Det er ikke fordi frykten har tatt bolig i den notorisk fryktløse Åsne Seierstad, langt derifra, men det er andre ting som teller nå. Om ett kvarter skal hun hente Embrik og Sol på SFO. Embrik er åtte og skal rett på fotballtrening. Sol er seks år og skal på halloween-fest. Senere skal de tre ta kveldsflyet til Haugesund, der Åsne dagen etter skal snakke om den siste boka si, «To søstre», på en litteraturfestival i byen. Men først og fremst skal hun ha hotellhelg og fri med ungene, fordi anledningen endelig byr seg.

Nybakt mor: Åsne Seierstad hadde med seg nyfødte Embrik da hun kom til Norsk Filminstitutts mottakelse i anledning Liv Ullmanns 70-årsdag i 2008. Linn Ullmann tok imot de to gjestene.

Hun var i Stockholm tidligere i uka og snakket om Ayan og Leila, de to norsk-somaliske tenåringsdøtrene som rømte hjemmefra og reiste til Syria for å støtte det islamske kalifatet. Nå bor de i Raqqa, gift med hver sin IS-kriger og allerede mor til hver sin datter. Etter lunsj skal Åsne Seierstad fortelle Jonas Gahr Støre og de andre deltakerne på Arbeiderpartiets internasjonale seminar om hvordan det er mulig å bli radikalisert på dette viset, uten at omgivelsene legger merke til det, i hvert fall ikke før det er for sent. Og i neste uke kommer hun til Trondheim Dokumentarfestival for å samtale med Hadia Tajik om Syria-krigere, integrering og radikalisering.

- Det er helt fint å farte rundt på dette viset og snakke om boka.

Reisende i minner: I polfareren Roald Amundsens gamle kråkeslott av et hus på Frogner i Oslo, har Åsne Seierstad samlet minner fra sine lange opphold i Russland, Kaukasus og Balkan. Scanpix

Selve kraftanstrengelsen, skriveinnspurten der hun jobber dag og natt inn mot deadline, høy på adrenalin, er over for denne gang.

- Men jeg kjenner meg ganske sliten nå og ser fram til en periode der jeg kan lese andres bøker og andres tanker, sier Åsne Seierstad.

Hun har ikke noe hastverk med å sette i gang nye prosjekter, og ikke har hun i sine villeste fantasier tenkt å reise til Libya med det første heller for å sluttføre det hun begynte med like etter Gaddafis fall i 2011. Da bodde hun - tro mot sin egen arbeidsmetode - i ukevis sammen med elevene ved en jenteskole i Tripoli, for på det viset - slik oppskriften har vært hele veien - å skildre et samfunn fra innsiden.

- Men den boka er satt på vent inntil videre. Jeg må til Tripoli for å gjøre ferdig historien, men i det anarkiet som hersker i Libya for tiden, ville jeg blitt kidnappet av kriminelle i løpet av noen få timer. I beste fall ville det kanskje drøyd et par dager. Deretter ville jeg blitt solgt videre, inntil jeg til slutt hadde endt opp i en oransje IS-kjeledress. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg vet ikke hvor stor kapasitet IS har for øyeblikket, men den sjansen tar jeg uansett ikke.

For de bildene skal Embrik og Sol og alle de andre som bryr seg om Åsne slippe å se. Det er ikke mer komplisert enn som så.

Hun som aldri dro

Men det er slik den fryktløse Åsne Seierstad bestandig har operert rundt om i verden, helt fra hun første gang, som purung Moskva-korrespondent for det som fortsatt het Arbeiderbladet, nektet å adlyde reiseforbudet fra redaktøren og dro av gårde til Tsjetsjenia likevel. Hun hadde vært der én gang tidligere, som enslig embedded journalist om bord i et troppetransportfly som fraktet en ny kontingent unge soldater inn til dette kaukasiske krigshelvete. Offiserene inviterte Åsne Seierstad inn i cockpiten, der de - av alle steder - satt og styrket seg på litt brennevin og russisk sikringskost før innflygingen til Groznyj, den utbombede hovedstaden. Slik gikk det til at Åsne Seierstad ankom krigen, luftbåren nippende til en vodka og tyggende på en salt agurk og litt svart brød.

Senere skulle hun rapportere fra utallige krigsskueplasser i Serbia og Kosovo, blant annet for NRK, der hun etter halvannet års engasjement fikk beskjed om at det var slutt i 2000.

- En av sjefene kom til meg og fortalte at de hadde besluttet at tv ikke var noe for meg, og at de ikke ønsket å forlenge kontrakten. Det var et nederlag å få en sånn brutal melding midt i fleisen. Men året etter vant jeg Gullruten for beste tv-reportasje, en elleve minutter lang historie om lidende flyktninger på vei over grensen til Makedonia, laget mens jeg ennå jobbet for NRK, og før jeg fikk dommen. Det smakte ekstra godt å få den prisen, må jeg innrømme.

Først etter å ha blitt frikoblet fra NRK ved inngangen til 2000, begynte Åsne Seierstad for alvor å utvikle seg til å bli den internasjonalt anerkjente journalisten og forfatteren som i dag parallellutgir sine bøker på norsk, svensk, dansk, tysk og engelsk. Allerede i Tsjetsjenia hadde hun gått sine egne veier og blitt med en ung jente hjem en dag. I to uker bodde Åsne Seierstad sammen med henne og en gruppe andre kvinner. Mennene var sendt til fronten, og den norske journalisten fulgte dagliglivet og de sivile lidelsene, fødsler og død, på nært hold mens bombene regnet ned over hovedstaden.

I Irak, i Serbia, i Afghanistan og etter hvert i Libya, rendyrket Åsne Seierstad denne metodikken som hun hadde tydd til i svenneprøven som selvstendig journalist. Mens de utsendte krigsreporterne fra de største mediehusene dro hjem etter en stund, flyttet Åsne heller inn hos folk. De ukes- og månedslange oppholdene resulterte i en serie prisbelønte reportasjebøker om livet på innsiden av ulike konfliktområder, og er grunnen til at Åsne Seierstad i dag er blitt en av Norges mest profilerte eksportforfattere.

- Menneskemøter. Hvis det er en rød tråd i det jeg skriver, så må det være det. Tette møter med mennesker. Da jeg skrev den første boka, fra Serbia, og hadde som ambisjon å besvare spørsmålet om hvem serberen egentlig er, valgte jeg å beskrive folket gjennom fjorten portretter. Mer direkte kan du ikke gjøre det. Senere har jeg forsøkt å forstå samfunnet via de menneskene som bor der, og det kan jo bare gjøres ved at du bor sammen med dem. Det er i grunnen en veldig enkel oppskrift, sier Åsne Seierstad.

Bokhandleren

Det var slik hennes mest kjente og kontroversielle bok ble til. Åsne Seierstad hadde reist til Afghanistan like etter det allierte angrepet på Taliban-regimet som fulgte i kjølvannet av 11. september 2001. Hun hadde dratt inn til Kabul sammen med Nordalliansen da Taliban flyktet fra byen, og der møtte hun tilfeldigvis bokhandleren Shah Mohammed Rais (i boka heter han «Sultan Khan») og hans to koner og barn. Hun dro tilbake etter krigen og bodde hos familien i fire måneder, reiste rundt i landet med dem på pilegrims- og forretningsreiser, kledde seg i burka som de andre kvinnene - og skrev deretter «Bokhandleren i Kabul». Da Shah Mohammed Rais lenge etter utgivelsen fikk lese boka, i engelsk oversettelse, gikk han og hans kone til søksmål med påstander om at de nærgående beskrivelsene var krenkende og injurierende for familien.

Kaldfront: Bokhandler Skah Muhammed Rais møtte Åsne og henne foreldre i Lillehammer under Litteraturfestivalen i 2006. Mamma Frøydis Guldahl med ryggen til.

- Jeg skulle gjerne vært foruten den saken. Jeg vil gjerne se på meg selv som en person som kommer til enighet med folk, men der gjorde jeg ikke det. Det skyldes ikke bare bokhandleren og meg, sier hun i dag, og peker på advokat Per Danielsen som trumfet saken gjennom tre rettsinstanser på vegne av bokhandleren, fram til han tapte i høyesterett så sent som i fjor.

- Jeg er helt sikker på at vi ville ha funnet en løsning uten hans innblanding. Det var nemlig en annen advokat inne i bildet i starten. Rais tok kontakt med Abid Raja i den fasen da han drev og lette etter juridisk hjelp. Raja kunne godt tenke seg å representere bokhandleren, og mente også at han kunne hjelpe ham til å få et godt forlik. Raja rådet ham til å unngå rettssak, fordi han aldri kom til å vinne den, eller som Raja sa - du har ekstremt små sjanser til å vinne fram, det er bedre om du inngår forlik.

Abid Raja bekrefter overfor Ukeadressa denne historien som ikke har vært kjent tidligere. Ifølge Åsne Seierstad lå det også en «god slump penger» i forliket som Cappelen Damm var villig til å legge på bordet, inkludert midler som skulle gå til et bibliotek for barnelitteratur i Kabul.

- Nå sitter i stedet Rais igjen med en gjeld til staten, eller til forlaget, som riktig nok ikke kommer til å kreve ham for den. Men for Rais kunne denne saken tatt en annen vending, om han bare hadde lyttet til de rådene han fikk fra den første advokaten han kontaktet.

Endte i retten: Åsne Seierstad hilser på Turaj Rais og advokat Per Danielsen som representerer bokhandleren fra Kabul, Shah Mohammad Rais, i Forliksrådet.

Åsne Seierstads fortellerteknikk er ikke omstridt, men heller ikke uproblematisk, slik striden om bokhandleren viste. I etterordet til «To søstre» - der hun verken har snakket med eller langt mindre truffet de to hovedpersonene, Ayan og Leila - redegjør hun grundig for de dilemmaene hun har støtt på og de valgene hun har tatt. De to jentene har overhodet ikke villet bidra til boken og har svart på alle henvendelser med taushet fra sitt frivillige eksil i Syria.

Opprørstrangen

- Etter bokhandlersaken har jeg hatt som regel at alle får lese gjennom det jeg skriver på forhånd. Familien fikk på forhånd lese alt som de er kilder til i boken. Jeg kan ha én såkalt bokhandlersak, men ikke to. Da blir det fort et mønster i folks bevissthet, som at hun der, hun blir alltid uenig med dem hun skriver om.

«To søstre» er altså beretningen om to skoleflinke norsk-somaliske jenter fra Bærum, som plutselig en oktoberdag for tre år siden ikke kommer hjem fra skolen som avtalt. I løpet av kvelden får faren Sadiq, moren Sara og broren Ismael vite at Leila (15) og Ayan (18) befinner seg et sted i Sverige, på vei til Syria, og at ingen ting kan stoppe dem. Faren reiser i desperasjon etter for å lete dem opp, først til Tyrkia og deretter inn på IS-kontrollert område i Syria, der han til slutt får et kort møte med dem, men klar beskjed om å reise tilbake fordi de akter å bli.

- Det var foreldrene som tok kontakt og ønsket denne boken. De ville på en måte vise omverdenen at det ikke var noe galt med familien, at den ikke kunne klandres for valgene som jentene tok. De ville advare om faresignalene som de i ettertid hadde sett, og for Sadiq var det nok også viktig å få dokumentert sin egen handlekraft. At døtrene stakk av på dette viset, gikk på hans ære som far, ektemann og familieoverhode, mener Åsne Seierstad.

Utfart: Åsne Seierstad tråkket sine første skispor hjemme i Lillehammer.

Selv om hun aldri har vekslet et ord med Leila og Ayan, alt er basert på det de har skrevet i etterlatte papirer, på mailer og i chatter med broren Ismael, føler hun seg tett knyttet til de to jentene.

- Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan de har det i Raqqa, som inntil nå har vært et ganske trygt sted å være for dem. Men IS er på defensiven, og kanskje er mennene deres blitt sendt til fronten, kanskje er de døde. Det aner jeg ikke. Den siste kontakten mellom søstrene og familien skjedde i september, da de ringte hjem for å ønske moren god eid.

Åsne Seierstads bakgrunn er så forskjellig som mulig fra Leila og Ayans oppvekst. Men det fins likhetstrekk som gjør at Åsne kjenner igjen måter de har tenkt og handlet på underveis.

- Denne ungdommelige opprørstrangen, for eksempel, kan jeg se tydelig. For dem er flukten til Syria først og fremst religiøst motivert, men det fremstår også som et frigjøringsprosjekt. De bare gjorde det, rett og slett. De bare reiste. Det har jeg gjort mange ganger selv.

- Da jeg var på deres alder, hadde jeg vært på interrail og på haiketur i Mellom-Amerika med ei venninne. Jeg hadde vært på flere hytteturer og leirskole. Men når disse jentene forlater hjemmet uten foreldrenes samtykke - for aller første gang, merk det - da drar de rett og slett med enveisbillett til Syria.

I stilbøker som Åsne Seierstad har fått tilgang til, fremstår de to søstrene veldig opptatt av kvinnekamp og feminisme.

- Det er ganske interessant å se hvordan de nå underlegger seg et system og en måte å se verden på, hvor de ikke får lov til noen ting uten mannens tillatelse. Slike ting skulle jeg gjerne snakket med Leila og Ayan om.

Mammaen i krigen

Fra tidlig alder ble Åsne Seierstad oppmuntret til å gjøre opprør mot alt og alle. Moren, den kjente feministen Frøydis Guldahl - forfatter av ungdomsklassikeren «Jentene gjør opprør» - var etter eget utsagn både rettroende og streng og lite villig til å innvilge verken blonder i kleskolleksjonen eller et fromt ønske fra datteren om å bli drillpike i skolekorpset. «Når man har en feminist som mamma, Åsne, så blir man bare ikke drillpike», låt det kontant.

Om foreldrene - faren er den gamle SV-høvdingen Dag Seierstad - har Åsne sagt at de er som et kompass og en forankring, noe å strekke seg etter og noe å komme tilbake til om man har løpt for langt vekk fra sine verdier.

- Det verdisettet forsøker jeg å overføre til mine egne barn, det er liksom målet, sier hun.

Slottsfest: I takt med bokutgivelsene har Åsne Seierstad lært å te seg i det beste selskap. Her på vei til prinsesse Märtha Louises 40-årsdag på Slottet i 2011, sammen med sin daværende samboer Trygve Seim.

Åsne og barnas far, jazzmusikeren Trygve Seim, har skilt lag etter sju års samboliv, men er gode venner og bor i nærheten av hverandre. Da ungene ennå var så små at de ikke behøvde å lure på hvor mamma befant seg til enhver tid, var det lettere å gjennomføre tidkrevende utenriksprosjekter mens pappa holdt fortet.

- Sånn er det ikke lenger. Mye fordi min arbeidsmetodikk ofte krever lange fravær uten en fastsatt hjemreisedato. Når barna er seks og åtte år kan du ikke være borte i det uendelige. Det andre er naturligvis at jeg ikke ønsker å løpe den risikoen det er å jobbe i for eksempel Libya akkurat nå. Jeg skulle gjerne møtt jentene på skolen i Tripoli enda en gang. Jentene er vanlige libyere og går nok under radaren, men jeg ville blitt et altfor fristende mål, sier Åsne Seierstad.

Les flere portretter fra Ukeadressa her

- «Mamman min har vært med i sju kriger», fikk jeg høre at Embrik gikk rundt og skrøt av på skolen forleden. Jeg vet ikke helt hvor han har det tallet fra, men han vet godt hva jeg har drevet på med. Nettopp derfor skal han vite at jeg vil holde meg i ro en stund nå.