Beskjeden om å dra til farvannet utenfor Libya kom tidlig i grålysningen siste mandag i august. Styrkesjef Geir Hilmarsen hadde ingen anelse om at han den dagen skulle bli del av tidenes til nå største redningsaksjon i Middelhavet.

- Det ble reddet over 7000 migranter i ett og samme område den dagen.

- Det er store avstander der nede, så det tok noen timer før vi kom frem til der redningsaksjonen pågikk.

Som sjef for hele mannskapet ombord, er det han som tar de viktige avgjørelsene under en redningsaksjon. Geir Hilmarsens faste plass er på broen, ni etasjer over havoverflaten. Her er utsikten god.

- Det første jeg så var en horisont full av redningsbåter. Det var alt fra krigsskip, til små og store båter av ulike slag. Alle jobbet. Og mellom oss og dem var et uendelig antall gummibåter. De var så overfylte at de kunne synke hvert øyeblikk.

- Da vi returnerte mot Italia hadde vi 1078 migranter på dekk. 100 til 150 av dem var tatt opp rett fra sjøen.

Drama i Middelhavet: 29. august i år ble det reddet over 7000 menensker på en dag i området utenfor Libya. Foto: Privat

Å skape et godt team

Det er langt fra den hjemmekoselige stua på Tiller i Trondheim til kaoset i Middelhavet. Likevel er det lett å merke på stemmen til den hardbarka politimannen at hendelsen denne dagen har gjort inntrykk. Den svarthårede hunden Loke, en portugisisk vannhund, setter seg tett inntil sin eier.

Det er ikke fascinasjonen for krig og elendighet som er årsaken til at han til stadighet har søkt seg ut for å delta i internasjonale operasjoner, men det å jobbe i et internasjonalt samfunn med ulike kollegaer.

- Å lede større operasjoner, enten det er som innsatsleder ved Trøndelag politidistrikt eller som styrkesjef for «Siem Pilot», gir meg mye. Drivkraften i det jeg gjør er å få til noe positivt sammen som et team. Å dele ut oppdrag for å se at andre lykkes er derfor en viktig del av jobben.

God oversikt: Å lede større operasjoner gir Geir Hilmarsen mye. Her er han i aksjon som styrkesjef. Foto: Privat

Han mener god ledelse er selve kjernen, skal man få noe helhetlig til å fungere godt. Spesielt når det er litt dimensjon på oppgavene, som i Middelhavet.

- Her er utfordringen å skape et godt team bestående av personell fra politiet, forsvaret, kapteinen, det sivile mannskapet, italienske myndigheter og andre båter i området. At det hele foregår til havs gjør det enda mer utfordrende.

Trygg i jobben

Han har jobbet over 30 år i politiet. Han er det mange som har møtt eller sett Geir Hilmarsen i Trondheims gater, på større ulykker eller hendelser rundt omkring i Trøndelag.

Geir Hilmarsen ble her kjent som en jovial politimann med langt hår i hestehale, og for at han rygget ned en moped.

- Ja, alle husker akkurat den episoden, ler Geir, som forklarer at en uheldig 16-åring hadde satt fra seg mopeden rett bak politibilen.

Geir skulle rygge for å se hvor det ble av noen gutter som sloss på en buss. Han hadde ikke sjans til å se mopeden som befant seg i blindsonen. At denne uheldige episoden ble vist på tv, synes han var helt greit.

- Jeg kunne ha sagt nei, men tenkte at det er menneskelig å gjøre feil, så lenge jeg oppførte meg fornuftig.

At politiets hverdag i Trondheim vises i beste sendetid på tv, mener han bare er positivt.

- Det viser at politiarbeid er mangfoldig. Det handler ikke bare om å kjøre fort eller foreta arrestasjoner. Vi får mange positive tilbakemeldinger, og flere bemerker at vi på mange måter er sosialarbeidere.

I aksjon: Som innsatsleder i Trøndelag politidistrikt er Geir Hilmarsen der det skjer, når det skjer. Her leder han arbeidet etter funn av en granat på Hammersborg.

Det er sjelden å høre noe negativt om innsatsleder Hilmarsen. Blant journalister som ofte møter ham på jobb omtales han som trygg, flink i jobben, alltid hyggelig og god til å samarbeide.

- Det skyldes kanskje at jeg har vært med lenge, noe som har gitt meg trygghet.

Det er heller ikke mange som har sett Geir sint.

- Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har tatt frem storstemmen fordi jeg har vært sint. Det er mulig kroppsspråket viser at jeg er irritert, men ikke sint.

Trikset er ifølge ham selv å få avklart ting før det blir en reell konflikt, både privat og på jobb.

Han med hestehalen

Som de fleste menn i politiet er Geir kortklipt, men slik har det ikke alltid vært. I ti år møtte han opp på jobb med håret i hestehale.

- Er du en hippie-type?

Sjefene var de som klagde mest. Selv tror Geir at hestehalen bidro til å skape kontakt med folk han traff på jobb. Det var først da han skulle ut i utenlandsoppdrag igjen, at hestehalen måtte ofres. Det gjorde litt vondt.

- Jeg har vurdert å spare til langt hår igjen, men jeg vet ikke om jeg gidder. Det tar lang tid før jeg får håret i en hestehale. Dessuten synes kona jeg er finere med kort hår, og det teller jo litt.

Han og kona Berit har vært gift siden i 1988. De er begge politi, men har valgt ulike retninger.

- Vi møttes på diskotek i Oslo. Da visste vi ikke at vi jobbet i samme politihus, og at begge var fra Trøndelag. Det var en tilfeldighet.

Sammen har de tre voksne barn, hvor to av dem har valgt forsvaret som yrkesvei. Eldste-jenta har som sine foreldre også tjenestegjort utenlands.

- Kona og jeg har gitt hverandre rom til å realisere egne ønsker. Det har vært viktig. Samtidig har hun tatt vare på hus og unger mens jeg har vært utenlands. Det har betydd mye for meg.

De brutale prioriteringene

Geir tar oss tilbake til den store redningsoperasjonen i Middelhavet. For ham er den vanskelige delen av ledelse å foreta de brutale prioriteringene. Som å avgjøre hvem som skal reddes først, når flere båter er i ferd med å synke.

Dårlig forfatning: Den vanskelige delen av ledelse å foreta de brutale prioriteringene: Hvem skal reddes først, når flere båter er i ferd med å synke?

- Vi hadde et utall båter rundt oss, som alle var i svært dårlig forfatning. Vi startet med å dele ut redningsvester til båtene i området. Plutselig begynte en båt å synke, og vi måtte avslutte utdelingen. Folk fra båten hoppet på sjøen, delvis i panikk, delvis i håp om å bli reddet.

- Noen hadde kun en badering. De hadde vært lenge ombord på en gummibåt, så de var utslitte. Dermed feilberegnet de sine egne krefter. Det er kraftige havstrømmer, så når de havner i vannet, begynner de å drive avgårde.

At det er 160 mennesker i en gummibåt er ikke uvanlig. Mannskapet til Geir Hilmarsen brukte lettbåter for å frakte migrantene fra gummibåtene og over til «Siem Pilot». Alle jobbet de så hardt de bare kunne.

- Vi måtte dele ansvar oss imellom. En person fulgte med en gruppe som hadde havnet i vannet. En annen fulgte med på andre båter eller personer i vannet. Plutselig kom en ny melding om at en båt var i ferd med å synke. Da måtte vi prioritere innsatsen ditt.

Mest dramatisk er det hvis noen havner i sjøen uten redningsvest. Da har redningsmannskapet bare ett minutt på seg før de blir slukt av vannet.

- De fleste kan ikke svømme, og de vet ikke at de må røre på seg for å holde seg flytende.

Fra brua så Geir i kikkerten at noen holdt opp et lite barn i en gummibåt langt unna. Det så livløst ut.

- Jeg dirigerte folk dit, for å prøve å redde det barnet.

- Det er ikke mye tid å tenk seg om på, du må bestemme deg raskt. Så sitter du der etterpå med vissheten om at her kan det ha dødd folk på grunn av valget du gjorde. Du må velge det som redder flest mulig.

Det blir stille i stua på Tiller. I flere minutter. Men historien er ikke slutt.

- Det finnes mødre som kaster fra seg små babyer fra båtene og over til oss. Når mødre gjør det, kaster fra seg barna, da...

Det blir stille igjen. Pelsen til Loke rufses godt.

Godfølelsen

- Hvordan hadde du det da dere returnerte mot Italia den kvelden?

Geir smiler.

- Da hadde jeg det fantastisk godt.

Han renser halsen.

- Vi hadde redda så mange folk, og jeg var rimelig sikker på at vi ikke hadde mista noen. Det er sterkt. Det er en skikkelig godfølelse å vite at du har bidratt.

Geir har hørt folk si at de er med på å forsterke det som skjer der nede. At det er kyniske mennesker som tjener på å sende folk ut i dårlige båter. Derfor burde Norge heller frakte dem tilbake til Libya.

- Vi vet en del om forholdene i Libya, og hva migrantene blir utsatt for. Vår oppgave er å gjøre en så god jobb som mulig der ute på havet. Vi vet at disse gummibåtene ikke kommer seg over Middelhavet alene. De har verken nok bensin, mat eller drikke. Og jo lenger de er på sjøen, dess flere dør. Vi har funnet unge døde kvinner ombord i gummibåter, midtveis i en redning, uten at noen av migrantene har sagt noe. De har ligget i bunnen av gummibåten, der det er bensinsøl. De har sannsynligvis dødd av å inhalere bensindamp over lengre tid.

At det må være et mottakssystem som fungerer i Europa, mener Geir er viktig, for alle kan ikke komme hit.

- Historiene de forteller viser at de søker et bedre liv, enten på grunn av fattigdom eller krig.

Kobler av på hytta

Det er ikke bare i Middelhavet Geir opplever tøffe episoder. Som innsatsleder er han tett på drap, alvorlige ulykker og selvdrap.

- Hvordan takler du alle inntrykkene?

- Jeg får mer erfaring etter hvert. Det gjør at inntrykkene ikke biter like hardt nå som de gjorde før. Vi har dessuten et godt støtteapparat i politiet. Det viktigste er å snakke om det. Vi kaller den første samtalen for førsteinntrykksamtale. Å dele erfaringer i et trygt arbeidsmiljø er en nøkkel.

At Geir heller ikke er typen som grubler lenge over ting, over hva han kunne gjort annerledes, hjelper.

- Det er alltid ting som kunne vært gjort bedre. Ingen er fullkommen eller perfekt. Dessuten blir ting alltid annerledes enn det du har planlagt på forhånd.

Geir Hilmarsen har vært på tre tokt i Middelhavet. Og snart drar han ut på sin fjerde og siste tur.

Kobler av: Hytta er et fristed for Geir Hilmarsen. Her går han toppturer både sommer og vinter.

- Det er alltid godt å treffe familien når jeg kommer hjem fra Siem Pilot. Men det jeg trenger mest da, er noen dager alene på hytta. Da kobler jeg av, går på ski, løper eller sykler i fjellet. Etter en uke er det greit å møte folk igjen.

I det daglige er det kjellerstua som er Geirs fristed. Her har han alt. Platesamlingen, stereo-anlegg, biljardbord, bar og hjemmekino, for å nevne noe.

- Dette er min verden, hit trekker jeg meg tilbake når jeg trenger tid til meg selv.

Men det finnes også andre måter å ha alenetid på. Siden han var 16 år har motorsykkel vært den store lidenskapen, og da spesielt Harley-Davidson.

Lidenskap: Det er når Geir Hilmarsen kjører motorsykkel han kobler av. Her er han på verdens første Harley-treff på jordas laveste punkt - Dødehavet i Jordan. Foto: Privat

- Det er mental avkobling. Har jeg et problem, så finner jeg alltid løsningen når jeg er på tur. Jeg kjører over alt, bare ikke til jobb.

Han er med i en motorsykkelklubb som heter United Veterans MC Norway.

- Det er folk som har det til felles at de alle har tjenestegjort i internasjonale operasjoner for politiet og Forsvaret, og at de alle kjører MC. Vi tar vare på hverandre og deler erfaringer.

Den beste formen for ferie er for Geir og kona motorsykkelferie, enten i Kroatia, på tur i Europa eller på besøk hos venner. At de er et ektepar som ofte er på farten, avslører Geir når han forteller om motorsykkelfeiren på Cuba. Da var kona på jobb i Sør-Sudan.

- Drømmen er å kjøre motorsykkel i USA, Sør-Afrika og New Zealand. Vi får se hva vi rekker.

Pensjonist?

For en som er så glad i jobben sin, er det å bestemme seg for å søke om å få gå av med pensjon en tøff avgjørelse. Som politimann kan Geir velge å gå av i februar neste år. Skal han det, må han søke i utgangen av denne måneden.

- Jeg har ennå ikke bestemt meg. Jeg elsker jobben min, og den er en stor del av identiteten min. Det eneste er at det å jobbe turnus blir tøffere jo eldre man blir. Utfordringene er å finne noe annet med mening å gjøre. Å gå hjemme er ikke noe liv for meg.

Å reise mer står høyt på ønskelista.

- Jeg har hatt et fantastisk arbeidsliv, hvor jeg har lært noe nytt hver dag.

Men først er det tilbake til Siem Pilot og utfordringene der.

- Jeg gleder meg til å møte teamet igjen, og til å få lov til å bidra. Jeg kaller det rett og slett drømmejobben, for meg personlig er det den flotteste utfordringen jeg noen gang har hatt, selv om bakteppet er tragisk.

Her kan du lese flere portrett i Ukeadressa