Det var den våren han fylte 16, og Trond Åm var klar til å starte på nytt.
- Frigjøringsvåren, erindrer han lykkelig.
1992.
- Mange gjør et opprør mot foreldrene i tenårene, men jeg gjorde først og fremst et opprør mot meg selv.
Han hadde begynt med slektsforskning allerede da han var ti. Hadde meldt seg inn i Riksmålsforbundet som 13-åring. Han samlet på frimerker og likte helst å gå med slips på skolen, og da han utforsket Unge Høyre ble han skuffet over hvor lite konservative de egentlig var. Ingen der heller syntes å lengte tilbake til fortiden, og selv om den daværende lederen av lokalpartiet hadde det ytre i orden - han brukte både dress og røkte pipe og var nesten like mye en anakronisme som Trond Åm selv, var ungdommene i Høyre i bunn og grunn håpløst moderne, de også.
Verden sto ikke stille. Dessverre.
- Jeg hadde en helt fjern og urealistisk idé om at vi burde finne tilbake til samfunnet slik det var i riktig gamle dager. Men gradvis begynte jeg å innse at denne lange, konservative perioden hadde bundet og hemmet meg. Den hadde stengt meg ute fra det andre ungdommer drev på med, mens jeg lette etter fjerne slektninger eller sorterte nye frimerker.
Dypt nedsunket i Jens Bjørneboes forfatterskap, og akkompagnert av Jokke & Valentinerne, nærmet omsider det store hamskiftet seg, og før vår og sommer ble til høst det året, hadde Trond Åm begynt å flørte med anarkismen.
Hanekam fikk han også.
Det lille huset
Nå ligger håret så flatt som det kan få blitt, og Trond Åm vil være kledd for fest når han i formiddag kommer syklende over Elgeseter bru, på vei fra leiligheten i Abels gate. Kranken på den gamle sykkelen som han kjøpte brukt i Danmark for flere år siden, har fått en uopprettelig skade, og derfor vil det høres på lang avstand når han tråkker gjennom byen denne lørdagen, på vei for å åpne Litteraturhuset i Trondheim. Veien dit har vært lang og omstendelig, og – vel, litteraturhus? For å være helt ærlig? Trond Åm disponerer strengt tatt bare et lite lokale i det nye kulturkvartalet som nå åpenbarer seg i den gamle brannstasjonen, men prosjektlederen er like lykkelig som om det var et bygg på størrelse med det i Wergelandsveien i Oslo, Europas største litteraturhus, han er på vei til å innvie. Kanskje er dette, for alt vi vet, Europas minste, målt i kvadratmeter, men det er ganske irrelevant, synes Trond Åm. For her skal det avvikles debatter på Sellanraa Bok & Bar, den nye kafeen. Det skal bokbades i biblioteket vegg i vegg, og i kunsthallen som åpner på torsdag, skal Trond Åm rulle inn den ene forfatteren etter den andre. I tillegg vil han fortsette å bruke hele byen til sine litterære stunt, slik han har gjort i et imponerende tempo det siste året.
Trond Åm har vært et både synlig og lydhørt innslag i bybildet i lang tid. «Hva har vi på Åm i dag da?» ble det spurt ironisk på et morgenmøte i Adressa for en stund siden, samme dag som han figurerte i to store opppslag.
Mye, var svaret. Svært mye.
Europa rundt
Fordi han ofte konkurrerer med seg selv i avisspaltene og på nettet, må du ha vært passe bortreist – enten fysisk eller mentalt – om du ikke har støtt på Trond Åm en del ganger i det siste. Denne formiddagen, da vi ringer på i bygården ved Høgskoleparken, er påskuddet for å snakke med ham den nær forestående åpningen av Litteraturhuset. Men akkurat denne dagen er det politikeren Åm, ikke den litterære Åm, som åpner døra i tredje etasje. Om noen timer skal han nemlig være med og debattere byutvikling på det store folkemøtet på Byscenen, og han har sittet hjemme og forberedt seg i ro og fred.
Byutvikling og litteratur. Det er der du har Trond Åm for tiden.
- Jeg liker å spille på flere strenger, men jeg ser ikke på meg selv som politiker, bedyrer han. Han trakk seg som fylkesleder for Venstre i februar, fordi han innså at en serie med litterære kveldstreff, ispedd bystyremøter på torsdagene, ikke lot seg forene med familieliv og to små barn.
- Jeg er først og fremst en engasjert borger, og som enkeltperson tror jeg det er fullt mulig å gjøre en forskjell på det som skjer i byen. Men jobben min er å fronte Litteraturhuset. Politikk er noe jeg primært bedriver på fritiden, sier han.
Da Trond Åm begynte å hjemsøke oss i nyhetsbildet for fem-seks år siden, rett før han ble valgt inn til sin første periode i bystyret for Venstre, var det bare de færreste som visste hvem han var. Faren derimot, Tor Åm, som hadde vært skilt fra mora til Trond, bibliotekaren Anne Grønlie ved Gunnerusbiblioteket siden sønnen var 13, var en gjenganger på førstesidene. Den mangeårige kommunaldirektøren og toppbyråkraten, han som nesten aldri spanderte et smil i utide – mest fordi det sjelden var noen grunn til å glise, virket det som, men også fordi han var skrudd sammen på det viset, hevdet andre – var en mektig spiller i trondheimspolitikken.
Trond på sin side hadde ingen ambisjoner i den retning og lignet stadig mer en evig student. Alltid på jakt etter faglig påfyll, som det het – der han leste idéhistorie og støvsugde kontinentet etter de store filosofiske tenkerne. I Danmark og Tyskland, i Frankrike og Italia.
- Det var en ellevill og lang ungkarsreise, innrømmer han i dag.
Rett etter videregående på Steinerskolen («jeg ville passet godt inn i den vanlige skolen også, det er ikke det, men på denne tiden var jeg dypt inne i Bjørneboe og valgte derfor Steinerskolen av den grunn»), dro han ut første gang.
- Jeg var full av eventyrlyst og ville vekk. Mora til en av vennene mine kjente ei nonne i Frankrike, og der ble jeg tatt i mot med åpne armer. Tanken var at jeg skulle jobbe som en slags vaktmesterassistent et halvår og lære fransk.
Problemet med disse gjestfrie nonnene var at de var svært tause og mest opptatt av åndelig fordypning og bønn. Trond ble plassert på en bondegård utenfor klosteret, inne på området var det selvsagt ikke snakk om at han kunne bo, men en lokal snekker og en gartner bidro til at oppholdet, rent språklig, ga et slags utbytte tross alt.
- Da jeg kom hjem til Trondheim, flyttet jeg på hybel og tok ex.phil, men etter tre måneder hadde jeg brukt opp studielånet på Café 3B og flyttet hjem til mamma. Jeg tok det ikke så tungt der og da, men i ettertid? Nja…
Han tok et mellomfag i fransk, og satset videre på filosofi. Han tilbrakte et semester i Roma sammen med noen venner, etterfulgt av et utvekslingsopphold i Frankrike. Da han hadde utnyttet det som var av muligheter til utenlandsopphold gjennom det såkalte Erasmus-programmet, ble han rådet til å dra på nordisk utveksling til Aarhus i stedet– der Trond Åm ble i seks år for å studere idéhistorie.
Det nye livet
Han kom hjem til Trondheim og fikk en stipendiatstilling ved NTNU i 2006, og det var på en konferanse to år senere, i Tyskland, at han traff Heidrun fra Østerrike. Etter det ble ingen ting lenger det samme. Trond Åm nærmet seg et slags målsnøre i livet, følte han, etter en uendelig lang studietid, virket det som.
- I alle de årene som hadde gått, da alt liksom lå foran deg, var det vanskelig å ta ordentlig inn over seg, der og da, at livet faktisk foregår her og nå.
Med Heidrun begynte et nytt kapittel.
- Heidrun ble gravid ganske fort, for å si det sånn, og vi bestemte oss for å bo litt sammen før vi fikk barn. Nærmest for å trene oss opp på hvordan det var å leve sammen.
De flyttet til Darmstadt i Tyskland og øvde som bare det, mens magen til Heidrun ble større og større. Like før jul i 2009 anså de treningsperioden for overstått, giftet seg i Hochzeitsturm, i byens karakteristiske bryllupstårn, og reiste til Loeven i Østerrike, Heidruns hjemby, der Tormod ble født tre måneder senere. Med en liten annonse på Folk-sidene i Adresseavisen i mars det året, ble det akademiske miljøet i Trondheim varslet om at Trond Åm var blitt far, og at den lille familien ganske snart ville begi seg nordover.
- Det var ikke helt opplagt at Heidrun ville flytte til Trondheim, like lite som at jeg var spesielt lysten på å reise til Wien. Vi innså begge at om det skulle skje noe mellom oss, måtte det være noe som forpliktet.
Tormod altså.
Og tre år senere: Mathilde.
Om ett kvarter skal Trond Åm trampe bortover til barnehagen ved St. Olavs på den skakkjørte danske doningen sin og hente datteren. Tormod, som begynte i første klasse på Singsaker skole i høst, skal være med en klassekamerat hjem, mens Heidrun har langdag på Dragvoll, der hun er forsker ved Institutt for tverrfaglige studier.
- Jeg tror det er mange som opplever sårbarheten når man blir foreldre. Jeg har aldri vært redd for døden, men nå innser jeg hvor skjørt alt sammen er. Det er litt angstvekkende, men samtidig er det noe fint over det også. Det gjør at livet får en større verdi, sier Trond Åm.
Du trenger strengt tatt ikke være filosof for å formulere deg sånn om det å være pappa, men det låter unektelig fint.
- Og voksent, føyer han til.
Pragmatisk i midten
Etter den mislykkede oppdagelsesferden i Unge Høyre, tok det noen år før Trond Åm landet i et politisk parti igjen. Han satt i Aarhus og fulgte den politiske debatten hjemme i Trondheim, og sendte noen leserbrev og kronikker, uten å føle at han var i stand til å kunne påvirke på noe vis. Via anarkismen hadde han begynt å snuse på Venstre, og i 2003 meldte han seg inn i partiet. Da han kom hjem til NTNU i 2006, hadde Venstre-nestoren Erling Moe knapt hørt om Trond Åm ennå, men i månedene som fulgte, ble han ganske raskt en tydelig og engasjert røst, og etter valget i 2011 tok han plass i bystyret.
Der Venstre-dronningen Trine Skei Grande nærmest får utslett når hun må nærme seg Arbeiderpartiet for tiden, har Trond Åm en langt mer pragmatisk holdning til alliansebygging. Han tilnærmer seg politikken som en filosof og med historisk ballast så det holder.
- Jeg identifiserer meg sterkt med den sosialradikale tradisjonen i partiet, fra Johan Castbergs og Paal Bergs tid. Det er en retning som ideologisk smelter sammen med sosialdemokratiet i mellomkrigstiden. I en periode er det nesten umulig å skjelne mellom de to stilartene. Den sosialradikalismen som forener demokrati, sosialisme og liberalisme, er et naturlig skjæringspunkt for meg, bedyrer han.
Og selv om han har respekt for historie og levd liv, som vi har sett, går det en grense.
- Ap har rykte for å være så vanskelig å samarbeide med, men jeg kan ikke basere mine standpunkter på hva andre har gjort. Akkurat nå har vi et spennende samarbeid med Ap, men jeg jobber godt med Høyre også. I Øya-saken har Ingrid Skjøtskift og jeg funnet tonen, mener han.
Trond Åm mener selv at denne fleksibiliteten ble skapt i overgangen fra den korte tiden i Unge Høyre til pønkeperioden.
- Den har preget meg hele livet. Jeg føler at det er vanskelig å låse meg til en ideologi eller mening. Det vil alltid være andre oppfatninger, og det gir rom for tvil og perspektiv som har vært viktig og som er viktig.
Sykkelprinsipper
Byutvikling er den nye vinen, det alle diskuterer og har en oppfatning om i Trondheim denne høsten, og Trond Åm er ikke det minste forundret over det voldsomme engasjementet.
- Du må jo nesten forholde deg til ting som skjer rett foran øynene på deg i din egen by.
Alternativet ville vært å lukke øynene, og selv om det er mange nok som gjør det fortsatt, har storhalldiskusjonen på Øya fått folk til å strømme til debattmøtene. På Byscenen måtte arrangøren stenge dørene lenge før møtestart, noe som førte til at Trond Åms gruppeleder, Erling Moe, aldri slapp inn i salen og fikk høre sin egen mann på byutvikling.
Men Moe vet godt hva Åm står for, som for eksempel et brennende ønske om å få mer liv i Midtbyen og flere barnefamilier innenfor og ved elveslyngen.
- Jeg opplever ikke Midtbyen som veldig attraktiv for barnefamilier i dag. Alle snakker om miljøbydelen på Brøset, men det fins neppe noe bedre egnet sted å bo uten bil enn på Øya, som ville blitt et fantastisk boområde, tror Åm.
Han og Heidrun er billøse byboere og lever greit med å komme seg til barnehage, skole og jobb ved hjelp av sykkel.
- Jeg er ingen idealist, men så lenge fordelen ved å være uten bil oppveier ulempen, er det en stor frihet å kunne ha det sånn som dette. Jeg bruker 22 minutter fra jeg går ut gjennom døra for å levere i barnehagen og skolen, og til jeg parkerer sykkelen i Søndre gate.
Hard konkurranse
Når Trond Åm innvier sine få kvadratmetre i dag, føler han at det faller på plass en viktig brikke i kulturlivet i Trondheim, selv om vi altså ikke snakker om slike dimensjoner som det ved Slottsparken i Oslo.
- Vi blir tatt imot med åpne armer, det er ingen tvil om det. Men samtidig har Trondheim endret seg veldig de siste årene og er blitt en ganske pulserende kulturby. Det er ikke sånn at Litteraturhuset kommer og dekker et stort og umettelig behov, sier han ærlig.
- Vi må levere. Det er konkurranse der ute og nok av muligheter for dem som vil oppsøke en debatt eller henge seg på et kulturelt jippo.
Skulle det knipe en kveld, og han står i beit for noen som kan eie scenen en times tid, kan han kanskje overtale seg selv og ta med en stol, sette seg ned og filosofere litt - om unge voksne, om utferdstrang og ansvar, og om en drøm som til slutt gikk i oppfyllelse. La gå at Litteraturhuset kanskje ikke er så stort som noen ønsket at det skulle bli, men så er det heller ikke størrelsen det kommer an på.
Ingen husker hvilken hobbyfilosof det var som sa det, men Trond Åm var det i hvert fall ikke.
Han er ekte filosof.
Og straks er huset åpnet.