Så er den fullbrakt, firebindsromanen der jeg-personen Elena Greco formidler historien om sitt liv, med fokus på forholdet til sin briljante venninne Lina Cerullo.

Det er blitt et enestående episk verk. Ikke fordi det er uten mangler, tilsynelatende unødvendige repetisjoner eller andre irritasjonsmomenter. Men fordi det er en sterk og gripende historie som favner noe personlig og unikt, noe tidstypisk og generelt for samfunnsutviklingen i Italia og verden i etterkrigstiden, samtidig som det er en tidløs historie om vennskap, solidaritet, sjalusi og rivalisering.

Denne såkalte Napolikvartetten ligner ikke på mye annet.

I én forstand er det en klok og logisk formidling av de store sosiale omveltningene i verden generelt og Italia spesielt. Fra oppvekst i en bydel der familiestyrt organisert kriminalitet setter sitt preg på alle relasjoner, via et seksti- og syttittall preget av voldelig aksjonisme fra både høyre og venstresiden, i et land der forskjellen mellom rik og fattig, nord og sør aldri blir mindre, men der machokulturen etter hvert må vike (i hvert fall litt) for sterke kvinner som setter krav. Elena registrerer fornøyd at hennes døtre tar rettigheter hun selv bare kunne drømme om, for gitt.

Historien er fortalt på en dels hverdagslig, dels opprivende måte, det er usentimentalt, detaljrikt og konkret, men rommer store følelser, og så blir en ikke alltid helt klok på sammenhengene. Fortellerpersonen Elenas observasjoner er den eneste kilde til innsikt i historien om et stort og sammensatt persongalleri. (Selv om Elena selv føler at venninnen Lina er inne og bidrar til hennes historie - hun griper inn i fiksjonen, definerer og omformulerer Elenas liv som hun har gjort siden barndommen i Napolis gater.)

De fire romanene favner hele livet til hovedpersonene, men er skrevet fra nåtidsperspektiv. Lina er forsvunnet, Elena tenker gjennom livene de har levd - til dels på lang avstand, til dels tett på hverandre. Lina har levd mesteparten av livet i miljøet i deres fattigslige bydel i Napoli, der hun er en betydelig autoritet, i kraft av sin sterke personlighet og totale integritet. Elena har opplevd en klassereise, hun har studert, blitt en internasjonalt bejublet forfatter, giftet seg inn i en intellektuell familie, men så rotet det til for seg. I mesteparten av den siste romanen bor også Elena i Napoli, tett ved sitt livs kjærlighet Nino, som også er kilden til mye av det kompliserte i vennskapet med Lina.

Elena har problemer i forholdet til sin mor, hun har problemer i forholdet til sine døtre og i forholdet til hele bydelen. Hennes personlige kvaler kan fortsatt bli i overkant repeterende og enerverende. Men hver gang en griper seg i å tenke at skal det ikke skje noe her snart, så skjer det masse.

Totalt sett mangler det slett ikke action og menneskelig drama i det betydelige persongalleriet.

Avslutningsromanens tittel, bokomslag og de stadige små tilbakeblikkene på de lykkelige somrene i barn- og ungdommens ferieparadis Ischia, tyder på et vemodig hovedelement i Elenas formidling av de unge jenters håp og voksne kvinners tilbakeskuende visdom.

Men det ligger i Napolikvartettens natur at det også er en mye mer konkret, og handlingsdrivende referanse i tittelen.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Les også:

Ferrante 1: Vårens leseopplevelse

Ferrante 2: Sterkt vanedannende

Ferrante 3: Konfliktene skjerpes