Det var ni dager igjen til premiere, og da prøvene startet klokka elleve denne tirsdagen, var bare to av de fire skuespillerne på plass. Utenfor Trøndelag Teater lavet snøen ned så tett og i slike mengder at det var mørke midt på dagen, og inne på Hovedscenen var de destruktive kreftene for lengst sluppet løs. Nachspielet fra helvete var i gang, der en nådeløs Marit Moum Aune drev vertinnen Janne Kokkin (Martha) og gjesten Andreas Stoltenberg Granerud (Nick) enda et stykke ned i avgrunnen.

Så, med ett, kom Mira Dyrnes Askelund, hun som spiller Honey, inn på scenen. Mira var fortsatt askegrå i ansiktet etter en sjaber kveld og natt med omgangssyke, men så lenge verken pest eller kolera bruker å bite på skuespillere, i hvert fall ikke så lenge av gangen, hadde hun karret seg inn på jobb etter noen timers urolig søvn. Og med Mira på plass, kunne Marit Moum Aune, høylytt humrende og i stadig stigende humør, piske ensemblet enda et steg nærmere stupet i denne klassikeren som hun nå var i ferd med å sette opp.

Da klokka var blitt kvart på tolv meldte selveste George seg til tjeneste også, i Trond-Ove Skrødals skikkelse. Han var blitt pappa tre dager tidligere, på nyttårsaften, men nå hadde han nettopp kjørt mor og datter hjem fra St. Olav og var klar for en maratoninnspurt med doble prøver hver dag fram mot premieren på «Hvem er redd for Virginia Woolf?».

Marit Moum Aune trakk pusten et sekund mens hun så Janne og Trond-Ove og Mira og Andreas gjøre seg klare for en ny dose regi på scenen. Fy fanden, sa regissøren høyt, for hun gikk ikke av banen for å banne når hun mente noe på riktig alvor, og det gjorde hun nå: Fy f - for en gjeng dette er, sa hun, men nå litt lavere og mest for seg selv.

For et hus dette er, tenkte hun.

Alltid hjemme

Vi satt på Frati kvelden i forveien. Marit Moum Aune var kommet rett inn fra Værnes etter å ha feiret nyttår med ektemannen Arne og sine to voksne døtre i Oslo, og nå ville hun ha breiflabb før hun trakk seg tilbake til hotellet. Hun formelig sitret av spenning og kunne knapt vente med å stupdykke inn i sin nyeste oppsetning, på det teatret hun kjenner best av alle.

- Det fins ei dør, ved den gamle scenen, og hver gang jeg går forbi den, får jeg assosiasjoner tilbake til der alt egentlig startet.

Hun gikk i åttende klasse, bodde på Stubban og hadde fått jobb ved Trøndelag Teater i arbeidsuka på ungdomsskolen.

- Suget og drømmen hadde vært der i noen år allerede, selv om jeg ikke var mer enn 14. Men det var en drøm forbundet med en viss sjenanse også. Å si til noen at du ville spille teater, var samtidig å si at man trodde at man hadde talent.

På dag to i arbeidsuka gikk flere av skuespillerne ut i streik, og Marit Moum Aune husker at hun ble gående som et slags tidsvitne i korridorene ved teateret, der medlemmer av to konkurrerende fagorganisasjoner lå i innbitt strid med hverandre. Hun var innom malersalen og verkstedet og fikk, som en av veldig få i Trondheim i 1979, sett den ambisiøse oppsetningen av John Steinbecks «Om mus og menn» det året. Like etterpå ble den tatt av plakaten på grunn av den pågående arbeidskonflikten, men det Marit fikk med seg fra den turbulente arbeidsuka, bare styrket henne i troen på at dette galskapens hus - der rivaliserende skuespillere kunne rulle rundt i korridorene og slåss med hverandre da det sto på som verst - nettopp var stedet for henne.

Hjemme vokste hun opp i en jordnær, politisk og målrettet arbeiderfamilie, der pappa Ole Martin Aune var en ivrig amatør på byens revyscener når anledningen bød seg. Steppet gjorde han også, selv om mesteparten av fritiden gikk med på å videreutdanne seg med stadig nye kurs ved jernbanen, der han jobbet. Gunvor Moum tok vaskejobber for å få den økonomiske kabalen til å gå opp. Han kom fra Selsbakk, hun fra Støren, et titalls stopp unna hverandre på Rørosbanen. Det året Gunvor ble konfirmert, fikk alle jubilantene tilsendt en gratulasjon med signatur og stempel fra den såkalte minister-presidenten i det okkuperte Norge, Vidkun Quisling.

- Mamma satte himmel og jord i bevegelse for å returnere gaven, og ble som straff fradømt all rett til skolegang. Hun fikk riktignok fullføre realskolen, men så var det slutt, forteller Marit Moum Aune.

Ole Martin og Gunvor hadde satt fire døtre til verden, men da Marit var seks og et halvt år slo lynet ned under påskeferien på hytta i Berkåk.

- Jeg skjønte jo ikke hva som skjedde, men pappa ble plutselig dårlig, ambulansen kom og hentet ham, og etterpå satt vi andre i en taxi på vei hjem til Trondheim. Mamma satt mellom oss i baksetet og tårene trillet nedover ansiktet hennes. Hun visste at pappa var død, men vi forsto det ikke ennå.

Før lyset gikk: Storfamilien samlet på hytta i Berkåk. Ole Martin, pappaen til Marit, her i snekkerbukse, døde brått da hun var bare seks år gammel. Hjemturen i baksetet i en drosje, med mamma Gunvor gråtende ved sin side, blir aldri slettet fra netthinnen. Foto: Privat

Ole Martin, som jevnlig brukte å ta med jentene sine på teater og legge beslag på en liten benkerad i parkett, var så vidt passert 40. Det var som om noen trakk ned et rullegardin foran Marit.

- Akkurat så traumatisk var det, og pappas bortgang vil sitte boret fast inni meg til evig tid. Jeg kan fortsatt møte godt voksne mennesker og ganske kjapt merke om vi tilhører et slags skjebnefellesskap, om hun eller han også mistet en av sine foreldre da de var små. Denne første sorgen blir den største sorgen, og den slipper du ikke fra. Da jeg selv fikk barn som 30-åring, ble jeg plutselig så redd for å dø fra ungene mine. Jeg var ikke bare redd for at det skulle skje, men helt sikker på at det ville hende. Det var en helt konkret redsel, som jeg fikk styr på etter hvert.

Her skriver Marit Moum Aune selv hvordan hun opplevde å miste sin far

Skulle Marit Moum Aune noen gang gå i krigen for en god sak, vil det være for å forsvare den norske velferdsmodellen.

- Pappas jobb ved jernbanen sikret en viss økonomisk sikkerhet for min mor, og gjorde det mulig for hennes fire døtre å ta en utdannelse. Klassereisen vi gjorde ble betalt av noe. Vi er ikke smartere enn foreldrene våre, men vi fikk sjanser som de ikke fikk takket være velferdssamfunnet.

Urtrønderen

En rådgiver ved Trondheim katedralskole - som virkelig levde opp til stillingsinstruksen og serverte et usedvanlig godt råd - anbefalte Marit Moum Aune å reise til Romerike folkehøyskole da russetida var over i 1982.

- Der fikk jeg for første gang kjenne på om teatertalentet var stort nok, og i selskap med flere dyktige skuespillere og instruktører, ble jeg plutselig oppfattet som flink.

Etter denne bekreftelsen, og vel hjemme i Trondheim, tok det av med Avant Garden, produsentjobbing i P3 og på studentteatret på Samfundet, før hun lett motvillig måtte innse at Trondheim var blitt for liten for henne. Hun flyttet til Oslo der hun ganske fort avslørte kulturelitens hemmelige kodespråk. Like raskt bestemte Marit Moum Aune seg for at hun aldri ville komme til å benytte seg av det, snarere tvert om.

- Det var ganske åpenbart at det kunne lønne seg å opptre etter spesielle normer i gitte situasjoner, enten det handlet om hvordan man tedde seg eller hvordan man snakket, ler Marit.

- Men jeg gadd bare ikke, og jeg gidder ikke den dag i dag. Det ble så mye snobberi og pompøsitet, at jeg instinktivt bare strittet imot på ren trass. Jeg innser at jeg selv er blitt en del av kultureliten for lengst, men det er en elitistisk gjeng der ute fortsatt, og som jeg ikke tenker å bli en del av. Det handler veldig mye om hvor jeg kommer fra, sier Marit Moum Aune idet hun skyver fatet fra seg og peker ut mot Prinsenkrysset.

- Jeg kommer herfra. Er det én ting du virkelig skal vokte deg for i Trondheim, så er det å være arrogant. Det står så lavt i kurs som det er mulig å komme, men i Oslo opplevde jeg at arrogansen i enkelte kunstkretser var en slags omgangsform. Det handler ikke om å unnlate å lage dyp, selektiv og ærlig kunst, jeg har selv produsert forestillinger som folk nesten ikke har skjønt, men jeg har aldri fått meg til å avvise det jeg kom fra og de holdningene jeg er vokst opp med.

Marit den heldige: Hun regisserte Stiklestad-spelet med stø hånd i tre år. HUn passet blant annet på¨å advare unge skuespillere som kanskje sto på scenen for aller første gang mot å ta positive tilbakemeldinger altfor bokstavelig. De kunne bli lurt til å tro at de var eslet til noe større enn de var. Foto: Leif Arne Holme

Marit Moum Aune er en autodidakt regissør, selvlært gjennom mange år med blytunge og prestisjekrevende oppsetninger over hele landet, både på scene og film. Hun forsøkte å komme inn på teaterhøgskolen ved to anledninger, og tror selv hun ville greid det om hun hadde akseptert stammespråket.

- Jeg var 23 år og var kommet til en slags finalerunde, der vi fikk utdelt en avlang papplate og åtte sugerør. Oppgaven gikk ut på å komme tilbake tre timer senere med en collage og en tittel på prosjektet. Jeg visste hva de ville ha, men pokker om de skulle få det, gapskratter hun.

Én hadde klippet sugerørene i små biter og limt delene tett sammen i det ene hjørnet og kalt verket «det postmodernistiske jeg». Uten ironi, men åpenbart innenfor bestillingsrammen, skulle det vise seg. Dette var den sommeren da algeinvasjonen for første gang truet norske fjordarmer på grunn av forurensning fra Tyskland, og inspirert av dette laget Marit Moum Aune en sugerørfigur som hun kalte Fritz Ruhrdalen. Fritz hadde mistet retningssansen i Oslofjorden og hadde kavet seg inn til Aker Brygge dønn alene, uten å ane hvor de andre algevennene befant seg. Der ble han altså plukket opp av Marit.

- Jeg visste at jeg var sjanseløs overfor juryen med en sånn historie, men det ga jeg bevisst blaffen i. Det var da heller ikke antydning til smil om leppene deres da jeg doserte om Fritz Ruhrdalens soloferd i norske farvann. Men mye heller Fritz enn et postmodernistisk jeg, og Marit Moum Aune fikk ikke plass på teaterhøyskolen.

I stedet fortsatte hun å leke seg ved forskjellige scener, og tre år senere fikk hun sitt store gjennombrudd som regissør med oppføringen av Dag Solstads «Genanse og verdighet» på Nationaltheatret.

Det første hun gjorde etterpå, var å sette opp «Bør Børson» på Det Norske, noe som fikk de samme navnløse åndssnobbene til å sperre opp øynene og lure på om Moum Aune var akkurat så dum som den tordnende harry-trøndersken kunne tyde på.

- Er jeg liksom allerede blitt for fin til å jobbe med Rolv Wesenlund? undret jeg. Men han er da ikke skuespiller? svarte de. Om ikke han er skuespiller, hvem i all verden kan kalle seg det i denne byen da? svarte jeg. Alt om komedieteknikk som jeg kunne få bruk for senere i livet, lærte jeg av Rolv Wesenlund den gangen, sier hun.

Hjertevenner: De møttes første gang på Trøndelag Teater. Det klikket med én gang Ingrid Lorentzen og Marit Moum Aune begynte å snakke sammen. Foto: Kim Nygård

Når hun 15 år senere kaster et blikk i bakspeilet, ser hun en serie produksjoner som spenner vidt og bærer preg av både den lekne og den alvorstunge regissøren hun alltid har vært. Å jobbe med Are Kalvø og Ingrid Bjørnov den ene dagen, og deretter med Marie Blokhus i Agnes Ravatns «Fugletribunalet» den neste, for så å begi seg til Den Norske Opera & Ballett, der venninnen Ingrid Lorentzen er sjef, med «Gengangere» og et ensemble av ballettdansere, stimulerer alle genene i henne som regissør.

Slitsomme hanekamper

Etter en 25 minutter lang lunsjpause vil Marit Moum Aune ha en gjennomgang av partier i førsteakten i «Hvem er redd for Virginia Woolf?» for å se nøyaktig hvor de befinner seg en drøy uke før premiere. Hun beordrer full skjerping og finner seg en plass i salen.

- Jeg tar plass, det innser jeg, og slik må det være. Det må ingen kødde med, for hvis noen begynner å tappe den energien, er jeg ingenting. Jeg tar plass, og jeg tar ansvar. Jeg tror folk føler at de blir tatt vare på, men jeg er tydelig. Tydelig kjærlighet.

- Ikke noe sånt machotull, det fungerer ikke. Gruppearbeidet er blitt stadig viktigere i teatret, det jobbes mye mer kollektivt i prosessen enn det som var vanlig før. Vi lytter mer til skuespillerne og forventer mer av dem. Det er ikke tilfeldig at vi har så mange dyktige kvinnelige regissører heller. Vi har vært flinke til å fremheve og fremsnakke hverandre. Jeg tror mange av gutta strever for mye i denne hanekampen sin, og de som lykkes best av dem på teatret for tiden, er gjerne de følsomme, fine fyrene, mener Marit Moum Aune.

Det var alltid regissør hun skulle bli, aldri skuespiller. Hun ville lede og få folk til å prestere sammen, og etter så mange år i bransjen har hun all den kredibiliteten og autoriteten som suksess bidrar til å skape.

- Nå kan jeg foreslå de mest dustete ting uten å være redd for hvordan skuespillerne tar imot ideene. Jeg var ikke redd for det i starten heller, men det var jo en balansegang i yngre dager. Det kan virke provoserende å bli ledet av en som er mange år yngre, men oppgavene i teatret er så hierarkiske, det er nesten som å være i militæret, tror hun.

Prissamleren: Marit Moum Aune har jafset til seg en serie priser og utmerkelser opp gjennom årene. Her mottar hun Liv Ullmann-prisen av konserndirektø Per Axel Koch i 2012. Foto: Vegard Eggen

Tidligere fulgte hun andre regissører som en skygge for å fange opp knep som kunne gjøre henne bedre. Det får hun lite tid til nå, men inspirasjon henter hun overalt. Hun savner Marit Breivik og årene da hun ledet håndballandslaget.

- Jeg skrudde opp lyden hver gang det var timeout. Det var ren kunst å se hvordan hun fikk spillerne til å ta imot instrukser og så overta peptalken selv. Snakk om å finne flytsonen. Jeg er dominerende og tar plass, men når jeg ser at skuespillerne fanger ideene og begynner å videreutvikle dem selv, tenker jeg at nå, Marit, nå må du spille Marit Breivik.

Etter premieren i neste uke overlater hun scenen til skuespillerne og kommer ikke opp før etter et par uker, mest for å sjekke om det er behov for å stramme til eller løsne opp enkelte steder. Og i neste måned drar hun til Hollywood på nytt for å se om amerikanerne har noe å tilby. Norske skuespillere og regissører er hotte i USA for tiden, og hun var en liten runde i Los Angeles i fjor for å møte folk i tv- og filmbransjen.

- Det var ellevilt og surrealistisk på samme tid, og jeg lovet den danske agenten min at jeg skulle ta en tur i februar om hun mente at det hadde noe for seg. Så får vi se. Alt kan skje. Eller ingenting.

Hun har uansett mer enn nok å gjøre, og plutselig roper Mira Dyrnes Askelund oppe fra scenen at hun er kvalm: «Jeg må spy», hulker hun og kreker seg bort til toalettskålen. Men denne gang står det i manus.