Jeg lar Gullvåg snakke for meg når det gjelder Kunsthallen.

Galleri Ismene, en kveld i september. Kunstkjennere, samlere, forretningsmenn og artister feirer dronning Sonjas fellesutstilling med kunstneren Magne Furuholmen.

Og der er Håkon Bleken.  Og Håkon Gullvåg.

September: Åpning på Galleri Ismene. Så forsvant de to i midten. Og de på kantene ble stående sammen. Det er over ti år siden sist.

De har ikke snakket sammen siden de havnet i en bitter  feide om kirkekunst for over ti år siden, men når spørsmål om den nye kunsthallen stilles, finner de grunn til å nærme seg hverandre.

Noen få ord. Før Gullvåg kommer med et felles statement på vegne av dem begge:

- Den nye kunsthallen må bli en Bleken/Gullvåg-fri sone!

Mer om dette litt senere.

En viktig brikke

Trondheim har fostret mange av landets største kunstnere, men det er lenge siden byen var en hotspot for kunstinteresserte.

Kunstmuseet er for lite til å kunne vise sine store samlinger, kunstforeningen ble revet bort fra sin bygning og sto igjen med et tomt navn som skulle fylles. Det er få private gallerier. Og Kunstakademiet har lenge dyrket en anonym tilværelse.

Men med Trondheim Kunsthall faller en viktig brikke på plass for å gjøre byen til et interessant sted for kunstnere som vil føre en levende dialog med samfunnet, noe byen sårt trenger, mener Gustav Svihus Borgersen. Kunstkritiker, skribent og universitetslektor ved Institutt for Kunst- og mediekunnskap, NTNU.

Borgersen ser en bredde som i beste fall varsler om en ny tid for kunstlivet i Trondheim.

Åpnes torsdag: I kassen ligger tre bilder av et feministisk ikon, sier direktør Helena Holmerg ved Kunsthall Trondheim som Bleken og Gullvåg mener må bli en Bleken/Gullvåg-fri sone. Til høyre står kunstkurator Katrine Elise Pedersen.

- Flere kunststudenter blir igjen i byen, og flere utenlandske kunstnere tar opphold og viser ny samtidskunst i Trondheim, sier Borgersen.

Han trekker særlig fram aktiviteter fra det kunstnerdrevne visningsstedet Rake Visningsrom, studentdrevne Galleri Blunk og tiltaket med Babel Visningsrom og deres recidency-ordning.

Rake på Brattøra

- Hvor er dassen?

- Her er det ikke plass til noen do.

En liten kloss på Brattøra. Bygd av gjenbruksmaterialer. 50 kvadratmeter. Et sted for samtidskunst. 3500 personer har vært innom Rake Visningsrom hittil i år, forteller kunstneren Charlotte Rostad som startet Rake sammen med Trygve Ohren.

Kunstkloss: Charlotte Rostad og Trygve Ohren startet Rake Visningsrom for fem år siden.

Akkurat nå vises verket «Regarding the light» av den islandske kunstneren Örn Alexander Ámundason. Et forstørret visningskart - slike kjedelige ark du får utdelt når du går inn i et museum - er plassert som et stort bord i visningsrommet. Bildene det vises til på kartet, er ikke tradisjonelle bilder, men små avrevne biter av lerret plassert under noen stifter, som om selve bildene er flerret ned av veggene.

- Jeg ser verket som en dialog om kunstens plassering, men den islandske kunstneren holder tett om hva han vil med verket, sier Rostad.

- Men det åpner vel også for en diskusjon om selve samtidskunsten, som de ville sagt på NRK?

- Eller, hvordan kunsten faktisk vises på et museum. Kunstneren er i alle fall lite selvhøytidelig på kunstens vegne.

Mange som besøker Rake er nok ikke spesielt kunstinteresserte, tror Rostad, men de stikker hodene sine innom på sine søndagsturer langs fjorden. Akkurat nå står søstrene Elisabeth og Anne Katrine Finne i døråpningen, de er på tur mot Bakklandet fra Ila og våger seg inn for å betrakte kunstverket.

Kunst om kunsten: Alexander Ámundasons verk på Rake Visningsrom, kan tolkes som en kommentar til hvordan kunst vises på museum. Det får søstrene Finne vite i bakgrunnen.

- For å komme med et sleivspark, det sitter litt langt inne hos meg å kalle dette for et kunstverk. Dette kunne jo jeg gjort også, ler Elisabeth Finne.

- Mange kunne gjort dette, men det er ikke alle som kan komme på det, og som kan sette det inn i en sammenheng, sier Rostad.

- Joda, jeg er enig i det, og jeg var nok litt ironisk. Men hva er de bukselommene på veggen der, er det kunstneren som har gått av seg buksene?

Alle ler.

Det er mye humor i det vi viser, sier Rostad. Men mye av det som vises er dødsseriøst, sier Ohren.

På den forrige utstillingen hadde den svenske kunstneren Malin Bülow plassert seg selv på en båre oppunder taket, hvor hun pustet gjennom et slangesystem fylt med vann. Med referanser til Matrix. Og, for noen, kanskje referanse til et og annet trøndersk hjemmebrentapparat.

- Noen syntes det var så ubehagelig at de måtte gå ut igjen med en gang, de taklet det ikke, mens andre kom tilbake gang etter gang for å se verket, sier Rostad.

Så går søskenparet Finne bort til verket «Smear. Leftovers from performance». Verket er noen bittesmå prikker på veggen. Elisabeth ler og sier hun har vært innom her før, og lagt merke til at Rake har ganske mange aparte ting, og at det er fantastisk at de kan holde det gående. Tommel opp.

Rake fant: Søstrene Elisabeth og Anne Katrine Finne besøkte Rake Visningsrom. De stilte spørsmål ved kunsten. Det satt litt langt inne hos Elisabeth å kalle det et kunstverk.

Rommet fylles med stadig avbrutt pausemusikk fra sitcomserien «Two and a half men». Jævlig irriterende det også.

Søstrene Finne ler. Det er mye latter her inne, sier Rostad, og Eisabeth sier de vil besøke den nye kunsthallen når den åpner. Selv om de egentlige ikke er så opptatt av kunst. Joda, de har noen trykk av lokale kunstnere hjemme, men ikke sånne aparte greier.

Rostad sier hennes forventninger til Kunsthallen er at direktøren får jobbe fritt uten styring fra myndighetene, og håper det blir et levende sted hvor store nasjonale og internasjonale kunstnere kan pushe lokale kunstnere.

Omtrent samtidig med at Kunsthallen åpner, feirer Rake sitt eget femårsjubileum med øl brygget på meksikanske humleplanter, leftovers fra en utstilling hvor kunstnerne lot visningsrommet gro ned av muggsopp og andre organiske stoffer.

En av de nye

Edvine Larssen er en av byens unge, talentfulle kunstnere. Utdannet ved akademiet i Trondheim, og med lange studieopphold i Japan og London. I 2010 fikk hun Trøndelagsutstillingens Kritikerpris for verket «Side 56 (2007)», en kaskade av lyspærer og kabler hvor hver enkelt av de 49 lyspærene hadde sandblåste ord som tilsvarte ordene på side 56 av Marte Hukes diktsamling «Ta imot».

Installasjonskunstner: Kunst for meg er alt annet enn å forskjønne verden, det siste har vi mer enn nok av, sier Edvine Larssen.

Larssen har ingen genetiske bånd til kunsten, faren er pensjonert bilmekaniker, moren jobbet på lensmannskontoret i Mosjøen.

- Hvorfor i herrens navn ble du kunstner?

- Ja, hvorfor i herrens navn ble jeg det, antagelig fordi jeg får anledning til å lære noe nytt hver eneste dag på jobb.

Det startet på tegning, form og farge. Så ballet det på seg. Nå lager hun gedigne verk samtidig som hun jobber på en doktoravhandling om kunst som har en lang tittel som godt beskriver det hun driver med, synes hun:

«Theatrical, but not theatre. Architectonic, but not architecture. Sculptural, but not sculpture.»

I et hjørne av atelieret ligger en fjorten kilo haug med signalgul nylonduk, én gang det 151 kvadratmeter store verket «Pust», montert i et arkitekttegnet fiskehjell på en strand på Sandhornøy i Nordland. Dette er ikke et kunstverk som skal selges, det er få som kjøper denne type kunstverk, selv om det finnes samlere som kjøper installasjoner, men så gjør hun det heller ikke for å bli rik.

Pust: 151 kvadratmeter nylonduk. Montert i et arkitekttegnet fiskehjell. Et kunstverk av Edvine Larssen.

- Hva har du på hjertet?

- Ja, for meg handler kunsten om å utvikle verden, stille spørsmål ved hva det er å være i verden. Vi mennesker er spesielle dyr, vi ikke bare tenker og sanser, men vi reflekterer også over det vi opplever. Det er bare menneskene som kan det. Og kunsten viser oss på mange måter en verden vi ennå ikke kjenner, og det er vel også derfor mange synes kunst er vanskelig.

Et abstrakt språk som peker mot noe vi ikke vet hva er, sier hun. Det begynner ofte i kunsten, og følges opp i design, mote og andre ting. Men du må ikke ha kunsthistorisk kunnskap for å ha glede av kunsten.

- Kunsten er unik fordi den er både sanselig og intellektuell, den gir mange innganger, og handler ikke om å finne ett riktig svar.

Og etter utstillingene, når kunsten hennes ligger i hauger på atelieret, er det lettest å se kunstverkene på hennes hjemmeside: www.edvinelarssen.com.

Larssen sier hun er opptatt av kunstens møte med publikum, som i hennes verk ofte blir deltakere. Hun vil vi skal gå inn i verkene hennes med hele kroppen.

Prisvinner: I 2010 fikk Edvine Larssen Trøndelagsutstillingens Kritikerpris for verket «Side 56 (2007)». Foto: Steinar Fugelsøy

- Verkene mine skaper situasjoner, det er situasjonen som er selve kunstverket. Kunst for meg er alt annet enn å forskjønne verden, det siste har vi mer enn nok av. Å mene at kunsten skal forskjønne verden, er en gammeldags måte å se kunst på, selv om jeg også er opptatt av estetikk. Men det er ikke dette jeg er primært opptatt av, sier Larssen som selv har et kunstverk av Jenny Jurshansky med Norges truede dyrearter hengende over sofaen hjemme.

Larssen sier hun gleder seg veldig til Kunsthall Trondheim, som hun håper blir et sted hvor kunstnere og byens befolkning vil henge for å diskutere verden. Og kunsten.

Ønsker seg de store

Edith Lundebrekke. Anerkjent kunstner og styreleder for Trøndelag senter for samtidskunst, som er styrt av kunstnerorganisasjonene. Hun håper lokale kunstnere slipper til i den nye kunsthallen, men har også forventninger om at hun skal få se store internasjonale kunstnere, og samtidskunst som greier å være relevant.

En manneverden: Kunstner Edith Lundebrekke jobber mye med farger som påvirker hverandre, og har laget fasadene på alle de nye brannstasjonene i Trondheim. Lundebrekke synes det er litt deprimerende å tenke på at kunstverdenen ikke makter å løfte fram flere store kvinnelige stjerner.

- Vi lever i en kompleks tid, og kunsten bør romme den kompleksiteten. Kunsten må være viktig og aktuell, men må også kunne nå ut til mange. Jeg håper kuratorene på Kunsthallen er opptatt av å nå det generelle publikum, ikke bare de som allerede er innvidd i samtidskunsten. Hvordan de kan få sånne som deg opp av stolen.

- Sofaen!

- Ja, ikke sant, og da skal det litt til.

- Hva skal til?

- Det finnes ikke noe enkelt svar på det. Men nå har vi snakket om Kunsthallen i ti år, og nå er den her, og kanskje er det nå folk blir nysgjerrige.

Moderne kunst beskyldes ofte for å være elitistisk og intern, men det lages mye bra kunst som også har appell hos folk, mener Lundebrekke.

- Mange synes nok det er litt skummelt å gå inn i et galleri, de føler usikkerhet over at de ikke skal forstå kunsten. Noen opplever stillheten trykkende, og andre mener dette er noe de kunne laget sjøl, og føler seg snytt.

Som da kunstneren Marcel Duchamp snudde et pissoar, signerte det og stilte det ut på sokkel, og dermed snudde hele kunsthistorien på hodet i 1917. Fra da av fikk kunsten andre kriterier. Ånd ble satt over hånd, og ideene ble viktigere enn selve håndverket, teknikken og det estetiske.

Kunst fra 1917: Under signaturen «R. Mutt» presenterte kunstneren Marcel Duchamp et pissoir på sokkel med tittelen «Fontene». Det forandret kunsten.

Men kanskje kan den nye kunsthallens kobling til en restaurant lokke et nytt publikum inn til samtidskunsten, tror Lundebrekke, og oppnå den samme effekten som Litteraturhuset hadde for litteraturinteressen i Oslo. Hennes kunst kan du se på www.edith.no.

- Hva er god kunst?

- Det er et stort og vanskelig spørsmål. For meg er god kunst det som umiddelbart vekker nysgjerrighet, og som gir enda mer ved nærsyn. Kunst som får deg til å reflektere og som man ikke glemmer så fort. Jeg har blant annet sittet i juryen for Høstutstillingen, og da skal vi velge ut 200 verk av i alt 5000 innsendte, men å bedømme kvalitet er jo en krevende oppgave fordi kriteriene for kvalitet er uklare.

- Et av samtidskunstens problemer er at estetiske kriterier og håndverksmessige krav er fjernet, og dermed er det vanskeligere å enes om hva som er god kunst, sier Lundebrekke.

- Sjangerne er oppløst, men det har også gjort kunsten mer mangfoldig og spennende, det har åpnet opp for nye måter å jobbe med kunst på, og for fortolkningen av kunsten.

Lundebrekke ser gjerne at kunsthallen viser utflytta trøndere som har gjort det bra, som for eksempel filmskaper Inger Lise Hansen, som har en internasjonal karriere innen eksperimentell film, og som er ukjent for de fleste trøndere.

Snerk for en bedre verden

Øyvind Novak Jenssen er en av 63 studenter ved Kunstakademiet i Trondheim. Han vifter bort ei flue. Sliter med fluene i atelieret, ler han.

Jenssen jobber med organiske materialer, prosesser fra kokkeyrket. Han hadde en lysende karriere som kokk før han ble kunstner. Han jobbet på Ylayali i Oslo, den nå nedlagte restauranten som fikk en Michelin-stjerne og ble kåret til landets beste restaurant.

Kokkekunst: Kunststudent Øyvind Novak Jenssen med «Persepsjon på overflate 1». Jenssen, som var på vei til å bli stjernekokk, tok med seg kokkeyrket inn i kunsten.

Som assistent for den svenske mesterkokken Jonas Lundgren i 2009, fikk Jenssen sølv i Bocuse d’Or som er kokkenes verdensmesterskap. Men da han fikk et malerkurs i julegave av moren, vendte karrieren for Jenssen. Han reiste til London, fartet rundt på gallerier og bestemte seg for å hoppe av kokkekarrieren for å bli kunstner. Nå går han tredje året på kunstakademiet.

- Fra starten var det det banale, skapelsesprosessen, å kunne lage noe du synes er fint og som andre synes er fint. Men etter hvert som du studerer kunst, blir det mer komplekst. Å finne din egen stemme, teknikker og teorier. Å forstå at kunst er mer enn det du ser hengende på veggen.

- Hva har du skjønt etter tre år på akademiet?

- At du må gjøre det sjøl, jobbe hardt, og at det er gunstig å samarbeide med andre. Det er ikke lurt å låse deg inn som et slags «kunstnerisk geni».

I det siste har Jenssen jobbet mye med melkesnerk. Og marengs. Han har regien, sier han, men har ikke helt kontrollen. Han er fascinert av materialer som forandrer seg i et bilde.

Men hva med å forandre verden? Med kunst?

- Jeg er vel mer dystopisk og har vel ikke helt tro på at kunsten har den egenskapen at den kan forandre verden, til det er verden for skakkjørt, men jeg har tro på at kunsten har en terapeutisk rolle som vi menneskene trenger.

På veggen henger en pannekake stekt i en røre med mye vann. Tørket. På gulvet ligger en klase blåleire som han blander med vann, gips og dolomitt, som han skal påføre kokende eddikessens så leira etser. Så setter han til litt matfarge. Han lager bilder med eggeskall, forsker i materialer. Han har også hengt et hvitt lerret som skal påvirkes av flo, fjære og været under jernbanebrua på Brattøra.

Et av bildene hans ligger i en kasse. «Persepsjon på overflate 1».

- Det ser ut som ei mislykka kvæfjordkake?

- Hva er det?

- Den er god, men ser helt jævlig ut. Tar du som kunstner deg nær av sånne spørsmål?

- Haha, nei, det er helt greit. Dette bildet laget jeg for å sette sammen forsøkene mine til et ordinært format.

Jenssen sier kunsten kan være lett å forstå, mens andre arbeider kan kreve litt mer kunnskap om kunstteori og filosofi. På www.oyvindnovak.com kan du se noen av det Jenssen har laget.

Et av hans forbilder er den norskrussiske kunstneren Ivan Galuzin som jobber med så ukontrollerbare prosesser at bildene flasser av mens de henger på utstilling. Galuzin er en kunstner som vil passe godt inn i Kunsthall Trondheim, synes Jenssen. Det kan sikkert også posen med kvitteringer han har liggende på hylla, kunst kan jo være så mangt bare det setter fantasien i spill og utfordrer deg, ler han.

End of Comfort: Et verk av Øyvind Novak Jenssen og Andreas Wallroth. De jobber oppå hverandres bilder. Jenssen bruker organiske materialer som leire, eggeskall, fiskeslo og måkebæsj.

Jenssen håper Kunsthallen blir et sted hvor kunstnere av alle slag kan samles, diskutere, drikke og krangle, det er for lite slåssing i den norske kunstverden, ler han, og nå har jo den gamle fighten mellom Håkon og Håkon også dabbet av.

Kritiserer akademiet

Øyvind Novak Jenssen mener han har en fordel av komme fra kokkeyrket som er ekstremt hardt, menneskekroppen klarer fint å jobbe to døgn i et strekk, sier han, og det var en overgang å komme til et kunstakademi hvor du kan sitte i tre måneder uten krav om at du skal levere noe.

To eksamener i året.

Ingen karakterer.

Du kan i praksis ikke stryke, sier Jenssen som mener det absolutt er rom for å lage klarere rammer på studiet, ikke minst for å få studentene til å pushe seg litt lenger.

- Det er en kultur at du skal finne ut av alt selv, gjøre alt selv, og det er bra trening for livet etterpå. Men som seriøs institusjon og universitetsutdanning forventet jeg noe mer. Jeg savner et system hvor du går ut herfra og har lært det og det og det, og har gjort det og det og det. Men slik er det ikke.

- Du ønsker et strammere opplegg?

- Jeg savner et miljø hvor alle jobber for å få det beste ut av hver enkelt student, med professorer som vier livene sine for å gjøre studentene sine til mest mulig skolerte kunstnere. Det er kanskje en naiv tanke, men det er jo det som er jobben deres. Denne kritikken har vært oppe mange ganger, men det er frustrerende at det ikke skjer endringer. Etter min mening er det en dårlig prestasjonskultur her.

- Er dette en bevisst strategi, eller latskap?

- Jeg tror det er det siste. Formulert som det første.

Jenssen mener han som utøvende kunstner kan uttrykke seg klarere enn for eksempel journalister, og at han i kunsten kan utfordre alle sider ved samfunnet.

- Som Gullvåg når han maler det israelske flagget i en likhaug?

-Det står respekt av kunstnere som rendyrker sin stil, men jeg synes ikke portretter med rennende maling er så spennende. Gullvåg har etter min mening malt seg inn i et hjørne av sin egen borg med sine portretter.

Håkon & Håkon

Etter åpningen av dronning Sonja og Furuholmens utstilling på Galleri Ismene, dro Bleken og Gullvåg hver til sitt. Bleken til sitt atelier på Byåsen. Gullvåg til sin borg i en gammel kraftstasjonen i Ila.

Håkon og Håkon er for lengst blitt et slags folkelig bilde på Trondheims kunstverden. To kunstnere som i mange år opptrådte som venner og kampfeller. Som malte bilder sammen for å redde Kunstforeningen fra å bli spist av Trondheim Kunstmuseum. Og Svartlamoen, og dermed hele Østbyen, fra å bli slukt av utbyggere.

Den gang da: Gullvåg og Bleken malte sammen i kampen for å redde Svartlamoen. Foto: Steinar Fugelsøy

Så begynte det å ulme mellom dem, en konflikt som ble synlig for alle i 2005 da Bleken gikk hardt ut mot Gullvåg som var invitert til å male scener fra det gamle og det nye testamentet som skulle henge i Nidarosdomen.

Kort oppsummert:

Bleken reagerte sterkt på at nasjonalhelligdommen ble brukt til det som ble omtalt som en temporær utsmykning. Og noen år senere støttet Bleken kunstkritiker Stig Andersen, som hadde kommet med noe som lignet et karakterdrap på Gullvåg.

Andersen skrev at Gullvågs kunst var pompøs, at Gullvåg hadde vansiret kongeparet i sine portretter og at utstillingen «Hellig Jord» i Trondheim Kunstmuseum, som skulle være et håndslag til palestinerne i Gaza, vitnet om en pyntet empati drevet av fargeglad sentimentalitet.

Forholdet mellom Bleken og Gullvåg ble ikke bedre av at Bleken sa at Gullvåg var et eksepsjonelt talent med en katastrofal utvikling, og at bildene i «Hellig Jord» var noe av det verste han hadde prestert. Gullvåg mente han var utsatt for en bestilt drittpakke, og at han ikke tok det så tungt å bli angrepet av en underkvalifisert kritiker med kun mellomfag i kunsthistorie.

Hjemme hos Gullvåg: «Det er sikkert mange versjoner av hva som skjedde mellom Bleken og meg. I alle fall to versjoner. Og det er sikkert nok stoff til en doktorgrad for å nøste opp i alt dette».

Ettertiden har balansert bildet betydelig:

Utstillingen «Den bibelske syklus» er invitert inn i flere av Europas største katedraler og museer. «Hellig jord» har turnert i Libanon, Syria og Jordan. Og hovedbildet, «The Birds of Gaza», ble innkjøpt av nasjonalgalleriet i Jordan, i tillegg til å utløse en heftig politisk debatt i Israel, Frankrike og Norge.

Kunstneren Jens Johannessen, som selv hadde stemplet Gullvågs utstilling i Nidarosdomen som «vandalisme», rettet senere  sverdet mot kunstkritiker Andersen og sa at Gullvåg hadde vært utsatt for et forsøk på «sjalusidrap».

Støttet Gullvåg: Kunstneren Jens Johannessen gikk ut mot Gullvåg i 2005. Fire år etter mente han Gullvåg var utsatt for et forsøk på «sjalusidrap». Foto: Richard Sagen

Johannessen mente norsk kunst var gjennomsyret av kameraderi og sjalusi, og at det var flere som hadde planlagt angrepene mot Gullvåg som hadde klart å erobre et område i kunsten på grunn av sin dyktighet.

- Det er sikkert mange versjoner av hva som skjedde mellom Bleken og meg. I alle fall to versjoner. Og det er sikkert nok stoff til en doktorgrad for å nøste opp i alt dette, ler Gullvåg.

Opp gjennom årene har både kulturministre, redaktører og kunstkjennere forsøkt å forsone Håkon og Håkon, men det måtte altså et arrangement i regi av dronningen til for at de igjen skulle snakke sammen. Og bli avbildet sammen.

- Dere må for all del trykke dette bildet av oss sammen, for en gangs skyld ser det jo ut som det ikke bare er negativt mellom Gullvåg og meg, sier Bleken.

- Det var jo i sin tid en offentlig skittentøyvask?

- Jeg legger ikke skjul på at det har vært en del friksjon her, men stort sett er jo Gullvåg og jeg enige om det meste, både når det gjelder kunstsyn og andre ting. Men det må jeg si, på det aller sterkeste, at jeg vil laste den avisa dere er ansatt i, for den avisa har faen ikke gjort annet enn å trekke fram motsetninger og hausset opp det dårlige forholdet mellom Gullvåg og meg. Det betyr ikke at vi trakter etter å samarbeide, men det behøver ikke være noe fiendskap!

- Var det godt å møtes etter så mange år?

- Ja, det var all right det, selvfølgelig.

Verken Bleken eller Gullvåg ønsker å gå nærmere inn på hva som skjedde i striden mellom dem, men fra hver sin kant kommenterer de Kunsthall Trondheim som de begge ser på som en stor begivenhet - og mulighet - for at Trondheim kan bevege seg mot å bli en kulturby.

For der er de skjønt enige:

Trondheim er en idrettsby!

Den frie kunstscenen

Det er nå sju år siden Gullvåg viste utstillingen Hellig Jord i Trondheim Kunstmuseum. Den gang hadde museet guts til å vise bilder som angrep Israels krigføring i Gaza, sier Gullvåg.

Bildet «The Flag», hvor et israelsk flagg er plantet i en likhaug, ble etter et døgn i det franske kultursenteret i Damaskus sensurert og fjernet av den franske ambassaden.

Flagget: Bildet ble sensuert i det franske kultursenteret. Ville det i dag blitt tillatt vist i Trondheim Kunstmuseum?

Håkon Gullvåg er ikke sikker på at de samme bildene ville blitt tillatt vist i Trondheim Kunstmuseum nå. Det er en påstand, sier han, som bygger på at museumsmyndighetene avsatte den tidligere museumsdirektøren Pontus Kyander etter at han i forordet til en sesongkatalog hadde kalt Fremskrittspartiet for et høyrepopulistisk parti.

- Direktøren for et Kunstmuseum kan sammenlignes med en avisredaktør, og skal ikke være redaksjonelt underlagt sitt eierskap, sier Gullvåg.

Han håper Kunsthallen kan gjenerobre tilliten til den frie kunsten, noe Kunstmuseet, etter hans mening, forsømte.

- Jeg håper kunsthallen får spillerom til å øve all verdens kritikk mot hvem som helst, og kan slippe til kunstneriske ytringer uten å ta noen som helst sidehensyn.

Bleken og Gullvåg håper den nye Kunsthallen også kan bidra til å rydde opp i organiseringen av byens kunstliv. Nå kan Kunstmuseet overlate til Kunsthallen å være scene for nye utstillinger. Så kan Kunstmuseet bruke all sin plass på å vise de store og fantastiske samlingene som ligger skjult for publikum i museets kjellere, sier Gullvåg og ramser opp verker fra kunstnere som Balke, Tiller, Næss, Stabel, Munch, Bonnard, Blake og Lundstrøm, verk som bør henge som en fast kanon i Kunstmuseet.

Glemt kunstkjøp

Gullvåg mener Kunstmuseet nå endelig kan ta fri fra å være kunsthall, og dermed frigjøre ressurser til ettersyn og konservering av verdifulle kunstverk. Han har en ekkel følelse av at Kunstmuseet ikke helt har oversikt over sitt eget skattkammer.

- For ett år siden fikk jeg en telefon fra museet om å hente et verk de mente jeg hadde glemt. De hadde ikke oppdaget at de for mange år siden hadde kjøpte dette verket, en diger Pan-frise, av meg for en veldig stor sum. Det er for meg et tegn på at det er noe som ikke fungerer.

Panfrisen: Håkon Gullvåg fikk beskjed om at han kunne hente dette bildet på Kunstmuseet. Hadde museet glemt at de eide det?

- Men hva bør Kunsthallen fylles med av kunst?

- Kunsthallen må være en Bleken og Gullvåg-fri sone, vi har nok av andre arenaer å operere på, vi må ikke bli kulturlivets nessekonger, og da blir det en selvmotsigelse hvis jeg kommer med mine meninger om hva Kunsthallen bør inneholde. De som har i oppdrag å drive stedet, må ha total frihet og kunne tenke fritt.

Sier Gullvåg.

Som har blitt det mange vil kalle styrtrik på kunsten sin.

Hjelper å være mann

I Norge finnes rundt fem tusen billedkunstnere og et par tusen fagorganiserte kunsthåndverker. Veldig få av dem lever av sin egen kunst og er derfor avhengige av stipender og produksjonsstøtte, eller en annen jobb ved siden av. Ytterst få blir rike superstjerner.

For å kunne bli rik og berømt kunstner, bør du ha et stort ego i tillegg til talentet, sier kunstner Edith Lundebrekke. Dessuten hjelper det å være mann. De fleste superstjerner i kunsten er menn, slik har det alltid vært.

- Jeg var i New York nettopp og så en utstilling av en kunstner jeg ikke hadde hørt om før, det var store, fantastiske verk av Carmen Herrera. Hun er 101 år og holdt på i samme tid som mange av de største kunstnerne på femti- og sekstitallet, men hun slo ikke gjennom før hun var nærmere nitti. Hadde Herrera vært mann, tror jeg hun hadde vært like stor som de aller største, som for eksempel Frank Stella og Barnett Newmann.

Vanskeligere som kvinne: 101 år gamle Carmen Herrera ville for lenge, lenge siden vært en av de store i kunstverdenen om hun hadde vært mann, tror Edith Lundebrekke. Foto: NTB/Scanpix

Det finnes mange eksempler på kvinnelige kunstnere som først får sitt gjennombrudd etter at de er blitt seksti-sytti år, sier Lundebrekke. Hun synes det er litt deprimerende å tenke på at kunstverdenen ikke makter å løfte fram flere kvinnelige stjerner, og at mannlige kunstnere fortsatt dominerer kunstscenen.

Norske superstjerner som Bjarne Melgaard, Kjell Erik Killi-Olsen og Pushwagner, er alle eksentrikere. Mens kvinnelige eksentrikere gjerne karakteriseres som noe helt annet, sier Lundebrekke. De blir vurdert som «vulgære».

En annen som er blitt rik på kunsten, er Håkon Bleken.

Akkurat nå jobber han med et portrett av scenekunstner Catrine Telle.

Bleken der oppe

- Synes du det ligner? Det er så jævlig vanskelig å få dem til å ligne. Det der er jo Gullvåg veldig god på, vet du, å få dem til å ligne seg selv, sier Bleken.

Han tror Kunsthall Trondheim kan løfte kunstinteressen her i byen.

Hjemme hos Bleken: «Dere må for all del trykke dette bildet av oss sammen, for en gangs skyld ser det jo ut som det ikke bare er negativt mellom Gullvåg og meg.»

- Nå kommer Kunsthallen og tar seg av utstillinger. Og det er jævlig bra. For nå kan Kunstmuseet ta seg av samlingen, og det er jo museets fremste oppgave, sier Bleken som på 60-tallet var en del av kunstnerfellesskapet Gruppe 5, som mange nevner som den siste storhetstiden i trøndersk kunst.

- Ser du antydning til en ny storhetstid i trøndersk kunst?

- Tenk på den tiden da Hannah og Hans Ryggen gikk rundt i gatene her, sammen med kunstnere som Botner, Undersaker, Bjarne Reidar og Oddvar Alstad. Og vi hadde domkirkehuggerne og Kunstforeningen. Men etter hvert stivnet det litt fordi borgerskapet ble litt mer borgerlig. Så kom Gruppe 5 og det ble et levelig miljø i byen. Men så døde det hen, og etter det har det vært ganske ille, altså. For å holde meg til sannheten så skyldes det at de ansatte feil direktører ved Kunstmuseet.

- Hva med Kunstakademiet?

- Akademiet her lever i en egen ghetto, jeg har ingen kontakt med det miljøet. Jeg har undervist i Oslo, i Bergen og Ålesund, men jeg har ikke blitt spurt om å undervise på akademiet i den tida jeg har levd.

- Hva er grunnen til det?

-Jeg aner ikke, kanskje er jeg for gammel og de innbiller seg at jeg er jævla konservativ og alt det der. Gudene vet. Men nå har noen av elevene begynt å oppsøke meg privat, de kommer hit opp og snakker med meg om mitt syn på kunst. Nå kommer ungdommen og vil snakke med meg, og det er jo morsomt.

Sier Bleken.

Før han snakker om all den jævlige arkitekturen og om sporten som kveler så mye annet. Bleken har besøkt Lerkendal én gang, og da ble han vist fram av Nils Arne Eggen som en slags original som aldri før hadde vært på fotballkamp. Så snakker han om det fantastiske Louisiana utenfor København hvor trærne i skulpturparken har røtter formet som enorme elefantføtter. Han reiser ofte på dagsturer til Louisiana, sier han, og tenk om vi kunne fått et lite Louisiana nede på Nidarø i stedet for den «Monsterhallen».

- Kunsten trekker også folk, vet du, men da må vi satse på kvalitet hele tiden. Da kommer folk, det er jeg sikker på, både til Kunstmuseet og Kunsthallen.

Torsdag skal han på åpninga av Trondheim Kunsthall.

Det skal Gullvåg også.

I den nye hallen

Noen dager før åpningen er de store rommene i Trondheim Kunsthall fortsatt bare rom. Og noen store kasser. Fylt med kunst av fire internasjonale kunstnere som skal fylle åpningsutstillingen som har fått tittelen «this is a political (painting)».

Snart åpning: Men hva skaI de tusen kvadratmeterne i Kunsthall Trondheim fylles med? Her hjelper Torbjørn Grav, teknisk leder på Cinemateket, den tre personer store fagstaben med en filmframviser: Kurator Katrine Elise Pedersen. Direktør Helena Holmberg. Programkurator Carl Martin Faurby.

- Dette er en stor begivenhet, sier kunsthallens direktør, Helena Holmberg.

I den største kassen ligger bilder av VALIE EXPORT, en kunstner Holmberg kaller for et feministisk ikon.

- Og nå skal dere snu opp ned på Trondheim med samtidskunst?

- Ja, det er tanken. Vi skal ta kunsten opp på samme nivå som musikkscenen.

- Kunstbyen Trondheim?

- Trondheim er en by med et stort universitet, det er en kunnskapsby, og kunsten er viktig i samfunnsdiskusjonen fordi den kan gå inn i en dypere diskusjon enn det er plass til i for eksempel dagspressen.

- Bleken og Gullvåg sier Kunsthall Trondheim skal bli en Bleken/Gullvåg-fri sone?

- Javel.

- Kan du garantere dét?

- Nei, det kan jeg ikke. I kunsten kan en ikke garantere noe. Du vet aldri hva som kan skje.

En hel hall: I mange år har Trondheims kunstliv lengtet etter en stor hall for samtidskunst. Nå er den her. Torsdag åpner Kunsthall Trondheim i den gamle brannstasjonen. Kongens gate 2.

age.winge@adresseavisen.no