Ingrid Bergstrøms avslutningssang i «Jule-evangeliet» har ganske høy vanskelighetsgrad, men ingen ting hadde gått galt denne gang heller. Hun hadde som vanlig vært forberedt på det verste, for ting hadde vært bra så lenge at det snart måtte ta en slutt.
- Helt fra jeg var liten hadde faren min en urokkelig tro på at jeg kunne klare absolutt hva som helst alene. Det var tommel opp hele tiden. Han kalte meg ofte «Tasser». «Detta’ greier du.». «Nei», kunne jeg protestere litt spakt, jeg har ikke en tjangs’. «Ikke gi deg nå», fulgte han opp. Og han har jo rett, selv om jeg fortsatt, to år etter at jeg har rundet 40, velger å være i beredskap for den store katastrofen, lo Ingrid Bergstrøm idet vi forlot Gamle Scene.
De fleste av oss ler en helt gjennomsnittlig latter, som kan være både høy og tydelig og hjertelig nok, før den bare toner sakte ned og forsvinner i løse luften etter å ha gjort jobben. Så fins det de som triller latteren med seg mens de går, som om latterkulene er viltre og lekne valper i bånd, helt ute av kontroll. Ingrid Bergstrøms latter var sånn, der den banet vei for oss fra vi rundet hjørnet av Trøndelag Teater og gikk mot Leütenhaven. Utenfor Byscenen og ved fotgjengerfeltet over til Trondheim Torg trakk folk varsomt til side og smilte tilbake, uten å vite helt hvorfor de gjorde det, men latteren som nettopp fór forbi i eksoslufta hadde i et lite øyeblikk overdøvd bilene, ungeskrikene og ambulansen på vei opp Elgeseter gate. I Prinsenkrysset spratt den grønne mannen i lyssignalet fram i ren og pur glede, virket det som, lenge før han var programmert til å stoppe alle bussene for å slippe løs oss gående. Det var en sånn dag nemlig. Og på den andre siden av gaten skulle det bare et lite latterhikst til for å skyve opp døren til Mathallen, der det ennå var en halv time igjen til dagens middag for bare hundrelappen kunne serveres, men i mellomtiden:
- I mellomtiden tar jeg et glass vann og venter til klokka blir fire, hvis det er greit, smilte Ingrid Bergstrøm, og ingen ting var mer greit enn som så, viste det seg, for servitøren lo tilbake – med sin gjennomsnittslatter – og forsvant for å hente glass og mugge.
- Jeg er billig i drift, forklarte Ingrid og sank tilbake i stolen.
Det rareste bruddet
Det var kvelden før premieren på «Juleevangeliet», og den siste gjennomgangen var vel overstått. Om tre timer skulle hun være tilbake i sminken for å gjøre seg klar til generalprøven i sin 36. forestilling ved Trøndelag Teater. 15 år er gått siden Ingrid Bergstrøm fra Ytre Enebakk kom til byen for å bekle tittelrollen i musikalen «Esther». Etter at teppet gikk ned, nektet hun simpelthen å forlate Trondheim. Hun har vært Edith Piaf og An-Magritt og Solveig i Peer Gynt, hun har spilt Eponine i Les Misérables, geitemora i Rock’n Roll Wolf, hun har tullet og tøyset og sunget i hva det skal være den ene kvelden, og tolket Ibsen og Shakespeare den neste. Hun har en rolleliste så lang at den ville aspirert til diva-status om hun hadde vært disponert for slike nykker. Ingrid Bergstrøm er skuespilleren du vet at du har sett, som du kan kjenne igjen på bussen, men som du strengt tatt ikke vet så veldig mye om.
- Jeg har gått litt under radaren, og har trivdes godt med det, innrømmer hun.
Spesielt de siste månedene har det vært bekvemt nok å ligge såpass lavt i terrenget, synes hun. Bruddet med ektemannen Tommy, som jobber som lydmann ved teatret, utløste mye sorg og savn om hverandre.
- Det er den vanskeligste og vondeste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv, og samtidig det rareste bruddet jeg har vært med på. Han er fremdeles min aller beste venn, og det er godt å se og treffe ham på jobben hver eneste dag. Vi bor fem minutter unna hverandre, vi deler omsorgen for Jesper (ni år), og vi løser i det hele tatt tingene fint sammen.
At hun har innledet et nytt forhold – med en walisisk dirigent, Nick Davies, som flyr verden rundt, men som innimellom er på besøk hos henne og Jesper - har også gått fint.
- Jeg føler meg omgitt av snille, varme og fine mennesker som for min skyld orker å stille opp med hele seg og like hverandre. Det er jeg veldig takknemlig for.
Selv om hun også der har funnet det tryggest å sette seg selv i moderat katastrofeberedskap.
- Jeg greier aldri helt å slippe denne tanken om at lynet vil kunne komme til å slå ned en dag fordi alt går sånn på skinner.
- Det høres litt slitsomt ut ...
- Ikke så lenge jeg kan se på det med humor. Jeg har alltid to stemmer, og jeg er tross alt min fars datter, og den stemmen sier skjerp deg nå. Og all den tid det ikke skjer noe som helst – avgrunnen åpner seg jo ikke, og det kommer ikke noe smell – så blir jeg konstant positivt overrasket i stedet. Det er heller ingen følelse du skal kimse av, ler Ingrid.
I hasjrøyk og mugg
Hun hadde ingen ambisjoner om å bli skuespiller da hun tok et år på folkehøgskole etter gymnaset, mest for å sjekke hva hun etter hvert skulle bruke alle toppkarakterene sine til. Det luktet psykologistudier lang vei, helt til hun fikk det for seg at hun heller skulle søke på teaterutdanning i England i 1994. Hun sjekket inn på et Bed & Breakfast i Guildford utenfor London en ukes tid før skolestart den høsten, og hadde trodd at det skulle bli en smal sak å finne seg en hybel i løpet av noen dager.
- Men dette var jo en studentby, oppdaget jeg, og alle krypinn var opptatt for lengst. Da uka nærmet seg slutten begynte jeg å bli desperat, men de på B & B’en forbarmet seg over meg. Datteren i huset hadde en venn som var bankmann i City, og han hadde visstnok et rom han kunne tenke seg å leie ut. Om jeg kunne være interessert?
Det var Ingrid så definitivt, men det var bare én hake ved det hele, fikk hun vite.
- Han røykte, fikk jeg høre. Jojo, tenkte jeg, det blir muligens litt plagsomt, men ikke verre enn at det bør gå. Nei, ikke sigaretter, men hasj. Jeg var et gudsord fra landet, hadde verken drukket eller røyka noe som helst, men der bodde jeg på en madrass i et halvt år mens røyken sivet inn under dørstokken. Jeg ble fort voksen. Da jeg kom tilbake fra juleferie, var huset iskaldt og mørklagt. Bankmannen hadde ikke greid å betale strømregningen.
Ingrid fikk i stedet ordnet seg en sterkt muggangrepet kjellerleilighet et annet sted i byen. En gang hver fjortende dag kom huseieren med et spann grønnmaling og rullet over et par strøk for å skjule elendigheten.
- Jeg bodde i to og et halvt år med grønn mugg med hår på veggene. Det var stusslige tider og ikke bra i det hele tatt. Jeg gikk mye småsyk, men det var jo en lærerik tid, får en si.
Og hele tiden hørte hun sin fars stemme et sted i hasjdisen eller i lukten av nymalt soppvegg: «Detta’ klarer du. Ikke gi deg…».
På kanten av stupet
Noen år senere skulle Frank Bergstrøms mantra komme til å redde en situasjon som var i ferd med å bli svært farlig. Ingrid hadde tatt med seg to venner på kanotur i villmarken. Ingen av dem var særlig gode til å padle, men Ingrid hadde – i motsetning til de to andre – litt erfaring og satte seg selv bakerst i farkosten. Helt foran plasserte hun homsevennen Pål, i midten sin – i denne sammenheng – helt ubrukelige venninne.
- Etter en stund kom vi til et stryk, og det gikk plutselig opp for meg at dette kunne bli direkte livsfarlig. Det var sterk strøm, vi begynte å gå bakover og jeg var redd for at hele kanoen skulle kvelve. Så fylte jeg lungene med luft, og fra dypet av mitt indre lot jeg min fars stemme ljome utover mannskapet: «Kom igjen, Pål. Detta’ greier du.». Og gjett om han gjorde, han padlet som han aldri hadde gjort før, og da vi etterpå lå utstrakt på bakken etter å ha kommet trygt i land, kunne de forsikre meg om at det var pappas stemme de hadde hørt, ikke min, ler Ingrid Bergstrøm.
På Trøndelag Teater er også frasen fast innslag når Ingrid skal dra i gang peptalken før en forestilling. «Kom igjen…», gjaller det i garderoben eller bak sceneteppet.
De trygge rammene
Etter å ha kommet hjem ferdigutdannet fra Guildford School of Acting i 1997, gikk hun rett til Riksteatret og Den Nationale Scene i Bergen.
- Deretter bare ballet det på seg. Etter tre måneder var jeg rett og slett skuespiller, og senere har jeg aldri snudd meg tilbake, sier hun.
Hun ble fast ansatt ved Trøndelag Teater etter «An-Magritt»oppsetningen i 2004.
- Jeg blir en bedre skuespiller av å ha trygge rammer. Som frilanser ville jeg vært elendig og prisgitt flaks og tilfeldigheter. Jeg hadde ikke orket denne runddansen med å banke på dører og by meg fram i et tøft marked.
Hun hadde neppe våget å stifte familie heller, sier hun, om hun ikke hadde vært fast ansatt da Jesper kom til verden.
- Skuespillere er veldig forskjellige, men jeg må i det minste ha slike ytre rammer for det jeg driver på med.
Scenekunstnere har en smerteterskel, både fysisk og mentalt, som ingen andre yrkesgrupper. Sykdommer som ville kvalifisert til en tredagers på hvilken som helst annen arbeidsplass, er ikke fraværsgrunn ved teatret, like lite som dype, personlige problemer kan forstyrre jobben en skuespiller skal gjøre i et par konsentrerte kveldstimer hver dag.
Ingrid Bergstrøm hadde også nok å bale med da hun og Tommy sto midt oppe i bruddet, men da ble scenen samtidig et fristed.
- Jeg var ikke i toppform, for å si det forsiktig, under deler av «Nøtteknekkeren», jeg veide lite og hadde hatt bronkitt i månedsvis. Men alle trenger mestringsfølelse når livet er kjipt, og jeg klarte tross alt å stå på scenen i to timer og mestre. Når ting butter imot, fins det ikke noe tryggere sted for meg å være enn på scenen. Da vet jeg nøyaktig hva som skal skje i to timer framover, det er vidunderlig. Det er det minst skumle i hele verden. Livet derimot, det er skummelt det! På scenen kan du gjøre så mange dumme valg du vil innenfor den rollen du spiller, men jeg slipper jo å leve med konse-kvensen av det.
- Og når teppet går ned?
- Da aner man jo ikke hva som skal skje. De replikkene er ikke skrevet på forhånd. Av og til kan det være vanskeligere å takle sitt eget liv enn den rollen man skal spille på scenen, sier hun.
Leve ungdommen
«Meningen med livet er å lære», sa Jesper på morgenkvisten for noen dager siden, og han har så rett. Han er bare ni og en fin fyr, mye tøffere og tryggere enn jeg var i den alderen, sier Ingrid.
Og sånn sett kanskje enda mer moden for morfar Bergstrøms urokkelige mantra enn Ingrid var?
- Kanskje. Jeg skulle ønske at jeg greide å overføre noe av dette til Jesper, men jeg hører meg selv si ting til ham som mine foreldre aldri sa til meg. Nå må du skynde deg, ellers kommer du for sent, kan jeg mase. Husk å ta på deg lue, ellers fryser du, sier jeg. Hadde de sagt sånne ting til meg, ville jeg ha klikka.
Det var like etter valget, Donald Trump hadde vunnet, og det var en sorgens dag ved frokostbordet i blokkleiligheten til Ingrid og Jesper på Nyborg.
- Jeg forklarte ham om kvinnesynet Trump sto for, og så lurte Jesper på hva feminisme betydde. Oi, tenkte jeg, har jeg ikke vært tilstrekkelig frempå her, men så forklarte jeg i grove trekk hva det handlet om. Og da Jesper var på vei ut døra for å gå på skolen den dagen, var han overbevist. «Mamma, æ e feminist».
Mammaen til Jesper ser fram til årene som kommer med Jesper, akkurat som hun fryder seg hver eneste dag over å møte de unge skue-spillerne på teatret.
- Jeg var aldri ordentlig ungdom selv, mer en gamlis i ung forkledning. Jeg har aldri skjønt meg på ungdom før nå, jeg har vært livredd ungdom. Inntil nå. Da jeg gikk på skole i England, var jeg like gammel i hue som jeg er i kroppen nå. Det er først i de siste årene at jeg har følt meg helt i synk. Jeg elsker ungdom, jeg har sånn trua på framtiden. Hadde amerikanerne bare overlatt til de under 30, ville ikke Trump kommet noen vei i USA.
Feminismen fikk Ingrid inn med morsmelka, så å si, og hun reagerte som på refleks da Sylvi Listhaug gikk løs på deler av feministbevegelsen i «Politisk kvarter» denne morgenen.
- Jeg blir rasende når hun så historieløst og uten verken lojalitet eller ydmykhet gjør narr av feministeliten, som er det nye ordet hennes nå. Kall meg nasty woman, kall meg en del av en feministelite. Gjerne! Jeg er en feminist med stolthet, sier Ingrid Bergstrøm, som ser at ordet «elite» brukes som skjellsord og disses for liksom å speile hva «folk flest» tenker og føler.
- Når skulle det likesom bli en ulempe å ha høy utdannelse og være smart? undrer Ingrid Bergstrøm.
- Jeg er jo sikkert en klisjé i manges øyne, en feministisk P2-lytter som jobber med kultur. Alle jeg kjenner mener og sier det samme, og jeg ser jo at det kan være et problem. Men jeg kjenner ingen som stemmer Frp. På et vis skulle jeg ønsket at jeg hadde en klok Frp-venn som kunne forklart meg tilstrekkelig til at jeg kvittet meg med mine verste fordommer.
-Du ønsker deg en klok Frp-venn i julegave?
- Jo, men vil jeg egentlig ha det da?
I et slikt polarisert klima som det som nå eksponeres både ute og hjemme, skulle Ingrid Bergstrøm gjerne ha kastet seg helhjertet ut i samfunnsdebatten.
- Men jeg er litt engstelig for at et slikt enga-sjement ville kommet i veien for det folk ser på scenen. Det gjør at jeg holder igjen litt. Men det er viktig med opprør, og når Sylvi Listhaug provoserer som hun gjør og fortsetter med å lage avgrunn mellom folk, greier jeg ikke å forholde meg i ro.
I «Juleevangeliet» sniker de inn kjønnsdebatt i stykket, og om noen dager begynner hun å øve på enda et stykke i regi av Mads Bones, «Robin Hood–Rai Rai i Sherwoodskogen».
- Jeg har ikke lest manuset ennå, men verden trenger en Robin Hood nå, som tar fra de rike og gir til de fattige, mener Ingrid.
En enkel lammegryte er halvveis fortært, og nå skjærer Ingrid Bergstrøm over Prinsenkrysset i motsatt retning, på vei tilbake til teatret. Latteren bærer de 155 centimeterne fjærlett forbi inngangen til Alma og skrått over Leütenhaven igjen, til personalinngangen i Erling Skakkes gate.
Det var psykolog hun kunne blitt.
- En som hadde sagt «kom igjen … detta’ klarer du ... ikke gi deg ...» - og så ses vi til ny time om en uke?
- Neida, det ville vært et annet liv, og jeg ville nok ha funnet ut av den rollen også.
- Men du fant den riktige?
- Å ja. Og her har jeg tenkt å spille til jeg er 70.
For detta' greier hu' med glans. Så sikker kan Tasser være på seg selv nå.