Joda, ganske mange, og det må selvfølgelig værra greit, men det må jo nødvendigvis være bitte litt FORFERDELIG irriterende også, spesielt for alle født på riktig side av det sagnomsuste, men ekstremt oppskrytte 1960-tallet, tenker jeg.

I Sverige snakker de allerede med forakt om «Dylanmannen», denne halvgamle kulturgubben med utvaska T-skjorte og uregjerlig, tynt hår, og det må jeg si: Jeg hadde virkelig gledet meg til å gå ned denne mørke veien selv. Jeg hadde sett frem til å flire og sarkasme meg maksimalt på dylangubbens vegne.

Men jeg er ikke akkurat den nye vinen selv, det må jeg innse, at jeg antakelig er en halvgammel vin, sikkert med høy alkoholprosent. Slik var det i hvert fall forleden, da jeg satt alene på en bar uten synlig navn i hovedstaden og bare skulle ta åsså kule’n litt på grunn av ganske mye tjas og mas i det siste.

Bare øvelsen å sitte på bar alene burde jo vært forbeholdt vellagrede menn med alfabetisert Dylan-katalog og «sjel», men her satt altså jeg, egentlig ganske glad, men sliten, og over anlegget strømmet noe musikk som rett og slett gjorde meg rørt, rørt av meg selv og min egen musikksmak.

Nettopp denne intense rørtheten (neppe et ord) er det mange Dylanmenn føler på, tror jeg, og det er en rørthet som spiller på de riktige strengene: All den tida jeg har tilbrakt med platene og tekstene til Bob Dylan, tenker Dylanmannen. JEG HADDE RETT, tenker han. BOB VAR GENIAL. FORDI HAN VAR GENIAL FOR MEG. DERFOR ER JEG GENIAL!

Les også: Skybakmoen imponerte dommerne

Omtrent sånn følte jeg det, da følgende låtrekke kom ut av høyttalerne (jeg noterte dem på mobilen, fordi jeg ble så gira): Roxy Music - «More Than This». The Cure - «Boy’s Don’t Cry». The Cars - «Just What I Needed». Waterboys - «The Whole Of the Moon». The Clash - «London Calling».

Asså, jeg tuller ikke, disse låtene kom i akkurat denne rekkefølgen, og jeg tenkte: Så utrolig mye tid og følelser jeg har investert i akkurat disse låtene, og så UTROLIG BRA de er, og så utrolig kult at jeg kan CASHE INN GEVINSTEN når jeg sitter på en random bar, og at noen i den baren også har skjønt at dette er verdens beste låter.

Rett etterpå kom dessverre noe av Maroon 5 eller hva de heter. Det var som om skjebnen ropte «Hallo, du Dylanmann!» rett opp i trynet på meg. Og jeg innså hvor ekstremt sårende det er å bli kalt gammel eller utdatert, så vondt det er å få sine innerste musikalske følelser tråkket på, få sitt liv hånet, at jeg nesten begynte å gråte.

Så derfor vil jeg bare gratulere alle Dylanmenn og legge til at «Changing are the times» antakelig er den beste låta han har laget.

Se flere Tankestreif her: www.adressa.no/tema/tankestreif/