Fjordgata oppsto bare. Cicignon hadde aldri planlagt noen gate der. Byen skulle stoppe med Olav Tryggvasons gate. Fjordgata kom som en folkelig utfordrer til de rike handelshusene i Kjøpmannsgata. Fremdeles er den en slags outsider, i kamp mot kjedebutikkene og de store handlesentrene. Og mens butikker på gateplan i bryggene kjemper for å overleve, har lagrene i de øvre etasjene blitt til boliger.
Fjordgata strekker seg fra Brattørbrua til Ravnkloa, 26 gårder på landsiden og 30 brygger på sjøsiden. Den er ikke helt som andre gater.
Vi tar en liten spasertur som starter i øst, ved Brattørbrua.
Lusparken er pusset opp, men navnet er fortsatt like lite innbydende. Men allerede i Fjordgata nummer 3 klinger alt mye bedre. Da innehaver Pelle (Per Helge) Arntzen giftet seg med Sissel, ante han ikke at det også skulle bestemme yrkeskarrieren. Pelle var arrangementssjef i Olavshallen, men da svigerfar Arne Viken ville gi seg med salg og reparasjoner av fioliner, mente kona at han burde ta over.
- Hun syntes det var for galt at butikken skulle opphøre. Den har røtter tilbake til bestefaren hennes, hardingfelespelemann og komponist Anders Viken i Jølster. Jeg lot meg friste, sa opp jobben, kjøpte varebeholdningen og fortsatte butikken under navnet Viken Violiner.
Pelle syntes det hørtes stilig ut med violiner. Dessuten rimet det så fint med navnet hans, syntes han.
- Arntzen violiner?
- Nei. Det var et krav at butikknavnet måtte stemme med eierens navn. Derfor tok jeg konas familienavn og ble Pelle Arntzen Viken.
Butikken lå i Kongens gate, men Pelle flyttet til kjellerlokalet i Fjordgata.
- Dette er rette plass. Her er jeg nær Olavshallen med Symfoniorkesteret, musikkskolen og konservatorieutdanningen.
Vikan hadde ikke tid til å gå i lære. Noe plukket han opp av svigerfaren, resten har han lært seg selv. Etter at guttene begynte på musikkskolen, var han fiolinpappa i ti år. For guttene stoppet det ikke der. Yngstemann Jonas er i gang med mastegrad i utøvende fiolin fra København. Storebror Andreas er bratsjist med bachelor fra musikk ved NTNU.
Vikens lokaler er fylt til randen av fioliner, celloer, bratsjer, kontrabasser, buer og kasser og utstyr for alle instrumentene. Fantastisk forseggjorte hardingfeler ligger i glasskap, mens en rekke av celloer står stumme uten strenger og venter på at Pelle skal blåse liv i dem. Det flammer i rødbrun lønn i en flott kontrabass som ligger på utstilling. Bak skrivepulten som utgjør «kontoravdelingen», står rekker av hyller fylt med instrumenter som skal repareres.
Viken driver med salg av nye og brukte strengeinstrumenter og reparasjoner. Men hadde det ikke vært for at han har kommet opp i 60-årene og tar ut pensjon, kunne han ikke holdt på.
- Konkurransen fra nettet er hard. Folk kjøper fioliner fra Kina og strenger på nettet. For øvrig ikke noe galt med fioliner fra Kina, jeg selger dem selv.
Siden ingen av sønnene har meldt seg på, regner Viken med at det blir enden på visa for butikken når han gir seg.
Leketøy for voksne
På skrå over gaten for Viken Violiner går det i varer beregnet for søt musikk. Amors lille hjelper, sexleketøy for kvinner og menn, sier reklamen. Kim André Næstvold Fienes ga opp å drive med salg av sexleketøy i Rissa.
- Når noen kjøper en vibrator, så vet resten av bygda det en halvtime etterpå. Det går ikke. Her er det ingen som bryr seg. Kundene vil gjerne at det skal være litt diskré, og sånn er Fjordgata fin.
Men det er for stille her. Jeg kaller det dødens gate. Folk kommer hit for å parkere bilen og så går de opp i byen for å handle.
Fordelen er at leieprisene er mye lavere. Politikerne må gjøre noe med attraktiviteten og parkeringsmulighetene for at folk skal bruke sentrum mer, sier Fienes, som registrerer at det går sakte, men sikkert oppover med omsetningen.
Levende historie
Ved Jernbanebrua, der Søndre gate skjærer gjennom Fjordgata, ligger Antikvitetshuset Tordenskjold. Her finnes en utrolig masse ting, men det mest slående er selve brygga.
Den er unik, ikke bare i Fjordgata, men i hele byen. Det er Roar Follestad overbevist om. Hvis han og kona hadde fjernet alle varene, ville brygga praktisk talt vært som den var på 1800-tallet. På yttersiden kan man se tømmerveggen i fire etasjer på brygga som Thonning Owesen fikk bygd i 1858, med to ekstra etasjer bygd i reisverk etterpå. De originale trappene står der i et åpent trappeløp fra første til sjette etasje. Solide trappetrinn er slitt av skoene til arbeidsfolk som har gått opp og ned. Utallige ganger. Veggene er ennå svarte av nærkontakten med kullet som var lagret da brødrene Bachke hadde tatt over brygga. Vinsjen oppunder taket som heiste kull og koks fra Newcastle opp fra båter og inn på brygga, virker fortsatt. I motsatt ende av loftet står den elektriske vinsjen som kom etter at elforsyningen ble introdusert i 1901. Birkeland, et annet navn som skulle bli stort i næringslivet, etablerte seg i Fjordgata 32 i 1891.
Follestad elsker brygga si. I mange år har han prøvd å få den gjort om til museum for sjøfart og fiskeri. Nå er han 65 og det sliter hardt på pågangsmotet og troen, men han har ikke gitt opp. Skrekkscenariet er at brygga må selges til en utbygger som fjerner historien og gjør den om til boliger.
- Trondheim liker å kalle seg en bryggeby. Men på Sverresborg har vi et innlandsmuseum - i en kystby. Brygga vår er den best bevarte, mest autentiske i hele byen. Vi har tatt vare på den så godt vi har klart, men har ikke midlene til å gjøre den til et museum. Dessverre er det ingen vilje fra det offentlige til å bevare den. Brygga er fra 1800-tallet, et fantastisk hundreår. Det var 1800-tallet som ga oss helt nye muligheter til å vokse til det vi er i dag. Dampmaskinen, telefonen, elektrisk strøm, grunnlaget for transport og kommunikasjon, alt kom på 1800-tallet. Men i Trondheim er vi ikke i stand til å ta vare på historien. Det er visst bare middelalderen som teller. Å få gravd noen biter opp av bakken. Her i Fjordgata 32 lever historien videre, og den er komplett.
Jeg må vel grave ned brygga før politikere og myndigheter ser verdien.
Brygga til Follestad ble bygd etter at næringsprivilegiene ble opphevet og handelsmennene i Olav Tryggvasons gate og Fjordgata tok opp kampen mot Kjøpmannsgata. Byggingen av en molo i 1860-årene og oppmudringen av området innenfor satte fart i bryggebyggingen i Fjordgata som nå kunne ta imot skipsanløp. Tyngdepunktet for havnebyen dreide vekk fra elvehavna, i retning fjorden. Havnekapasiteten ble mangedoblet da stadsingeniør Carl Adolf Dahl fikk anlagt Brattøra som en kunstig øy og flyttet jernbanen dit. Sjø- og landtransport ble knyttet sammen og plutselig lå Fjordgata midt i smørøyet langs Kanalhavna. Dette var den første bygata som folk fra kysten kom til med båt, ofte med fosenkoffert (pappeske) under armen. Bygdefolk fra innlandet ankom med tog.
I motsetning til bryggene i Kjøpmannsgata, som alltid har vært regulert utelukkende for næringsvirksomhet, har Fjordgata alltid hatt både butikker og boliger. Området nord for Olav Tryggvasons gate, mellom Søndre og Krambugata, ble kalt Nerbyn. I bybrannen 1841 ble alle bryggene i Fjordgata ødelagt, og i 1857 ble bygningene fra nummer 10 til 42 offer for flammene. Siste storbrann var i 2007 da tre brygger nær Ravnkloa ble ødelagt natt til 17. mai.
Ujålete
Badebutikken og møbelbutikken Rom til Rom på nordsiden i neste kvartal er selvstendige, mens Soundgarden og Falkanger på bryggesiden er representanter for de få kjedebutikkene i gata. Digital Impuls er spesialbutikk for data med en tvillingbutikk i Oslo, mens Gardinbrygga bare finnes i Trondheim.
Tante Isabel er ganske fersk i Fjordgata, mens naboen er en gammel kjenning. Du har aldri sett en annonse for Alles, manufakturbutikken som ligger i krysset Fjordgata og Nordre gate. Mange av kundene aner ikke hva butikken heter en gang. Butikknavnet står på to små pappskilt i vinduene i 2. etasje.
Men folk har visst å finne Alles i 40 år, og gjør det fortsatt. Parkett, speil, påkostet innredning og bakgrunnsmusikk er ikke Alles greie. Her handler det om klær, et lokale b-r-e-d-d-fullt av klær. Klær på vegger, klær i kurver, klær i en tett skog av stativer på gulvet, regnklær, arbeidsklær, barneklær, ullklær, festklær, undertøy, fritidsklær, hansker, fleece, nattkjoler, votter, sokker – og midt oppi det hele, Ragnhild Angelo:
- Den heter Alles, fordi vi har noe for alle.
- Men hva med Angelo?
- En italiener som kom for å jobbe på Domkirken på 1600-tallet. Han slo seg ned i byen og fikk barn. Så ble det til at fornavnet hans levde videre som etternavn i slekta.
Angelo har stått i butikken i 14 år. Hun er 69 og egentlig pensjonist.
- Jeg giftet meg, fikk barn veldig tidlig og var nødt til å være hjemme med dem. Nå blir jeg straffet for det. Drøyt 11 000 kroner i måneden som minstepensjonist rekker ikke langt. Derfor jobber jeg. Men jeg trives jo også, selv om kroppen skranter.
Jobben er sosial, mange er stamkunder, litt opp i årene. De spør hvordan jeg har det, så prater vi litt og forteller hva som gjør vondt i dag.
Ragnhild Angelo måtte ut i arbeidslivet da hun ble skilt. Før hun begynte hos Alles, hadde hun ulike vaskejobber.
- Kundene har hørt om oss fra andre. Det er prisene som trekker. Eieren bruker ikke penger på annonsering, han eier brygga og åpningstiden er kort. Før var det mest damebutikk. Nå har vi kunder i alle aldre, og mange menn kommer hit for å kjøpe regntøy og arbeidsklær. De knallgule regnjakkene fra Helly Hansen som unge jenter går rundt med, kommer herfra. Vi har mange kunder fra Fosen og Inntrøndelag - og fra Sverige. Svenskene kaller oss ullbutikken eller regntøybutikken. Vi selger til turister som kommer med hurtigruta og cruiseskip. Studenter kommer for å handle regnklær, ullklær og klær til temafester. Nå er det visst trønderfest snart.
- Og salget av skinnvester går bra?
- Trøndere går ikke i skinnvest.
Barneklær var større før. Angelo har en mistanke om at småbarnsfamilier har fått bedre råd og handler merkeklær til barna i kjedebutikkene.
- Men vi har en del unge mødre som kommer hit og vil at barna skal ha noe annet enn alle andre. Det er artig.
Opp fra stativskogen stikker neongule prisplakater, med blå smurfer påklistret der barneklærne er. Alle priser er runde beløp, 10 kroner, 20, 50, 100 og 300 - for å unngå uoverensstemmelser.
- Innvandrere reagerte på at de skulle betale 20 kroner, når det sto 19,90 på plakaten. Det ble bare misforståelser, så vi sluttet med det.
Som ekspeditør har Angelo et prinsipp. Alle kunder skal behandles likt.
- Når det kommer en alkoholiker skal han også respekteres. Det er nok en grunn til at det ble sånn. Folk sier at de stjeler, men min erfaring er ikke det, når de behandles skikkelig.
I krysset der Nordre gate møter Fjordgata koker det av hormoner og promiller i helgene. Fjordgatas ydmyke svar på de breiale publikumsmagnetene nederst i Nordre, ligger like ved. Kjellerlokalet Red Zone er et av de få utestedene som slipper inn 18-åringer, mens Kafé Larsen er stedet for trofaste kunder med lang fartstid ved bardisken. Bryggerekka vender sørover, her er det deilig å sitte ute i sola. Kanskje ta en røyk.
Det idrettslige alibiet i gatekrysset er Sportsbua, noe så sjeldent som en frittstående lokal sportsbutikk av format.
Varsko her!
Kontrastene kan være store i Fjordgata. I lokalene over Garnhuset ligger House of Glory. Her handler det om evige verdier, og reklamen ligger adskillige hakk over de mer etablerte kollegene i Halleluja-strøket øverst i Prinsens gate. En plakat lover «ekstravagant gudstjeneste» og lovsang, helbredelse for de lidende, et profetisk ord med på veien for den slitne og «eksplosiv bønn»! Den gamle salmen sier at det er makt i de foldede hender, men det var altså å ta i for lite.
Åndelig er det også litt lenger bort, i Klingenberggården. Healingens hus er ifølge skiltet et spirituelt sted for søkende mennesker med fellesskap og gruppehealing. For den som måtte sverge til skolemedisin, er det også blitt stadig flere tilbud i gata med leger, legesentre og Volvat, et helt minisykehus.
Afrika i Fjordgata
Gaia, YS Afro Beauty er så absolutt en spesialbutikk. Ansamana Swaray spiser lunsj ved kassen når vi stikker innom. Kona Yamah eier butikken. Over 90 prosent av kundene er afrikanere, forteller Swaray. Han har spesiali-sert seg på hårextensions, ulike fletter (braids) i forskjellige farger og fasonger, hårprodukter og kremer. Frisører er det flust av i Fjordgata, men Swaray holder seg til å selge produkter.
- Afrikanere mister håret av hårproduktene i de vanlige butikkene. Her selger vi oljer som tar vare på håret.
Om vinteren blir huden veldig tørr og vi selger kokosolje og kremer for å holde huden elastisk, forklarer Swaray, og forsikrer at alt er EU-godkjent.
Vareutvalget er litt uvant, i tillegg til alle hår- og skjønnhetsprodukter, selger Swaray afrikanske matvarer. Fra poser med bønner til fireliters kanner med palmeolje.
Fiskenett og internett
Rolf Wettergreen er mer interessert i motorolje. Han driver Skibs- og fiskeriutstyr som fyller 100 år neste år, og er den eldste butikken i Fjordgata. En høyreist murgård, med natursteinfasade i første etasje. Rolf Wettergreen har vært der i 25 av årene. Han startet som ekspeditør og for 12 år siden kjøpte han og kona butikkdriften av familien Kristiansen.
- Litt artig å drive for seg selv. Da jobber du for gode resultater.
Store lokaler utenfor byen lokker ikke Wettergreen. Men noe av butikken har han flyttet - ut på internett. Et voksende og viktig tilskudd til økonomien i selskapet. I fjor solgte butikken juksahjul for én million over hele landet, det meste via nett.
Den store kundegruppen er byfolk med hytte i distriktet. Fortsatt nyter Fjordgata godt av at den ligger nær havna, og får kunder fra Hitra, Frøya, Agdenes og Fosen som er på bytur. Mange er trofaste kunder, litt opp i årene, en god del av dem fiskere. Wettergreen synes det er ekstra artig at unge er blitt interessert i fiskeutstyr. Polakker, litauere og andre østeuropeere er blitt stadig viktigere kunder de siste årene.
- De er veldig interesserte og det er tydelig at de jobber og tjener bra. Mange kjøper både båter og påhengsmotorer.
Lokalene er ikke laget for å hanskes med båter, men det sitter langt inne å flytte.
- Det er utrolig hva du venner deg til. Jada, det er gammeldags og tungvint, men folk vet hvor vi er.
Da Skibs- og fiskeriutstyr etablerte seg, skjedde det etter at Trondhjems Brændevinssamlag la ned. På 1800-tallet og inn på 1900-tallet var det rikelig med skjenkestuer i området. Brændevinssamlaget hadde hard konkurranse fra illegalt spritsalg, gauking. Mens det meste av varehandelen foregikk i Fjordgata, var Brattørgata og de andre mindre gatene stedet for losjihusene. Nerbyn, området mellom Fjordgata og Olav Tryggvasonsgate i østre ende, hadde et dårlig rykte. Pensjonater kunnefungere som bordeller, bare forstyrret av politiet når Trondhjem Sedelighetsforening syntes det hadde gått for langt.
Våken sengebutikk
I dag tilbyr Sigurd Gullaksen i nummer 70 også senger, men ikke til overnatting. Spesialbutikken Sengemakeriet har eksistert i 29 år og Gullaksen har på ingen måte tenkt å gi seg. Som guttunge var han selv med på å laste sild i ei brygge i Fjordgata. Siden har han sett at gata har endret seg med tidene. De siste 20-25 årene er de øvre etasjene i veldig mange av bryggene gjort om til boliger. Anne B. Ragde er en av de siste innflytterne. Kanskje er halvparten av beboerne studenter, anslår Gullaksen. På den måten kan gårdeierne og butikkene overleve. For at bryggene kan brukes, kreves sprinkler-anlegg.
- At folk bor i bryggene er den beste måten å ta vare på dem på. Gata blir tryggere og lysere når den er bebodd.
I Kjøpmannsgata står brygger på vent fordi det ikke er lov til å bo i dem. Heldigvis er myndighetene blitt mer liberale med å tillate at ting gjøres med etasjehøyde, takvinduer og lyssjakter. Problemet med bryggene er etasjehøyden og at de er veldig lange. Min er 28 meter, og har lys bare i endene. Da er det fantastisk å få lys fra lyssjakter. Jeg kan ikke skjønne at sjaktene ødelegger noe heller, det er jo bare måsene som ser dem. Det trengs et visst antall leiligheter for at det skal være økonomi i å bygge leiligheter. Alle vil jo at det skal være folk i byen, sier Gullaksen.
Butikken hans har over 250 kvadratmeter på ei flate, det ville vært økonomisk umulig i Nordre gate. En gang var det syv møbelbutikker i Fjordgata, nå er det to igjen. Sønnen Andreas jobber i butikken og har sørget for at Sengemakeriet for lengst er på nett.
- Omsetningen har gått i været siden vi fikk nettbutikk. Jeg tror spesialbutikkene vil overleve, hvis man klarer å henge med i utviklingen. Det er positive bevegelser. Folk vil bo sentralt og byens tyngdepunkt holder på å flytte i retning havna, Brattøra og Nyhavna.
Da Gullaksen vokste opp, var kaiene langs Fjordgata tilholdssted for byens alkoholikermiljø. En viktig del av deres innkomme var tilfeldige sjauerjobber med alt som skulle ut og inn i de digre pakkhusene. Det gjaldt å hyre dem tidlig på dagen, før de hadde rukket å begynne på langpilsen, minnes Gullaksen.
Drikkemiljøet på kaia er også borte, men ikke sjauingen. Nesten alle har skaffet seg lagerlokaler et annet, billigere og mer hensiktsmessig sted, men likevel skal mange varer inn og ut gjennom butikken. Gullaksen er litt tvilende til om nye generasjoner vil finne seg i all sjauingen.
- Vi er nok en utdøende rase, men en del biter seg fast. En del av oss eier brygger og leieprisene er lavere enn lenger opp i byen. Det har gjort det mulig å overleve for frittstående spesialforretninger. Det er godt å ha noe å gå til. Jeg trives med det, sier Gullaksen. Selv bor han på Heimdal, men planen er å flytte tilbake og bo i brygga der butikken ligger.
Forbi Sengemakeriet, før Munkegata og Ravnkloa setter punktum for Fjordgata, ligger to nybygde brygger som erstatter de tre som brant natt til 17. mai i 2007. Den siste er under bygging. Planen er å lage en gangvei på sjøsiden av disse bryggene for å binde sammen Ravnkloa med bryggene på allmenningen der Jomfrugata møter Fjordgata.
Gerilja med korssting
Nest siste butikk på nordsiden er Broderisenteret. Butikken har eksistert siden 1934, og havnet i Fjordgata etter at den ble fortrengt av Byhaven. Ingeborg Krangsås tok over etter sin mor.
- Selvfølgelig kunne jeg drevet med ting og tang, men jeg holder meg til det jeg kan. Så får det bære eller briste.
Foreløpig har det båret, mens det har bristet for samtlige av konkurrentene. Krangsås jobber mye og liker å være sin egen sjef.
Størstedelen av kundene er femti pluss, de fleste kvinner. Men mennene kommer også, særlig de som er blitt pensjonister og har fått god tid. Krangsås synes en del av dem er superflinke. Foreldre som kommer for å kjøpe broderier til barn er en egen kundegruppe.
Krangsås er glad i jula.
- Jula er redningen - og går ikke av moten. Da skal folk ha julekalendre og andre broderier.
Når kunden kommer inn i butikken, prøver hun å finne ut hvor nivået ligger, hva som passer.
- Jeg lever av fornøyde kunder. Så enkelt er det. Mange unge, særlig studenter, driver med geriljabroderi, søte bilder med frekke tekster. Det er blitt kjempepopulært. Du får et ferdig produkt på noen timer.
De drøyeste tekstene holder hun under disken, av hensyn til kunder som ikke er med i noen gerilja. I utstillingsvinduet har hun plassert en av de mer forsiktige, «Life sucks. Then you die». Krangsås håper ikke «visdomsordet» gjelder for butikkene i Fjordgata, men er ikke veldig optimistisk.
- Folk må handle i spesialbutikkene, ellers vil de forsvinne. Jeg blir litt bitchy når folk klager over at butikker legges ned, og så handler de bare i kjedebutikker selv. Stoffbutikken som lå ved siden av her måtte bare gi opp. Noen sier at Fjordgata ligger langt unna. Javel? Det er to minutter å gå fra Thomas Angells gate, da.
Kilder: Historiker og forfatter Per Christiansen, «Trondheim byleksikon»,
«Trondheim i endring».
Fikk du med deg forrige hovedreportasje i Ukeadressa? Den handler også om byen vår.