Blikkene deres flakket, de snakket ut i løse lufta. Ingen tok hånd om dem, for de trengte ikke psykiatrisk hjelp. Menneskene var blitt sånn på den tida.

Hvis de ikke snakket ut i løse lufta, gikk de krumbøyd på fortauet og kikket ned i hendene sine, der de hadde en liten skjerm. Ingen tok hånd om dem, de trengte ikke psykiatrisk hjelp, for menneskene var blitt sånn.

Les også: Hold kjeft!

Det var kaldt, og de frøs. Det kom regn, og de ble våte. Det ble mørkt da de gikk på jobben om morgenen, og det ble mørkt da de kom hjem.

Det skjedde i de dager da menneskene fikk elendige nyheter fra USA, at jeg tenkte at jeg er visst kommet på en feil klode, her er så underligt.

Jeg trengte trøst. Og selv om jeg helst ikke ville tenke på jul, det var fortsatt flere uker igjen, hørte jeg en sang som tok meg bort fra menneskene som snakket ut i løse lufta.

Les også: Jeg hadde virkelig gledet meg til å gå ned denne mørke veien selv

En skulle vøri fire år i romjul’n/og kjint ei jinte som var nesten fem, sang en kjent stemme i radioen.

Dermed var alt det plagsomme glemt for en stund, kulde og regn og folk som ikke ser hverandre fordi de bare ser en skjerm. Jeg ble umiddelbart sugd inn i en annen verden der klokka skulle vara midt på dagen/og vægen skulle vara lett å gå/og æille bikkjer skulle vara inne/og æille biler skulle bære stå.

Sangen gjør meg så uutholdelig sentimental at jeg helst bør være helt alene når jeg hører den. Selv i mitt eget selskap blir jeg så pinlig berørt av måten jeg reagerer på, at jeg forsøker å konsentrere meg om tittelen Alf Prøysen satte på den klassiske visa: «Romjulsdrøm». Sangen skildrer bare en drøm. Verden er ikke slik.

Verden var heller ikke slik da Prøysen skrev teksten.

Barndommens idyll varer i bare noen år, og så idyllisk som i Prøysens drøm er den ikke. For også hos ham truer farer; bikkjer og biler. Under Prøysens hyggelige overflate fantes det ofte uro og ubehag. Derfor gjør han fortsatt inntrykk.

Les også: Vi som aldri blir tilfreds

Men selv om jeg vet at sangen bare er en drøm, får den meg til å mykne fullstendig. Jeg vet ikke om jeg liker det, for når sangen slår an slike strenger, må det ha sammenheng med at det et sted langt inni meg ligger en begeistring for en idyll som ikke fantes, en lengsel etter en uskyldig tilværelse da man var fire år og væla var et hus med fire vegger/og saligheta var et bessmorfang.

Nostalgi, kaller vi slikt, og det skal man holde seg langt unna. Når Donald Trump snakker om å gjøre «America great again», snakker han ut fra en oppfatning om at alt var bedre før og det gjelder å vende tilbake til slik det var.

Selvfølgelig var det ikke bedre før. Det gjelder å se framover, ikke bakover.

Likevel, en sjelden gang, tillater jeg meg å drømme om en idyll som aldri var og aldri skal komme. Jeg tror jeg må sitere en annen

låtskriver, en kar som får Nobelprisen i litteratur om ikke lenge: Either I’m too sensitive, or else I’m getting soft.

Les også: Det er masseproduksjon som gjør design upersonlig