Lavtrykket ligger som et lokk over Trondheim. En strålende høst er definitivt over, et stykke opp i høyden i Bymarka grenser nedbøren til sludd. Men idet vi når parkeringen ved Fjellsetra og vurderer om vi skal gjennomføre den planlagte turen langs stien til Grønlia, tar regnet en pause. Han har turjakke, islender, Fjällräven-bukse og stål i ben og armer. Vi går.
En trønder krysser sitt spor
- Kanskje det blir tidlig skisesong i år! sier Lars Haltbrekken lykkelig, før han legger avgårde innover stien, fornøyd med å komme seg en tur ut i marka. Ikke Oslomarka, der han har tilbrakt store deler av fritida de siste tjue årene. Men langs stier der barndommen har satt sine spor. Bymarka i Trondheim. Etter to tiår i «utlendighet», er han tilbake i byen. Riktignok bare på besøk, men går det som han og SV vil, kommer han fra neste høst til å sitte på Stortinget som representant for Sør-Trøndelag. 5. november ble nominasjonen befestet i Ilen menighetshus. Men det er det ennå en uke til når vi møter ham til en i overkant frisk vandring i Bymarka.
- Kom, vi går!
Han legger av gårde. Og det er som å se ham fra Rotvoll-tida. Aktivisten. Naturverneren. Selv om den røde luggen har forsvunnet og smilerynkene er atskillig mer markert. Det er turklær. Smil. Og under jakka, en islender. Akkurat som den gang.
- Den er ny. Men jeg hører jo til islendergenerasjonen på 80-tallet!
Stegene er lette, kanskje til og med lettere nå, han har tross alt passert førtiårskrisa på klisjévis. Pulsklokke, halvmaraton, tredemølle, ski. Milsluker.
Han har gått inn i det med hud og hår, som han gjør med alt som engasjerer ham. Som han gjorde det med miljøsaken. Den som tok ham som 16- åring og siden har fulgt ham hele livet. Som nærmest har vært hele livet. I 25 år har vi sett ham på tv, som leder av Natur og Ungdom, som leder av Naturvernforbundet, streng og sint på naturens vegne.
Inntil han helt nylig overraskende meldte overgang til politikken som SVs toppkandidat fra Sør-Trøndelag. Vi skal nok dit, til politikken, bare vi kommer oss til peisen, kaffen og vaflene på Grønlia. Men først skal vi til Rotvoll, der han som purung miljøaktivist ble et kjent ansikt, ikke bare for Trondheims befolkning, men for alle som fulgte med på Dagsrevyen høsten 1991.
Rotvoll i mitt hjerte
En gjeng ungdommer sitter utenfor Naturvernforbundets lokaler i Dronningens gate og diskuterer Statoils planlagte utbygging på Rotvoll. De har brukt våren på å samle inn underskrifter, men det holder ikke. Noe må skje. Nå. Da er det Tor Bollingmo sier de forløsende ord: «Hvis dere stiller med telt på Rotvoll i morra ettermiddag, så kommer jeg med Dagsrevyen.»
- Tanken var å minne Gro Harlem Brundtland på et av de store feilskjær i hennes karriere, nemlig Alta- utbyggingen, forteller Lars om sin ilddåp som miljøaktivist. Så gjorde de det. Ungdommene i Natur og Ungdom satte opp telt. Og Dagsrevyen kom. Og Adresseavisen kom. Og en hel del andre kom. I en mediehverdag hvor det norske folk hadde én tv- kanal, funka det som gull.
- På de første bildene du ser fra den aksjonen, tror jeg det er flere journalister enn miljøaktivister, flirer Lars. Planen var ikke mer langsiktig enn å komme på Dagsrevyen. Men når de først hadde satt opp leiren, så måtte de nesten bli der en stund.
Så kom isbaderne i Pirsøstrene, med Berit Rusten & co. DumDum Boys spilte. Hans Rotmo dukket opp og laget noen sanger. Politiet kom og slo av en prat. Det var aktivitet i bukta.
- Sigmund Kvaløy Setreng holdt foredrag, men siden det var travelt, midt i hesjinga, skulle han ha betaling: et billass med ungdommer som hesjet for ham, mimrer Lars. Så da gjorde de det.
Lars smiler mildt, for egentlig er han en mild og snill og «kosat» fyr, ikke «den gørrsure Haltbrekken» som han er blitt kalt etter tv-opptredener. Og den sommeren på Rotvoll var visst den reneste idyll. En tre måneder lang teltferie. Musikk. Fellesskap. Sol.
- Eller - kanskje jeg romantiserer. Det var visst en del gjørme, vi måtte jo legge ut paller å gå på, sier han etter å ha tenkt seg litt om. Men bråk ble det aldri.
Dialogen med politimester Ivar Oftedal og hans stab var upåklagelig, ikkevold og åpenhet rådet grunnen, og de 13 aktivistene som lå og sov i leiren da politiet en tidlig oktobermorgen kom for å frakte dem bort fra tomta og inn på glattcelle, hadde tross alt fått en ukes varsel.
Men ryktene om politiaksjonen spredte seg som bråtebrann, og horder av folk kom for å blokkere for anleggsmaskinen.
- Vi holdt på torsdagen og fredagen, og så hadde vi en avsluttende markering lørdag.
Så var det over. Statoilbygget ble reist, et par hundre aktivister ble bøtelagt, og med våren kom rettssakene. Et tap for miljøbevegelsen, javel, men samtidig en gedigen rekruttering og skolering til miljøkampen som skulle komme, ikke minst av meg selv, understreker Lars. Han var 20 år. Han ble voksen den sommeren. Han måtte betale for det senere.
Fri som fengselsfuglen
Å sitte i fengsel for å ha gjort noe man er stolt av, er noe helt annet enn å sitte der for noe man skammer seg over.
Lars Haltbrekken var stolt. Han sto for sine valg. Men hadde lite med penger og mange ubetalte aksjonsbøter. En høstdag i 1998 setter han seg derfor på toget og drar til Trøgstad kretsfengsel, til full stripping og sjekk av kroppens hulrom. Deretter, en måned i kjedsomhet.
Frokost, lunsj, middag, kveldsmat. Hver dag.
- De fleste gikk opp i vekt av all regelmessigheten. Jeg gikk ned mange kilo. Av samme grunn! Men jeg var nok litt rundere den gang, humrer han. Planene om studier i statsvitenskap gikk imidlertid fløyten. Det var artigere å snakke med de andre innsatte.
- En fyr ble ekstremt provosert da han fikk høre hva jeg satt inne for: «Veit du hva det koster samfunnet å ha sånne som deg her!?», sa han. «Ja, omtrent det samme som det koster å ha sånne som deg her», svarte jeg. Han måtte være enig i det! Hehe!
Noe skal man jo ha på cv-en. Men han skulle snart erfare at Trøgstad kretsfengsel, med sine promillekjørere og slåsskjemper, var som «en tur i parken» å regne framfor Oslo botsfengsel. For en dag ble han tatt ut av fengselet, påsatt håndjern og fraktet til «Botsen» i forkant av en rettssak om en demonstrasjon mot kinesiske atomprøvesprengninger. Den natta var verre. Hyling, skriking og banking. Etter rettssaken ble han heldigvis kjørt tilbake til trygge Trøgstad, Hjemme i Trondheim satt to foreldre med en sønn i fengsel. Men de hadde hatt noen år til å forberede seg. Sju år var gått siden Rotvoll. De visste at det kom.
- For familien var det nok tøffest mens de ulovlige aksjonene sto på, sier Lars. På begynnelsen av nittitallet var ikke akkurat sivil ulydighet sett på som akseptabel oppførsel av gode samfunnsborgere. Men hans valg var enkelt. Er fremdeles enkelt.
- Om saken er viktig nok, vil jeg gjøre det igjen.
Fra aktivist til hestehandler?
Vi har ennå ikke nådd Grønlia, men sannelig kommer han spørsmålet i forkjøpet. For hvordan vil han takle overgangen fra aktivist til politiker.
Vil parlamentarisme på Løvebakken være forenlig med ulovlige aksjoner i bushen?
Som man roper i skogen, får man svar. Kjapt, tydelig og uaffisert.
- Det vil helt sikkert skape diskusjoner. Men jeg mener sivil ulydighet er en del av demokratiet. Jeg vil alltid være aktivist. Blir saken viktig nok, vil jeg gjøre det igjen.
- Og da er Lofoten et stikkord?
- Lofoten er definitivt et stikkord. Men den saken tror jeg ikke vi kommer til å tape. Vi vil vinne, om det i første omgang er for fire og fire år av gangen.
Og med det samme: Nidarø! For hva er det politikerne tenker på?
- Man gjør en alvorlig feil om man bygger på Nidarø. En storhall der er feilslått, både ut fra miljøet, transportforurensning - og på sikt kan Nidarø bli en viktig del av et større parkområde i Trondheim. Vi får virkelig håpe bystyret snur, sier han. Han har trua. Trua på at folkelig engasjement kan flytte fjell, i hvert fall flytte en storhall.
- Engasjement kan gi resultater, ikke bare på sikt, men nå!
En klamp om Lofoten
Vi er endelig kommet inn i varmen, brillene dogger på nesa, regntøyet damper foran ovnen og bak disken frister Birger Laine Nymoen med vafler og kaffe.
Det er markaidyll, snart helg og Lars Haltbrekken lever ennå i lykkelig uvitenhet om at fagbevegelsen om få dager skal bryte ut i full krangel og splittelse i spørsmålet om konsekvensutredning rundt Lofoten, Vesterålen og Senja. I stedet sier han med overbevisning at det han vil jobbe med i SV, bortsett fra det selvsagte, som er miljøspørsmål, det er å bygge organisasjonen og knytte sterkere allianser med fagbevegelsen. For alliansebygging kan han. Det er ikke uten grunn at til og med representanter fra kirken var til stede da han ble takket av etter elleve år som leder i Naturvernforbundet. Det tyder på et godt samarbeid med kirkens folk, selv om han ikke er på talefot med «toppsjefen». Privat har han meldt seg ut. Uten et snev av nostalgi.
Soleplassland
Det kryr av små cowboya og små indianera, nånn e fire nånn e fem og all sammen kjæm fra Trondhjæm…
- Akkurat sånn var det! Soleplassland! Med fotballkamp på plena!
Lars lyser opp over kaffekoppen, man kan godt mistenke at det bor en nostalgiker der under den manglende luggen.
I hvert fall er minnene fra en typisk 70-tallsbarndom fremdeles levende.
Den lille familien som var den første i blokka på Charlottenlund med farge-tv, og alle ungene som kom for å se «Lekestue» med Vibeke Sæther. Søndagsturene i marka, selvsagt med det obligatoriske skikurset i bakken nedenfor Skistua. Stien der vi nylig har gått, ble flittig brukt den gangen også, de første ni årene av livet hans, da faren jobbet på Ranheim papirfabrikk og moren var hjelpepleier i Trondheim.
Da det var tur med bålbrenning hver søndag, aldri spørsmål om annet. Man tar med seg bagasje fra barndommen. Lars tok med seg sekken.
- Kona mi liker å fortelle om vår første tur sammen i Oslomarka. Jeg kom med en vanvittig svær sekk, 80-90-liters, med sitteunderlag og skinn og ekstra klær og svær matpakke og fyrstikker og kaffekjel. Men i Oslomarka så trenger du egentlig ikke noe annet enn tynt ullundertøy, skijakke og et visakort. Du får kjøpt mat nesten rundt hver sving. Hehe!
Nå går Lars på tur på oslomåten. Og overlever helt fint, kan han fortelle, selv om det liksom ikke rimer helt at Lars Haltbrekkens «survival- kit» skal bestå av et visakort. Men hyttelivet er heldigvis ikke smittet av moderne urbanitet. Hytta de deler med en annen familie på Krokskogen er bitteliten, med solcellepanel, utedo og «en sånn gammeldags vannpumpe som de har i Donald!».
Se det passer bedre på han som sitter i sin Fjällräven og sin islender, og drikker kaffe, innrammet av tømmervegg, røde gardiner og bevaringsverdige tanker.
Tradisjonen tro
Men all bevaring til tross, en quiz om tresorter, lyng og vekster langs stien ville ha vært en dårlig idé den dag i dag. Artsmangfold? Nei, han kan knapt se forskjell på gran og furu. Men han kan absolutt formidle alvoret i at over halvparten av dyrene er forsvunnet siden han ble født i 1971. Mange av dem han kjenner, sier at det er blitt så stille i skogen, at man ikke hører fugler mer.
- Det var stille på stien nå også, men nå regnet det jo endel …
- Ja, nå gjemmer de seg under greinene, sier han blidt. - Men det er jo også noen lyspunkt. Folk har skjønt at det ikke er bra at humler og bier forsvinner, og folk engasjerer seg, med humlekorridorer og planter lilla blomster og oregano. Skolen der sønnen min går, har bikuber på taket!
Engasjementet hans ligger ute i naturen, ikke inne i bøkene.
- Nei, du kan vel si at jeg har videreført familietradisjonen ved ikke å bli akademiker!
Proletarsønnen smiler lett. Boklig inspirasjon og miljøengasjement var ikke noe han fikk med seg hjemmefra, men gleden over naturen, den er uten tvil blitt videreført. Og røttene hans er godt plantet, selv om hele sju av barndommens år ble tilbrakt på Østlandet.
Ikke før Lars skulle begynne på videregående, flyttet familien tilbake til Trondheim. Og alle som måtte tro at Lars Haltbrekken er nordtrønder i sinn, skinn og dialekt, får herved forklaringen på hvorfor de tar feil.
- Det er trønderrocken. Trønderrocken må ta skylda.
Atter en trønder
Det var etter mange år med tospråklighet at han til slutt tenkte at nå fikk det være nok. Nå fikk de som ikke forsto trøndersk, heller la det være.
- Da jeg flyttet til Bærum i 1980, skjønte ikke folk hva jeg sa, så jeg tok et «kurs» i østlandsdialekt. Men som 13-14-åring begynte jeg å høre på Åge Aleksandersen og Tysland, Rotmo og Vømmøl. Det handlet nok mye om å finne sin identitet.
Åge for en fjortenåring - jeg var den eneste på skolen som hørte på sånn musikk!
Og dermed var Lars Haltbrekken atter en trønder. Og som 16-åring ble han også en hjemflyttet en, med trønderrock-dialekt. En som gikk på Adolf Øien, ble vervet av ei jente i klassen og ble miljøverner på sin hals. Det kunne vært Amnesty. Eller SU. Eller noe annet. Men det ble naturvern. Det lå i historien med alle familieturene med fisking på Hitra, påsketurene på Glåmos, skiturene i marka. Og det lå i tiden.
- Det var to år etter Tsjernobyl, det var sur nedbør, skogsdød, tønner med gift som ble gravd opp av Natur og Ungdom og Bellona. Og når jeg går inn for noe, er det med hud og hår, konstaterer Lars.
Det førte til en lang karriere - og til kjærlighet. Kona Silje møtte han i sentralstyret i Naturvernforbundet. De deler ekteseng og to barn. Og medlemskapet i SV. Det siste ganske nytt. Som leder for en partipolitisk nøytral organisasjon er det sånt man holder for seg selv.
- Det var jo artig å være litt uforutsigbar. Men det var aldri noe tvil rundt parti. Det har alltid vært SV.
- Ikke alltid?
- Ok, jeg stemte vel RV på et kommunevalg på nittitallet. Det har vært SV i tjue år. Jeg er opptatt av miljø, solidaritet og rettferdighet, og jeg tror jeg kan gjøre dette på en allright måte i SV.
Og nå kunne han endelig komme ut av skapet. For andre gang.
Ut av skapet, Lars!
Første gangen det skjedde, var det mer konkret. I kjølvannet av Rotvoll-aksjonen kom politiet ofte til Natur og Ungdoms lokaler i Midtbyen for å levere ut bøter. Muligens smått inspirert av Detektimen, i hvert fall hendte det at det skjedde med stor dramatikk.
- Noen av politimennene var helt cowboyer: «Dere er omringet! Stå stille! Fram med legitimasjon!»
Det var i en sådan situasjon at en ung fyr så sitt snitt til å gjemme seg i et skap. Uheldigvis var han blitt observert av politiet, som rett og slett påpekte at «dette blir vel for dumt». Og innenfra skapet lød det et spakt «ja».
Og Lars Haltbrekken kom ut av skapet.
Siden har han levd et helt liv i bevegelsen, men han avkrefter på det sterkeste at det har vært et liv i en boble. Det har vært nok av motstand å bryne seg på. Rovdyrmotstandere, gasskrafttilhengere, i det hele tatt. Du vinner noen, taper noen. Og innimellom glimter kalenderen til med en uventet opptur.
Som den 13. oktober 2016.
Bob, bob, ikke sant?
Han er på Stortinget på rådgiverjobben sin da han kjenner det durer i baklomma, NRK-nyhetene tikker inn.
- Jeg har jo tidligere år fulgt med i håpet. Men nå skjedde det. Det var helt uvirkelig!
Det som skjedde var selvsagt at Nobelprisen i litteratur var tildelt Bob Dylan. Hans store musikalske helt, tusen konsertopptak, alle platene, nærmere førti, noen og tredve konserter. Den eneste gangen han ikke har kjøpt Bob Dylan på utgivelsesdagen eller vært på konsert med ham når han har gjestet Norge, er i 95-96. Da hadde han rett og slett ikke råd.
- Jeg var ikke på konserten i Spektrum i '96. Men jeg har den på cd da, legger han selvtrøstende til.
- Bittert?
- Ikke den gangen. Men i ettertid. Ja.
Det var jula 1984 det skjedde, i «Timen er din» med Åge Aleksandersen på radio. Dylan spilte «Positively 4th Street». Og Lars, en ikke-religiøs mann, var frelst. Og så gjorde han det på Lars-måten. Gikk inn i det med hud og hår. Fullt engasjement.
Skal han komme med et statement sånn helt på tampen, må det handle om engasjement.
- Det nytter å engasjere seg. På de snart tretti årene som har gått siden jeg ble medlem av Natur og Ungdom i 1988, har kjempemye skjedd på grunn av folks engasjement. Berlinmuren har falt, Sovjetunionen har falt. Da jeg ble født i '71, satt Mandela fortsatt fengslet, og det var forbudt å være homofil i Norge! Bak alle store fremskritt som menneskeheten har gjort, har det stått en bevegelse. Kvinnesak, arbeiderkamp, homofiles rettigheter. Miljøbevegelsen er en del av den tradisjonen.
Han snakker seg varm idet verten på Grønlia kommer med påtår på kaffen og kan avsløre at også han har en fortid som miljøaktivist, i Natur og Ungdoms lokallag i Vadsø.
- Vi delte ut lapper til de som bedrev tomgangskjøring i Vadsø sentrum! Haha!
Joda. Lars har nok rett. Folkets engasjement kan flytte fjell.
Og om fjell ikke flyttes. Vel - alle monner drar.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no