Det var sommerferie, og det må ha vært i 2008. Carl Frode Tiller var høsten i forveien blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen «Innsirkling». Namsosingen traff meg langt inne i de mørkeste avkrokene av sinnet med debutromanen «Skråninga» noen år tidligere. Nå sto jeg i denne bokhandelen utenfor allfarvei midt i ferien. «Innsirkling» skulle gi meg en skjønnlitterær dytt ut av virkeligheten.
Les også: Carl Frode Tiller skriver på ny roman
Det var en bokhandel av den gamle typen. Det så ut som et sted der bokbussen tilfeldigvis hadde sakket farten og blitt sprengt i luften. Bøker, spill, ringpermer og fargeblyanter overalt. Det komplette kaos. Her var det ikke noen vits i å lete etter ting selv. Du måtte uansett ty til den eldre mannen bak kassa til slutt. Så stakk han som regel neven inn i én av haugene du nettopp hadde gjennomsøkt. Når neven kom ut igjen, hadde den et solid grep om boka du ville ha. Som for eksempel den siste boka til en - hvis vi ser litt stortrøndersk på det - lokal forfatter som nå var blitt hele nasjonens kjæledegge. Den boka som ville dekket hele sørveggen i hvilken som helst annen bokhandel i landsdelen.
Les også: Carl Frode Tiller vant lytterpris
Mannen bak kassa vippet brillene enda lenger ned på nesetippen, skjønte åpenbart ikke hva jeg snakket om.
- Jeg ser etter Carl Frode Tiller, gjentok jeg. Jeg vet ikke helt hva slags svar jeg forventet, egentlig. Et anerkjennende nikk, kanskje. «Her har vi en som følger med i litteraturens verden», kanskje. «En som ikke bare er ute etter lettbeint krim.» For la oss være ærlige. Han skriver knakende godt, namsosingen. Men du skal være over gjennomsnittet nynorsktolerant og føle deg trygg på at du har fulgt vaksineprogrammet mot tungsinn for å bryte deg på bøkene hans.
- Kart over Tiller? svarte han med et blikk som mer enn antydet at det var jeg som var den store idioten her. Som om det var jeg som hadde forvillet meg ut av storbyen og ikke klarte å finne veien tilbake til City Syd. Jeg følte et akutt behov for å kontre. Vippe idiot-stempelet over disken igjen, liksom.
- Carl. Frode. Tiller, gjentok jeg.
- Forholdsvis kjent forfatter, fortsatte jeg ironisk. Og la til noe om Nordisk råd for virkelig å gni det inn. Hvem var idioten nå? Blikket hans avslørte at jeg hadde overtaket. Han begynte febrilsk å trykke på skjermen foran seg.
Les også: Tiller solgt til USA
- Neeeei, det ser ikke ut som vi har noe av han, sa han resignert.
- Jo, vent, nærmest brølte han ut.
- Vi har den på lydbok.
Jeg dro litt på det, hadde lyst til å gjøre lesejobben sjøl. Så la jeg merke til hvordan resignasjonen tok ham på nytt.
- Men vi har den bare på nynorsk, ser jeg.
På tampen av fjoråret meldte Noregs Mållag at de har flere medlemmer enn de har hatt på 25 år, det var slik jeg kom på denne historien. Vel, jeg synes ikke de skal hvile seg på laurbærene og erklære slaget for vunnet riktig ennå. Selv om jeg i det stille vil fortsette med å lese min Carl Frode Tiller, Frode Grytten eller Ragnar Hovland på originalspråket. Jeg venter ikke på å få dem oversatt. Jeg er da ikke helt idiot heller.
Les flere Tankestreif her: www.adressa.no/tema/tankestreif/