helsedirektør Torbjørn Mork besøkte Reitgjerdet i januar 1979 ba pasienter ham om hjelp til å komme ut.

Fra legehold ble det hevdet at Reitgjerdet i mange år var blitt brukt for å kvitte seg med overbelegg ved Trøndelag psykiatriske sykehus’ avdelinger på Østmarka, Rotvoll og Ringvål, og at antallet pasienter dermed var blitt altfor høyt. Adresseavisen illustrerte dette i en reportasje der helsedirektør Torbjørn Mork besøkte Reitgjerdet. Der møtte han blant annet en 95 år gammel mann som ba Mork om å hjelpe ham vekk etter 24 år bak piggtrådgjerdene. I mange år hadde mannen prøvd det han kunne for å få flytte hjem (Adr. 25.1.1979). Flere skjebner ble omtalt i senere artikler, som kunne gi opinionen et nytt inntrykk av Reitgjerdet og pasientene der. «45 trøndere på Reitgjerdet – bare ni betraktes som farlig», skrev Valborg Borgan, som videre kunne fortelle at 24 av disse personene hadde vært pasienter i over 15 år og én i hele 46 år (Adr. 25.4.1979).

I bunker: Arkivet i Adresseavisen inneholder utklipp og bilder fra utallige saker om Reitgjerdet. Foto: Glen Musk

I april ble direktørstillingen lyst ut på ny. «Personalforeningen seiret i striden», het det i Adresseavisen (Adr. 10.4.1979). Det var tydelig kommet frem at mange av pleierne ikke anså det for mulig å utføre sitt arbeid på Reitgjerdet uten bruk av tvang, mens andre var positivt innstilt til Larssen og reformer i psykiatrien. Etter vedtak i personalforeningen om eksklusjon av ett av medlemmene, rykket Larssen ut med en protest, noe som igjen avstedkom en lederartikkel i Adresseavisen med tittelen «Larssens selvskudd». Avisen mente at Larssen heller burde bidra til ro på en institusjon han kanskje skulle bli leder for (Adr. 26.4.1979). I mai ble Reidar Larssen ansatt som overlege på Reitgjerdet, mens Ole Johan Lund overtok som direktør.

På Reitgjerdet fikk stadig flere pasienter permisjon etter at Reidar Larssen hadde tatt over den helsefaglige ledelsen.

Frykt blant naboer

Snart kom det brev og henvendelser fra foreldre som var utrygge på sikkerheten til barna i området. Larssen forsikret dem om at ingen av pasientene som nå spaserte fritt omkring sykehuset, var farlige. Dette beroliget imidlertid ikke Brøset Hageby Velforening, som sendte et brev til Sosialdepartementet om den situasjonen som var oppstått omkring Reitgjerdet. Samtidig ble en liste med syv hundre underskrifter fra nabolaget levert til Trondheim politikammer med uttrykk for den samme uroen. Adresseavisens journalist Gerd Isern ville se på saken med egne øyne og tok kontakt med noen av de frittgående pasientene, som blant annet ble sitert på at «de ikke var farlige, og at de hadde fått det bedre». Noen fortalte at de tidligere var blitt lagt i reimer uten grunn, men at dette ikke lenger skjedde (Adr. 26.9.1979). Overlege Larssen gjorde alvor av sitt forsett om å skrive ut pasienter og overlate ansvaret for dem til deres respektive fylkeskommuner. Men dette førte ikke til ro på Reitgjerdet. Tvert imot tilspisset forholdet mellom overlegen og pleierne seg, og i november forlot et skift av pleiere sin vakt i protest mot at de ikke fikk lagt en pasient i reimer. Overlegen selv og to sykepleiere hadde dermed ansvar for landets farligste psykiatriske avdeling i 16 timer. Etter dette ble Reidar Larssen suspendert fra sin stilling i fjorten dager. «Først gikk pleierne – nå går Larssen», lød hovedoppslaget i Adresseavisen etter at dette ble kjent (Adr. 16.11.1978). Etter dette sa Reidar Larssen opp på Reitgjerdet, og overlege Aasmund Eide ved Østmarka overtok, med overlege Egil Bjarnar som psykiatrisk konsulent i halv stilling. Den videre driften skulle etter anvisning fra helsedirektør Mork foregå i «Larssens liberale ånd» (Adr. 24.11.1979).

Ett av mange oppslag i Adresseavisen i forbindelse med avdekkingen av forholdene ved Reitgjerdet.

Reitgjerdet-saken hadde mange sider, og Adresseavisen belyste dem fra ulike vinkler. Generelt kan det slås fast at avisen i større grad enn før tok hensyn til den svakeste part, og brakte frem historier og skjebner til en gruppe pasienter som tidligere ikke var blitt sett eller hørt. Den offentlige oppmerksomheten førte blant annet til at en 74 år gammel tidigere Reitgjerdet-pasient fra Nordmøre ble tilkjent en erstatning på 50 000 kroner for å ha blitt holdt urettmessig i institusjonen i en del av sitt lange opphold, fra 1953 til 1976. Erstatningen gjaldt også bruk av tvangsmidler mot forskriftene, nærmere bestemt bruk av fotreimer på mannen gjennom syv år (Adr. 30.1.1980).

«Søkelyset på Reitgjerdet var positivt», sammenfattet helsedirektøren i et intervju med Einar Aaraas ved Adresseavisens Oslo-kontor etter at den verste stormen tilsynelatende hadde lagt seg på nyåret i 1980 (Adr. 3.1.1980). Men søkelyset var ennå en tid skarpt rettet mot institusjonen. Rettssaken mot legen i den fingerte flukten høsten 1978 ble ført i Trondheim byrett i februar 1980. Der kom en rekke nye opplysninger om forholdene på Reitgjerdet for dagen (Adr. 5.2.1980). Legen ble dømt til en beskjeden bot på 2500 kroner og kunne i ettertid være fornøyd med den reaksjonen han hadde utløst. Flere endringer var allerede gjennomført på Reitgjerdet, og en offentlig gransking av institusjonen var satt i gang. Da resultatet av denne forelå høsten 1980, ble det en ny runde om Reitgjerdet i mediene. Den regjeringsoppnevnte Blom-kommisjonens rapport kom med «flengende kritikk» av institusjonens bruk av tvangsmidler.

Hoderulling

«Hvilke hoder vil rulle», spurte Adresseavisens Johan O. Jensen i en kommentar på et tidspunkt mange så ut til å bli rammet – fra Reitgjerdets ordinære kontrollkommisjon til helsedirektør Torbjørn Mork (Adr. 5.9.1980). Sistnevnte ble blant annet klandret for ikke å ha gjort mer for et desentralisert behandlingstilbud for pasientene, og var blitt erstattet av Fredrik Mellbye mens dette ble gransket. Senere i måneden fulgte Jensen opp med reportasjen «En dag på avdeling 2», som viste et glimt av hverdagen på Reitgjerdet (Adr. 26.9.1980). Denne høsten fortsatte utskrivningen av pasienter og overføring til hjemfylkene deres, etter en plan Mellbye hadde satt i verk.

Faksimile 25. januar 1979.

Et nytt utvalg, ledet av Høyre-politikeren Otto Lyng, var i gang med å utrede institusjonens fremtid. Lyng uttalte at utvalget ikke følte noe ansvar for de ca. to hundre ansatte på Reitgjerdet om sykehuset gradvis ble bygd ned, eventuelt avviklet (Adr. 19.9.1980). Det gikk mot en politisk avgjørelse på høyeste nivå.

I mellomtiden trykket Adresseavisen en kronikk av professor dr.med. Leo Eitinger, «Brasch Larsen og pressen», med forsvar for den tidligere overlegen på Reitgjerdet og med spørsmål om pressens rolle og påvirkningskraft. Eitinger mente at pressen hadde vært for ensidig opptatt av å påpeke feil og mangler på Reitgjerdet i Brasch Larsens tid og oversett den kritikken som granskingskommisjonen hadde rettet mot hans etterfølger, reformisten Reidar Larssen (Adr. 8.10.1980). I oktober kunne både Finn Brasch Larsen og Torbjørn Mork puste lettet ut. Etter anbefaling fra Riksadvokaten hadde regjeringen besluttet å henlegge de anmeldelsene som forelå, og det ble ikke tatt ut tiltale i saken (Adr. 11.10.1980). Mork vendte tilbake til sin stilling og så ingen grunn til å endre på den utskrivnings- og overføringsplanen som Mellbye hadde satt i gang. Midt i oktober var pasienttallet på Reitgjerdet nede i seksti, og ved nyttår ville det bare være ca. tjue pasienter igjen, ble det meldt i avisen (Adr. 14.10.1980).

Denne planen viste seg imidlertid å være vanskelig å gjennomføre. Det fantes ikke nok plasser ved psykiatriske institusjoner rundt om i fylkene, og Reitgjerdet måtte tvert imot oppheve sin inntaksstopp og ta inn nye pasienter.

«Det nye Reitgjerdet»

Stortingsdebatten om Reitgjerdet hadde gitt nye signaler om institusjonens fremtid. «Blom-kritikken har skutt over målet», uttalte sosialminister Arne Nilsen. «La Reitgjerdet sykehus få leve», mente Christian Erlandsen fra Høyre, mens assisterende overlege på Reitgjerdet, Jan Stang, i et innlegg i avisen hevdet at psykiatrien fortsatt trengte dette sykehuset (Adr. 5.11.1980). Det ledelsen ønsket, var at Riksadvokaten tok stilling til det juridiske grunnlaget for plasseringen av den enkelte pasient. Det fantes åpenbart noen som aldri burde ha vært på Reitgjerdet, som skulle være en institusjon for «særlig vanskelige eller farlig sinnslidende».

I begynnelsen av desember la Lyng-utvalget frem sine forslag om fremtidig bruk av Reitgjerdet. Ett av forslagene var at institusjonen ble utviklet til et spesialsykehus for det samme klientellet som før (Adr. 2.12.1980). Dermed var rammene for «det nye Reitgjerdet» skissert. En videre klargjøring av institusjonens fremtid fulgte høsten 1981, da sosialminister Leif Arne Heløe la frem regjeringens plan om å overføre Reitgjerdet til Sør-Trøndelag fylkeskommune og gjennomføre en gradvis nedbygging. Samtidig skulle det beholdes en riksavdeling for 20–25 spesielt farlige sinnslidende menn (Adr. 11.11.1981).

«Reitgjerdet – årets maratonsak», het det i Adresseavisens oppsummering av året 1980. Aldri tidligere hadde en enkeltsak opptatt så mye plass over så lang tid. Kanskje hadde avisen aldri noen gang hatt en så viktig rolle som i denne saken, der journalistene bokstavelig talt kom bak gjerdene og piggtråden og fortalte om en virkelighet få kjente til.