I flere uker hadde gjengen hennes gravd seg gjennom kulturlagene på en tomt bak biblioteket, brukt pensler og pinsetter for å avdekke levningene etter små barn, hodeskaller og potteskår, og centimeter for centimeter hadde det åpnet seg en mur av skifer- og rullestein.
Denne natten forstod hun hva de antagelig hadde møtt på der under bakken.
I dagene som fulgte sendte de prøver til utenlandske laboratorier, og Anna Petersén samlet spesialister innen arkeologi, middelalderhistorie, botanikk, geologi, hydrologi og religionshistorie før hun 10. november kunne slippe det som tabloid kan kalles en over tusen år gammel nyhet:
Klemenskirken.
Olav den helliges kirke.
Kirken som i mange generasjoner hadde vært et mysterium for historikere og arkeologer, var med stor sikkerhet funnet.
En sensasjon
En arkeologisk sensasjon og et av de viktigste funnene i Norge etter krigen, sa ekspertene om arbeidet som var ledet av arkeolog Anna
Petersén. Selv forklarte hun at mye av den norske identiteten er bygd opp rundt helliggjøringen av Olav, og at det var akkurat her det begynte.
Dette skjedde under et halvt år etter at hun proklamerte et annet sensasjonelt funn, kroppen og hodeskallen til «birkebeineren» som baglerne kastet i brønnen på Sverresborg for over 800 år siden for å forgifte drikkevannet til byens innbyggere. Under den utgravingen stod nysgjerrige som sild i tønne utenfor gjerdet, mens begivenheten ble sendt live på adressa.no.
- Du er antagelig det nærmeste vi kommer en rockestjerne innen arkeologien?
- Haha, vel, i så fall er jeg ikke alene. Vi er et team som står bak dette.
- Og med de to siste funnene snakker vi vel om et arkeologisk bonanza?
- Ja, det kan vi trygt si.
Anna Petersén ber oss inn i kjøkkenet til Institutt for kulturminneforskning på Marinen. Sparsommelig innredet, kun et bord, noen stoler og en kjøkkenbenk, og et vaskefat fylt med noen tusen år gamle beinrester.
Hun var oppe klokken seks i dag tidlig og smurte matpakke til den yngste av sine to sønner, og sammen pratet de over hver sin tekopp før de gikk hver til sitt klokken sju.
Den viktigste tiden er den du bruker på å prate med ungene dine, den tiden kommer aldri tilbake, sier hun, og legger en posesnus under overleppa fordi nikotinet får henne til å gire enda litt opp i kaoset.
Aldri før har det vært mer oppmerksomhet rundt det hun driver med. Men da Anna
Petersén ankom Trondheim jernbanestasjon sommeren 1985, var det ikke meningen at den unge arkeologistudenten skulle bli her lenge.
Fra Stockholm
Det var dagen etter den svenske midtsommerfeiringen, og hjertet til den tjueto år gamle kvinnen, som hadde levd et ganske beskyttet liv som enebarn i en diger villa på Lidingö utenfor Stockholm, og som nå hadde fått arkeologpraksis på de store utgravingene ved biblioteket, banket litt raskere da hun oppdaget at Trondheim tross alt var en by.
Faren hennes var jurist i et oljeselskap, han dro på jobb klokken seks om morgenen, og kom tilbake klokken seks om kvelden. Alltid korrekt antrukket
i en av sine skreddersydde dresser. Og gjerne i en av sine røde Porsche Targa sportsbiler.
Moren var lektor ved en skole i Stockholm, og som ung tilbragte Anna mye tid med sin farmor, en elegant og staselig kvinne som tok henne med på sine gjøremål i fiskebutikken, hos slakteren, til skredderen og hattemakeren, før de fikk manikyr, farmoren var nøye med fingrene, og handlet strømper og sko før de kanskje beveget seg ned til teateret eller operaen.
Det kan låte som snobberi, sier hun, men det var hennes virkelighet. Oppveksten i Stockholm ble en del av hennes kulturelle pakke.
Bøker og historier
Mens hennes familie på farssiden var litt fornemme byfolk, var de på morssiden bønder og lærere fra Leksand i Dalarna, der hvor tiden står litt stille og det ble fortalt levende historier om naboer og familiemedlemmer, og hvor mange i persongalleriet var døde for mange år siden. «Stakkars Stina som døde i spanskesyken.»
Anna var en guttejente, sier hun, som svømte og drev med friidrett. Og da hun var tretten, hadde hun allerede nådd sine 178 centimetere og hadde ingen av de attributtene du skal ha som tenåringsjente.
- Og så kom festene og vi skulle danse, og der satt jeg på benken. De opplevelsene der var sjokkartede, de preger meg fortsatt og jeg blir helt svett når jeg tenker på det.
Hun ler og sier de snart skal ha julebord. Og når hun ser mannfolkene som sitter der og snakker, og så sitter damene der borte, lekre og fine etter sine lange anstrengelser, og så skal de vente på at en eller annen gubbjævel drikker seg såpass full at han tør å danse!
- Jeg blir nesten aggressiv av det der, det er presis som det var på de der festene da vi var fjorten, presis de samme spillereglene.
Sjenert til Norge
- Når hun er hjemme alene med sønnene sine, setter de ofte på noe funky groovy på kjøkkenet, og så danser de. Men som tenåring var hun selv så forkrøplet at hun ikke fikk det til, sier hun.
Og den samme sjenertheten hadde hun da hun gikk av toget den dagen etter midtsommer i 1985, med sin gigantiske ryggsekk og en sykkel som hun leide opp til Reitgjerdet hvor de unge arkeologene var innkvartert.
- Herfra må jeg bare stikke, sa jeg til meg selv, jeg skjønte ikke en skit av hva trønderne sa. Og så reagerte jeg på mangelen på høflighet. «Unnskyld, kan jeg få be om å få en pose», sa jeg, og så svarte de «hæææ?»
Som ung arkeolog strevde hun også med å venne seg til det de gravde seg fram til.
- Barnegraver, kister, skjeletter som ligger der og griner. En ting er å lese om det i bøker, det er en helt annen sak når du skal ta på det, passe på å gjøre de riktige tingene, dokumentere. Det var mye ansvar for oss unge arkeologene. Og da var det artig at vi hadde en entusiastisk osteoarkeolog, en fantastisk engelskmann som bare elsket de skjelettene, og som stadig vekk brøt inn i lunsjen med noen hodeskaller hvor deler av hjernen fortsatt var intakt.
Anna Petersén dro ikke tilbake til Sverige, men fortsatte utdanningen og praksisen i Trondheim. Etter hvert som hun gravde seg lenger og lenger ned i kulturlagene, skjønte hun også mer og mer av den trønderske kulturen. En fest var ikke bare en fest, men besto i realiteten av tre fester: Vorspiel. Fest. Nachspiel. Og på veien hjem ble hun fulgt av en mann på to meter og fem, med langt hår og solbriller, og med en lang soldatfrakk som han renset fri for snø med å riste et par ganger på brystkassa.
- Det finnes bare en Jonny Kregnes, smiler Anna om arkitekten, antikvaren og historikeren som hun har vært sammen med i tretti år.
- Ja, han Jonny er fin, altså. Å vite at man er elsket, å få en annen person til å tro på dét, det er stort. Og han tror på meg når jeg sier det samme om ham. Tretti år! Det er stort! Men det er jo vanskelig også.
- Hva er vanskelig?
- Den annerledesheten, kanskje, den samme som er tiltrekkende. At han heller vil vise meg hvordan jeg skriver en a med blekk og fjærpenn, enn å støvsuge og ta oppvasken og gjøre sånne praktiske ting. Men det vi har er fantastisk. Man må jo gjøre hverandre gode, godfotteorien holder i alle sammenhenger.
- Fotball?
- Verken jeg eller Jonny kan noe om fotball, men godfotteorien skjønner vi. Over alt handler det om å gjøre hverandre gode. Både på jobb og hjemme.
En utvidet familie
Etter at foreldrene døde, har hun som enebarn savnet noen å snakke med om felles minner. Derfor ville de ha to barn, og derfor har de vært opptatt av å samle nære venner i det hun kaller for storfamilien. Den består av rundt femten personer som er sammen i jula, ferier og høytider, og som har innsyn i hverandres liv.
Hun kaller seg en blanding mellom raddis og verdikonservativ. Som svensk statsborger stemmer hun Socialdemokraterna, men her, hvor hun kan stemme i lokalvalg, stemmer hun Rødt fordi hun synes de som sitter ved makta trenger noen som tar dem i ørene.
Hun tror ikke på noen Gud, men kaller seg ikke ateist, til det har hun for stor respekt for tradisjoner. Hun tror på mennesket, sier hun, mennesker må vi jo tro på, selv om det går til helvete nesten over alt.
- Vi er i samme situasjon alle sammen. I dag er det dem, men i morgen kan det være oss. Det gjelder å vite hvor sårbart livet er. Og så har vi klimakrisa, det finnes sikkert nok arbeid for arkeologene om tusen år også.
Under utgravingene på Sverresborg hang horder av mennesker over gjerdene for å følge med. Arkeologene må jo fortelle hva de holder på med, synes Anna, hvis ikke er det lite poeng med arkeologi. Siden syttitallet har det nesten ikke gått en eneste sommer uten at det har vært en arkeologisk utgraving her i byen.
- Tidligere var det sånn at «ooi, nå kommer de derre teskjekjerringene til byen igjen». En utgraving var det verste som kunne skje en utbygger, og folk reagerte på at veier og veiter ble stengt. Men de siste årene har vi fått en voldsom respons, det er en dypt rotet interesse for arkeologi i Trondheim, sier hun.
Den digitale verden har gjort det enklere. Tidligere var det sånn at arkeologene var kjempeglade om en journalist kom, selv om det journalisten skrev var riv ruskende galt. Nå er de blitt mer proffe på å formidle, sier hun, og forteller om mannen i den brønnen på
Sverresborg. Om funnet som er et slags øyeblikksbilde fra en brutal borgerkrig hvor kong Sverre sto mot kirken og biskopen. Det er jo presis det samme som skjer nå, sier hun, og viser til den brutale borgerkrigen i Syria.
- Tenk på alle de i sin beste alder som blir sittende og råtne bort på et asylmottak, som ikke blir brukt til noen ting. Altså, for folk flest koker alt ned til at du må brukes til noe. Alle vil vi bli brukt, hvis ikke blir vi kvestet i både hode og kropp.
Svensk 17. mai
Anna har mange ideer om hvordan flyktninger og andre kan brukes. Hun irriterer seg over hageeiere som lar eplene falle og som ikke gidder å plukke sine bærbusker, og vil gjerne starte en bedrift hvor flyktninger plukker frukt og bær, koker saft og syltetøy, og selger fylte krukker og saftflasker til hageeierne. Men hun mangler kremmergenet, sier hun.
Ingen lager 17. mai som Anna, sier vennene, da er det supper, paier og alskens pateer, og da går Anna rundt og beverter alle i sin sorte, grønne og røde leksandsdrakt.
Hun har bodd over halve livet i Trondheim, men føler seg fortsatt mest svensk. «Go Sverige», sier hun når Listhaug advarer om svenske tilstander i Norge dersom vi slipper inn flere innvandrere.
- Det er noe med den svenske mentaliteten, at man skal hjelpe folk som er i nød, at man skal hjelpe mennesker til et anstendig liv. Det finnes en tanke i Sverige om at en skal fikse det for folk, og den tanken synes jeg har forsvunnet i Norge. Men hvis jeg skal snakke mer om det her, så begynner jeg å gråte.
- Er du typen som lett gråter?
- Nei, men jeg kan bli veldig berørt. Jeg er løsningorientert i det meste jeg gjør, men det er vanskelig å se hvordan vi med en lett løsning skal løse flyktningkrisa. Jeg tror det er så enkelt som å spørre seg selv, «hva kan jeg gjøre for at andre skal få det bedre». Tenk om jeg og Jonny og guttene plutselig befant oss i et annet land uten et sted å bo, uten penger, og ikke kjente en kjeft. Det er jo så enkelt som å overføre dette til sin egen person.
Ikke bare trist
Til Klemenskirken kom alle som søkte hjelp i kraften fra Olav den hellige. Det var mye lidelse, sier Anna, og mye lidelse kommer opp i dagen når arkeologene graver. Lemlestede kropper. Spedbarn. Sult. Fattigdom. Historiene fra fortiden er viktige for oss, mener hun, fordi historiene kan knyttes til nåtiden. Kanskje det låter helt tullete, sier hun, men gjennom en forståelse for lidelsene som har vært, kan vi kanskje lettere forstå dagens lidelser. Det vekker følelser, og du begynner å assosiere.
- Var det ingen glede i middelalderen?
- Det var det sikkert, folk festet og de hadde samme bånd til familiene sine som nå. Vi finner leker og spillebrikker, og på runepinner finnes det mange eksempel på frekke meldinger og en ganske grov humor.
- Hva gjør du selv for å ha det artig?
- Jeg har det kjempeartig hele tiden, både på jobb og hjemme. Jonny er utrolig morsom, han er en sånn tørrvittig fyr som kan få deg til å knekke sammen. Vi ler mye hjemme. Og så er jeg med i verdens beste bokklubb hvor vi er en gjeng venninner som drikker vin og spiser ost, og hvor vi leser hver vår bok som vi forteller om til hverandre.
- Og så stirrer du på folk?
- Haha, ja, guttene skjemmes av meg når vi er ute, jeg blir ofte sittende og stirre på paret ved nabobordet. Det er ikke fordi de ser rare ut, men jeg er så nysgjerrig på den sosiale greien mellom de to. «Er de glade, har de et godt liv, de ser jo ut til å ha det fint, og han der ser jo ut til å like henne.» Jeg elsker å ta buss, da kan jeg sitte der og se på folk uten at noen reagerer.
- Du har personlig trener også?
- Ja. Jeg oppsøkte et treningssenter og sa jeg var femti pluss, og at jeg som arkeolog ikke bare skulle grave like fort som ungdommene, men jeg skulle sette takten. Det skal vi ordne, svarte treneren, og det har han holdt. I løpet av ett år er jeg blitt en markløftdronning som løfter syttifem kilo. Å gå til anskaffelse av en personlig trener er den beste investeringen jeg har gjort.
Sparer til Porsche
Anna kjører en Volvo V70 stasjonsvogn. Hun liker biler. Jonny kjører ikke bil. Hun har det fra faren, juristen, som elsket «snabba bilar» og helst ville leve som om han var vokst opp i en James Bond-film, sier hun.
Hun vokste opp i det trange baksetet til en Porsche Targa, da familien kjørte til Sør-
Europa, og den kjappe akselerasjonen og det klakkende brølet satte seg i den lille kroppen. Hun ønsker seg en gammel rød Porsche Targa.
- Jeg vil lære å kjøre bil bra, kjøre fort, så jeg funderer på om jeg vil dra på en rallyskole i Finland, i Finland kan de jo kjøre skikkelig rally. Jeg sa til en venninne av meg at jeg i første omgang skal dra til Åre for å kjøre en Porsche, Ferrari eller en Lamborghini.
- Og avslutte på restaurant Fäviken?
- Jeg har ikke kommet meg dit, men det skal jeg. Men, altså, Jonny og jeg lever veldig nøkternt. Jonny lever på kanskje femti kroner i uken, han er helt rå på det der, men når han går til anskaffelse av en dress, da skal den være skreddersydd med hestehår i kraven og av beste kvalitet.
- Og du?
- Jeg er et luksusmenneske, jeg liker komfort, jeg liker å ha det ok, kjøpe meg noen fine saker, fine klær og bokser med kremer. Jeg er ikke en smykkeperson, jeg er ingen jåledame, men jeg liker å gå på spa, liker å få pleie. Den personlige treneren er også en luksusgreie.
Men noe av det beste, sier hun, er å besøke familiesetra i Dalarna hvor hun har vært siden hun var liten. Der går hun turer og bader i det lille vannet. Da gjør hun bare de helt enkle tingene, sier hun. Kjøper en halv gris eller en økologisk kalv. Maler kjøttdeig, koker kraft, skjærer ut stek og beiner ut en bog. Da lager hun pølser, posteier og koker rull.
Og er enig med Jonny i at byplanleggingen i Trondheim ikke ligner grisen. At kapitalismen har gått for langt. Og at boliger bør bygges for å stå i minst hundre år, og ikke annonseres som om det er en fantastisk ting at det ikke er nok plass til at du kan gå rundt senga.
Og at det ligger an til et nytt Alta om den planlagte «Monsterhallen» på Nidarø settes opp.