Det var ikke alltid lett å få svar for foreldrene mine den gang jeg var tenåring og verden der ute var mye mer interessant enn det jeg var villig til å dele med dem. Jeg hadde mine grunner for å holde kjeft, men de var forholdsvis uskyldige. Og fortielsene gikk ikke ut over andre enn mine foreldres nysgjerrighet.

Nå, når jeg er blitt voksen, ser jeg «ikke-svar»-taktikken som adskillig mer problematisk. Ikke bare er det blitt en næringsvei å produsere falske nyheter for oppdragsgivere med egen agenda. Men stadig flere maktpersoner velger rett og slett ikke å svare på spørsmål som ikke passer dem. En ting er i hvert fall sikkert, sannhetens time er ikke kommet.

Etter valget i USA har det vist seg at den kommende presidenten ikke er en mann som trives med å svare på ubehagelige spørsmål. Pressekonferansen, som normalt holdes kort tid etter et presidentvalg, ble avlyst. To måneder etter tida var den endelig varslet denne uken. Trump har i stedet brukt Twitter som en kanal til å meddele folket sine mer eller mindre veloverveide tanker. Maktpersoner som ikke tåler spørsmål, er ikke særlig sjarmerende.

Også her hjemme har mange politikere lagt seg til nye vaner. De har ett budskap som skal ut, og kan finne på å servere det samme svaret uavhengig av hvilket spørsmål som stilles. Eller de velger seg en kommunikasjonskanal uten krevende spørsmålsstillere. På Twitter, Facebook eller egen blogg er «no questions asked».

Jo da, på seg selv kjenner man andre. Som tenåring var jeg altså riktignok en habil ikke-svarer, men jeg har aldri likt å juge. Selv om det er lenge siden jeg ble utmeldt som frafallen, synes jeg flere av de ti bud er ganske greie leveregler. Men dersom det hadde funnes medierådgivere den gang Moses mottok steintavlene, ville muligens det åttende bud Du skal ikke lyve ha fått en tilføyelse med liten skrift:

(...men du trenger ikke nødvendigvis fortelle hele sannheten.)

Nå ser det ut til å ha blitt nødvendig med et nytt bud: Du skal svare.

I hvert fall om det er jobben din.

Tenåringer bør kanskje være unntatt. Med ungdommer i huset, har jeg lurt litt på om ikke-svar-ferdighetene ligger i genene. I hvert fall

hender det at svar på tiltale består av uartikulert mumling. Det hjelper sjelden å gjenta, til å være et ikke-svar kommer lyden imponerende likt ut i runde to. Et tredje forsøk er man sjelden standhaftig nok til å gå på, man er da ikke på jobb heller. Så derfor. Ikke-svaret vinner.

Ennå er 2017 et løfterikt år, som har overtatt for det usedvanlig kjipe 2016. Det er i år det skal skje, alt som ikke skjedde i fjor, alt man gjerne skulle ha lest, gjort, sagt. I det hele tatt. Nytt år, nye muligheter.

Så jeg har begynt å trene. Igjen. Foreløpig snakker jeg mer enn gjerne om det. Men ikke prøv å spørre meg om en måned hvordan det går. Da forbeholder jeg meg retten til ikke å svare.

Du får vente til pressekonferansen.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no

Her kan du lese flere saker fra Ukeadressa