Sverre (14) sa aldri noe om at han slet

Vi var en helt vanlig familie med et godt liv. Plutselig falt vi til bunns.

På dørskiltet til leiligheten i den grå firemannsboligen i Lade allé står det fortsatt fire navn, Snorre, Sonia, Sverre og Sofie. Men innenfor døren prøver en familie å venne seg til at de er bare tre. I mai mistet Snorre (46) og Sonia Vangstad (35) sitt eldste barn, og Sofie (14) sin storebror.

Som forelder er det at dine barn skal dø før deg, det du frykter mest. Når barnet selv velger å ta livet sitt, er det så vondt og ufattelig at det knapt er til å leve med.

- Hvis du har et barn som har kreft, har du måneder og år på å forberede deg på at barnet kan dø. For oss ble det omvendt. Sverre så frisk ut utvendig. Det var et sjokk da han døde. Vi har måttet forstå sykdommen i ettertid, sier Sonia.

Minneordene i dødsannonsen til Sverre var velbrukte, men beskrivende: «Hva du led det ingen kjenner, stille selv du smerten bar».

- Hadde vi visst hva han slet med, så ville vi gjort det vi kunne for å hjelpe ham, sier Snorre.

Ga ingen mening

Det skjedde en helt vanlig torsdag morgen. Vårmåneden mai skulle snart avløses av juni, årets lyseste måned. Men denne dagen skulle bli den mørkeste i Sonias og Snorres liv.

Dagene i forveien hadde Sverre vært uvanlig rolig, og Sonia husker hun tenkte - så snill og grei Sverre er blitt. I sjutida var frokostbordet dekket, men Sverre kom ikke. De trodde han bare hadde sovnet av. Snorre banket på døra i gangen, ropte på Sverre, men uten å få svar. Sonia fikk en følelse av at noe var galt. Hun tenkte på kvelden i forveien, da Sverre hadde virket så usigelig sliten.

Da de til slutt måtte dirke opp døra inn til rommet, fant de Sverre livløs. Snorre, som er sykepleier, skjønte raskt at det var for sent å redde livet til sønnen.

Den mørkhårede og veltrente niendeklassingen skulle ha stått opp, ordnet seg og ruslet til skolen for å gjennomføre vårens siste tentamen ved Lade skole. I engelsk, faget han var best i.

Isteden hadde han valgt å ta sitt eget liv.

- Det ga ingen mening, sier Snorre.

For familien var det totalt uforståelig. At det var så mørkt i livet hans, og at han ikke klarte å se noe håp i alle de årene han skulle ha foran seg. Og at han ikke klarte å si fra om sin fortvilelse, og be om hjelp.

For Sverre var som de fleste andre gutter i barndommen. Han ble storebror til Sofie før han fylte ett år, og de lekte mye sammen. Han fikk mange venner, han elsket å hoppe på trampoline, han drev med turn og karate, og han var flink og iherdig på skolen. Han var en perfeksjonist, og ga seg ikke før han var fornøyd.

Men i 12-årsalderen forandret han seg. Han ble mer innesluttet og mindre pratsom ved middagsbordet. Han ville ikke lenger være med på fritidsaktiviteter, og han ville sjelden være med kamerater ut. Han ville helst sitte for seg selv, inne på gutterommet. Etter hvert så de også at han slet mer med skolen, og at han syntes det var vanskelig å konsentrere seg når han skulle øve til prøver.

Men når de spurte hvordan det gikk, svarte han gjerne «greit». Det er vel slik tenåringene svarer, tenkte Snorre og slo seg til ro med det.

For alt var ikke bekymringsfullt: Sverre var opptatt av å ta seg godt ut, fikset seg på håret før han dro ut og var nøye med hva han tok på seg. Inne på rommet hadde han tøffe økter med styrketrening, løftet vekter og ville gjerne spise sunt for å se bra ut. Da Snorre og Sofie skulle dra på sydenferie i slutten av april, ble han spontant med, og da han ble spurt om å være fanebærer for Lade skole på 17. mai, svarte han ja.

At han samtidig var så langt nede at han ikke klarte å se noen mening i å leve videre, var derfor vanskelig å se.

- Sverre sa aldri noe om at han slet.

Derfor fikk heller ikke foreldrene noen mulighet til å hjelpe.

- I ettertid er det lett å se at det burde kommet opp et rødt flagg. Men det er ikke så enkelt å vite hva som er normalt, og hva som er sykelig. Hva som skyldes tenårene. Du vil gjerne vite hva barna dine er opptatt av, men samtidig vil du gi dem privatliv. Det er vanskelig å vite hvor grensen går, sier Snorre.

Mistet en elev

Rektor ved Lade skole, Bente Moholt, hadde akkurat avsluttet et møte denne torsdagsmorgenen da hun ble varslet om en viktig telefon.

- Jeg fikk beskjed om å sette meg. Det var et sjokk. Jeg gråter ikke ofte på jobb, men da gjorde jeg det.

Det var leder av kriseteamet som ga Moholt beskjed om at en av hennes elever hadde tatt livet sitt. Sverre, som hun bare noen dager tidligere hadde gått sammen med fremst i 17. mai-toget.

- Det er helt forferdelig å miste en elev på en slik måte. Det første jeg tenkte var: Har dette noe med skolen å gjøre? Hva er det vi ikke har sett, hva er det vi ikke har oppdaget eller fått med oss? Har han vært utestengt? Mobbet?

Hun fikk ikke noe svar da, isteden måtte hun sammen med kriseteam, helsesøster og andre ressurspersoner planlegge hvordan elevene skulle informeres. Klassen til Sverre satt midt i engelsktentamen, noen hadde allerede levert og dratt hjem. Flere hadde fanget opp at det hadde vært politi og ambulanse utenfor huset til Sverre.

Hvordan skal man informere 530 elever, fra de minste på seks år, til de eldste på 16, om at en medelev har valgt å avslutte livet sitt? Hvordan forteller man 15-åringer at en klassekamerat, for noen en bestekamerat, ikke orket å leve?

Moholt gikk fra klasserom til klasserom, fortalte nøkternt og ærlig slik hun ble rådet. Om at Sverre i niende var død, og at han hadde tatt sitt eget liv. Hun fortalte også at Sverre har en søster på skolen, Sofie i åttende, og bad elevene om å ta godt vare på henne.

I den digitale meldeboka, der hvor skolen vanligvis gir beskjed om turdag og foreldremøte, fikk foreldrene den brutale meldingen: Kjære ladeforeldre, vi har i dag fått en veldig trist beskjed. En gutt på niende trinn, Sverre Vangstad, har tatt sitt eget liv, skrev hun og oppfordret foreldrene til å være tilgjengelige og til stede for barna sine.

Skolen ga elevene mange muligheter til å spørre og snakke om hendelsen i dagene etterpå. I klasserommet ble det satt et bilde av Sverre og tent et lys på pulten som plutselig sto tom. Ute i foajeen ble Sverre også hedret med bilde og lys. Alle elevene kunne skrive en hilsen, enten på en lapp eller i en minnebok. Slik fikk de uttrykke sin fortvilelse og sitt savn.

- Himmelen har fått en ny engel, skrev en.

- Du vil bli savnet mye. Håper du har det bedre nå, skrev andre.

Nå sier rektor at dette var en av hennes tøffeste dager på jobb, men at du gjør det du må når du skal formidle og håndtere en så tragisk hendelse. Hun har opplevd mange vanskelige hendelser, det har vært elever som har slitt psykisk og elever som har mistet foreldre eller søsken.

- Men det å velge å ta sitt eget liv når du ikke har fylt 15 år, det har jeg ikke opplevd før, sier hun.

Har du spørsmål om selvmord? Bente Espeland, senterleder ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, er tilgjengelig for å svare på spørsmål i nettmøte tirsdag kl. 14. Du kan allerede nå sende dine spørsmål.

- Sverre var han jeg var mest sammen med

Eirik Bjerkadal (15) hadde så vidt kommet hjem fra engelsktentamen denne torsdagen, og slappet av i sofaen da han fikk telefon med beskjed om å komme tilbake på skolen. Det var noe de måtte fortelle elevene.

Mens hele niende trinn ble samlet i aulaen, ble Eirik og en kamerat bedt om å bli med på et annet rom.

- Noe sa meg at det hadde hendt et eller annet med Sverre, sier Eirik.

De to ble kjent før de begynte på skolen. De bodde i samme gate på Lade, og i hagen til Sverre var det trampoline. Der kunne guttene hoppe i timevis. Da de begynte i første klasse på Lade skole, havnet de i ulike klasser, men var mye sammen. De møttes på ettermiddagene, og gikk på turn sammen. Og da Sverre og familien flyttet til Spania for ett år, dro Eirik på besøk.

- Jeg har mange kompiser, men Sverre var han jeg var mest sammen med.

De møttes i nesten alle friminuttene. Utfordret hverandre i håndbak, løftet seg opp i basketkurven med en arm, og pushet hverandre til å bli sterkere. De trente hver for seg, men utvekslet nye rekorder i benkpress og antall armhevinger.

- Sverre var utrolig sterk, mye sterkere enn 14-åringer bruker å være. Men jeg kunne slå Sverre i håndbak. Da lurte han veldig på hvordan jeg trente.

Han hadde registrert at Sverre forandret seg de siste ukene, han var så stille når de var sammen, og han sluttet å bry seg om prøver og innleveringer på skolen. Når de snakket om hva de skulle gjøre etter ungdomsskolen, hadde ikke Sverre noen planer.

Men selv om Eirik følte på at Sverre ikke var den samme som før, tenkte han aldri at det var så ille at bestekameraten gikk med planer om å ta sitt eget liv.

- Det var et sjokk. Det er bare tragisk. Jeg klarte ikke å skrike da jeg fikk høre det. Jeg ble bare lei meg, sier Eirik.

Han har tenkt mye på hvorfor Sverre forandret seg den siste tiden han levde.

- Jeg tror han så veldig mørkt på fremtiden, han så mørkt på alt. Han skjønte at han kunne være syk, og jeg tror han syntes det var så forferdelig å gå og bære på dette, at han ikke så for seg hvordan han kunne leve med det. Og at dette var så ille, at han ikke orket å dele det med noen, men bar det inni seg. Det hadde vært greit om han kunne ha snakket om hva han tenkte på, sier Eirik.

- For Sverre var det bare mørkt

Sogneprest i Lade menighet, Jan Asbjørn Sagen, var tilfeldigvis på Lade skole denne torsdagen i mai. Da skolen fikk meldingen om at en elev var død, var det naturlig å involvere den erfarne presten. Han kjente ikke Sverre, men han kjente mange av vennene hans.

Sverres kull var årets konfirmanter. Bare et par uker tidligere, i pinsehelga, var mange blitt konfirmert av Sagen i Lade kirke.

Nå kom de til presten, for de hadde behov for å snakke, finne forklaringer, få trøst.

- Det finnes knapt noe vanskeligere, sier Sagen, som selv synes dette er en uendelig trist historie.

- For Sverre må det ha vært bare mørkt. Så mørkt at han valgte døden fremfor livet. Han evnet ikke å se lys og håp, og han klarte ikke å se at han trengte hjelp.

Presten måtte sette ord på det meningsløse i at en 14-åring hadde tatt sitt eget liv. Han sa at valget ikke var til å forstå eller mulig å forklare, men at det var viktig å snakke om det, og være sammen i den tunge tiden. Han så hvor vondt og ubegripelig det var for ungdommene å erkjenne at klassekameraten var død. Noen dager senere møtte han også familien, som ønsket at Sverre skulle ha en kirkelig begravelse.

- Det er så mange følelser ved selvmord, sier Sagen. I tillegg til sorg og savn, er det vanlig å kjenne på sinne, skam og skyld. Hvorfor gjorde du dette mot oss? Hva kunne vi gjort for å unngå dette? Hvis jeg bare hadde vært litt snillere, litt mer oppmerksom, hvis jeg hadde brydd meg mer, hva da? Og kanskje føler de på en skam, og orker ikke forklare hva som har skjedd.

- Jeg bortforklarer ingen av følelsene de pårørende har. Det er greit å kjenne på slike følelser, men det er viktig å dele dem. Jeg prøver å komme nær den opplevelsen av meningsløshet og smerte som de pårørende er i, sier Sagen som synes det er ufattelig tungt å tenke på at et ungt liv plutselig er over.

Gjennom årene som prest har han flere ganger møtt fortvilte mennesker som har ønsket å avslutte livet. Når han hører dem si at det er helt mørkt rundt dem, ber han dem om å se etter lyspunkter. – Du vet vel at det er noen som er glad i deg, som vil savne deg og som vil få det vondt hvis du tar livet ditt? kan han si. Og så ber han dem tenke over at hvis de avslutter livet, så kutter de også muligheten til å forandre på sin egen livssituasjon.

- Med selvmord så dreper en livets risiko, men en dreper også livets gleder, sier Sagen.

Skjulte sykdommen

De første dagene famlet de i mørke, alt var bare kaos for familien. De fant ingen forklaringer, ikke en siste hilsen fra Sverre. Så fikk de noen svar. Politiet hadde gått gjennom Sverres pc, mobiltelefon og Playstation, og kunne hjelpe familien til å forstå.

De digitale sporene fortalte at dette ikke var noen plutselig innskytelse, dette var nøye planlagt. Når de nøstet opp i hva Sverre hadde søkt på, hva han hadde sett bak en lukket dør inne på gutterommet det siste året, fant de en dypt fortvilet og syk gutt.

- Når en tilsynelatende frisk, ung, kjekk gutt går til dette drastiske skrittet, så må det ligge noe alvorlig bak. Det var godt å få et svar, men det var et vondt svar å få, sier Snorre.

De tror Sverre var i ferd med å utvikle schizofreni, en sykdom som en onkel av Sverre har og lever godt med. Den psykiske lidelsen kan komme snikende i tidlige ungdomsår. Vrangforestillinger, hallusinasjoner, at en blir passiv og innesluttet og at en blir flat følelsesmessig er noen av kjennetegnene.

Det meste av dette skjulte Sverre. I ettertid kan foreldrene se tegn og symptomer på sykdommen som kan føre til at livet blir så vanskelig at det for enkelte ikke er til å holde ut. Selv om schizofreni kan behandles, har mennesker med schizofreni langt høyere risiko enn andre for å begå selvmord.

- Han sa aldri noe om at han slet. Men noen ganger fikk jeg inntrykk av at han ikke hadde sovet. Han hadde så mørke skygger under øynene. Da sa jeg at han bare kunne være hjemme en dag, og sove. Men han sa ingen ting, bare tok på seg skoene og gikk, forteller Sonia.

De husker episoder som de stusset over, og som de nå forstår mer av.

At han så ting i vinduet som ingen andre så. At han trodde han hadde hjernesvulst, og at han ville oppsøke lege for å sjekke seg. At han gikk frem og tilbake i leiligheten, med ubehagelig høy musikk på ørene. At han alltid satt bak fortrukne gardiner, og var redd for at han ble overvåket.

Sporene viser at Sverre over lang tid har søkt mye på nettet, på stemmer i hodet, på schizofreni og selvmord.

- Han hadde en uro i kroppen. Jeg tror han har prøvd å isolere og ignorere stemmer han hørte i hodet, og teste ut om han kunne stenge dem ute med høy musikk, sier Sonia.

Foreldrene tror at tanken på at han var syk, skremte Sverre, og at han ikke klarte å se for seg et liv med sykdom.

Du kan aldri plante en tanke om selvmord

Stolt over Sverre

Noen dager etter at Sverre døde, var det minnestund på skolen for elevene. Den første fredagen i juni ble Sverre begravet fra Lademoen kirke.

På fremste rad satt Snorre, Sonia og Sofie. Snorre husker at benkeradene ble fylt opp, men han klarte aldri å snu seg for å se familie, venner, skolekamerater og lærere ta plass i kirken.

I begravelsen formidlet presten ungdommenes minner fra tiden med Sverre. Han fortalte om en klassekamerat som hadde som mål å få Sverre til å le og smile hver dag. Om at klassen var stolt av at Sverre bar skolens fane på 17. mai. At han var så sterk i nevene, og derfor så god til å kna deig på skolekjøkkenet. At han var høflig og hyggelig, smidig og sterk. Og at ingen turte å utfordre han i håndbak. Sverre som hadde trent så mye at han hadde sixpack.

Rektor Bente Moholt delte minner fra skolehverdagen. Hun fortalte at de minste elevene kjente Sverre som den store og sterke ungdommen som viste dem hvordan de kunne bruke datautstyret, og som kunne leke ute sammen med dem. Hun fortalte om medelevene som klemte hverandre, og lurte på hvordan dette kunne skje. Og alle spørsmålene som elevene satt igjen med.

- Sverres død har skapt mange og sterke følelser på skolen hos oss, sa Moholt i kirken.

Nå ser hun at den tragiske hendelsen også har skapt mye ettertenksomhet og samhold.

Valgte åpenhet

På Lademoen kirkegård brenner alltid lyset inne i den svarte gravsteinen til Sverre.

Gresset er i ferd med å vokse opp på gravplassen, og foran gravstøtten står to hvite engler, omgitt av mørkerød lyng.

De går på grava hver dag, av og til flere ganger om dagen. Det er terapi å være her, en måte å bearbeide sorgen på.

- Det er her Sverre er, det er her vi kan prate med ham, sier Snorre.

De har hele tiden valgt å være åpne om at Sverre tok sitt eget liv. Det ble de rådet til av kriseteamet, et råd de ikke hadde noen problemer med å følge. Derfor fikk alle vite hvordan Sverre døde, og i dødsannonsen skrev de at han valgte å forlate dem.

- Vi kunne ikke holdt dette inni oss og gått ut med en annen offisiell versjon som ikke var sann. Det ville krevd altfor mye krefter. Og det ville skapt så mange spekulasjoner, sier Sonia.

De har fått mange spørsmål om Sverre ble mobbet, og om det var årsaken til at han var så fortvilet. Men dette var ingen mobbehistorie.

- Vi måtte spørre kameratene, for å være sikre. Men de sa at ingen ville ha turt å mobbe Sverre, for han var så sterk, sier Snorre.

De prøver å forsone seg med det valget Sverre tok, men synes det er ufattelig vondt at de ikke fikk muligheten til å hjelpe ham. De vet at Sverre kunne fått god hjelp, og kunne levd et godt liv, også om han hadde blitt diagnostisert med schizofreni.

- Jeg har vært en del sint, medgir Sonia. Sint for at han tiet om sykdommen, ikke snakket om følelsene han bar på og ikke sa fra om hvor vanskelig han hadde det.

- Han holdt fasaden overfor oss. Han tok en så drastisk avgjørelse helt på egen hånd, og han gjorde det i det skjulte. Hadde vi hatt mulighet til å se at han trengte hjelp, så kunne vi gjort mye, sier hun.

Samtidig tenker hun at han kanskje ønsket å fortelle det, men at han ikke fant ord for å beskrive hva han gikk og bar på. For hvordan skal du fortelle om noe som er så vanskelig?

De tenker på Sverre og savner ham hver dag. De vet at dette må de bære med seg resten av livet, og de forsøker så godt de kan å hente igjen hverdagen, med jobb, skole og studier. De ser at livet ikke blir bedre av bare å sitte hjemme. Når de ønsker å fortelle sin historie, er det for å bidra til at andre foreldre er årvåkne, slik at ingen andre skal oppleve det samme. Kan de forhindre at andre ungdommer velger å avslutte livet når de ennå bare er i startfasen, gir det mening i det meningsløse.

- En tenåring kan ikke unnskyldes for alt bare fordi han er tenåring. Når en ungdom endrer adferd, ikke vil ha sosial kontakt med andre, mister interessen for mye og ikke finner glede i noe, da bør det heises et rødt flagg. En må være klar over at det kan være sykdom, sier Snorre.

Sogneprest Jan Asbjørn Sagen møter ofte klassekameratene til Sverre. Han er glad når de vil snakke om Sverre og dele sine gode minner om klassekameraten.

- Når noen dør så tidlig, er det en redsel for at en vil bli glemt. Det er så godt når kameratene sier: Vi glemmer ikke Sverre, vi.

Bestevennen Eirik tenker på Sverre hver dag. Han fikk tatt farvel med Sverre i begravelsen, men også noen dager tidligere. Da Sonia og Snorre spurte om han ønsket å se Sverre før begravelsen, svarte han ja. Han følte behov for å se ham en siste gang, for dagen før Sverre døde, hadde de ikke engang sagt ha det til hverandre. De hadde bare vært sammen i friminuttet.

I seremonirommet holdt han bestekameraten i hånden og fikk tatt farvel.

- Det er rart uten Sverre. Jeg har mange andre kamerater jeg kan være sammen med, men jeg synes det er leit at Sverre ikke er her mer, sier Eirik. Han har brukt mye tid på å snakke med sine nærmeste om det som skjedde, og han har funnet seg en måte å komme videre på:

- Jeg setter av tid til å være lei meg. Og så setter jeg av tid til å være glad.