Kim Hiorthøys hode rommer høykultur og underholdning, lek og alvor, komikk og tragedie, en håndfull forskjellige kunstformer - og gjerne alt samtidig.

Akkurat nå er det film.

Se trailer av debutfilmen her

Selvsagt har filmskaperen Kim Hiorthøy søkt hjelp hos musikeren Kim Hiorthøy til å komponere musikken i «The Rules For Everything», og selvsagt har den grafiske formgiveren Kim Hiorthøy laget filmplakaten. Men regissøren har valgt å ikke bruke filmfotografen Hiorthøy bak kamera.

- Det er jeg sannelig glad for. Øystein Mamen er den beste jeg kunne fått, og dessuten er jobben som regissør omfattende nok. Jeg er vant til kun å stå ansvarlig for meg selv, men har et ganske annet utgangspunkt nå, med ansvar for mange folk og et millionbudsjett, sier Kim.

Vi har søkt tilflukt på en lunsjrestaurant like ved Filmens hus i Oslo, inneklemt mellom en felleslansering av årets norske filmer og en annen avtale Kim må rekke.

Han har ikke alltid vært så glad i pressedelen av jobben sin. Han er glad i folk, glad i å prate, men har mange jern i ilden, mange andre ting han ønsker å bruke tiden til. Dessuten er han grunnleggende selvkritisk, og ikke så glad i å se sine springende tanker gjengitt på trykk via andre.

Men nå tar han seg tid, og er glad for interessen for filmen.

Selvhjelpsbølgen stresser oss

Filmen tar utgangspunkt i at vi skal dø, at vi ikke aner når, men at vi må leve livet mens vi kan. Den harselerer med flere såkalte «ting i tiden» - ikke minst selvhjelpsbølgen.

- Selvhjelpsbøker er fascinerende. De uttrykker alle omtrent det samme, ofte ting vi allerede vet, om at vi må lytte til oss selv og så videre. Jeg har en følelse av at vi vet at de ikke hjelper, men kjøper dem likevel. Vi tenker at vi alltid kan få det bedre, men higen etter å få det til blir en kilde til stress og angst. Det er noe som er veldig komisk med det, sier Hiorthøy om det han kaller en komedie, selv om den rommer tragiske elementer som brå død og omsorgssvikt.

- Jeg tar ting veldig på alvor, men jeg har kanskje også et elastisk hode. Hvis noe er veldig alvorlig blir det også veldig morsomt. Det blir ikke komikk hvis det bare er tull. Jeg tror det finnes en gammel formel som sier at komedie er tragedie pluss tid, sier Hiorthøy.

Hiorthøy er 43 år og har vært et fenomen i norsk kultur halvparten av livet.

Kim er tegneren som ble musiker, han er den grafiske formgiveren som ble forfatter, filmfotografen som ble koreograf, programlederen som ble filmregissør. For å nevne noe.

Og det er ikke bare det at han har gjort mange ting, han har fått internasjonal oppmerksomhet for det meste også. Boka hans er utgitt i flere land, nå sist i Storbritannia, han har vært innstilt til Nordisk råds musikkpris (som setter ham i selskap med blant andre Arne Nordheim og Bjørk) og har fått Spellemannpris for beste plateomslag. Han har vært programleder i «U» på NRK TV, han har turnert med egne teater/ danse-forestillinger. Han kan kalles motkulturens versjon av Jo Nesbø, med suksess på mange felt. Og slik har det tilsynelatende vært siden Kim var tenåring, og medelevene på barneskolen spådde at Kim enten kom til å bli billedkunstner eller drive med teater og film. Han var full av ideer og flink til å tegne.

Dans på museet: «Hold gutten unna tegneundervisning, det vil drepe talentet», sa Ramon Isern om Kim Hiorthøy. Her er den unge Kim aktivt tilstede på Ramon-utstilling på 1980-tallet.

I slutten av tenårene fremsto han nærmest som et vidunderbarn som fikset alt.

- Vidunderbarn? Det er ganske fjernt fra hvordan jeg opplevde oppveksten, sier Kim, myser på displayet på telefonen som nok en gang har vibrert i bukselomma, kaller på servitøren og sier at han har ombestemt seg om fiskeretten han har bestilt. At han går for salaten.

Begge foreldrene var arkitekter, de fleste i omgangskretsen deres var arkitekter, og mange av barna deres ble det. Men altså ikke kreative Kim. Han kunne nok passet, men var for dårlig i matematikk, fikk heller aldri gyldig eksamen fra videregående.

- Jeg vokste opp på Singsaker, midt mellom Bergsbakken og den der andre bakken, sier Kim og tenker på Blussuvollsbakken. Oppvekstområdet er identisk med det Kjartan Kristiansen beskriver i DumDum Boys-låten «Hagelangs», området fra hvor Kjartan har aldri flytta, jeg har rømt.

Kim Hiorthøy kan vel også sies å nærmest ha rømt fra Trondheim, men det kommer vi tilbake til. Det har lite med det aktuelle området å gjøre, det var et lite paradis å vokse opp i.

Ett år gammel: Kim med mamma Siv på ferie i Venezia sommeren 1974. Foto: Edvard Hiorthøy

De fleste jevnaldrende var orientert mot sport. Men ikke Kim. Sammen med kompisen Kyrre laget han gørrete actionfilmer med et videokamera på utlån fra NTH, og musikk som duoen Lux. Høydepunktet kom i femte klasse. Kim og Kyrre var elleve år gamle da Lux fikk lage drømmevideoen til en av sine fengende synthpoplåter med NRK TV, og den ble vist på datidens mest populære tv-program for ungdom, «Halvsju». Kim & Kyrre i 1985 er også første treff på Hiorthøy i denne avisas arkiv.

Skolen derimot.

Lux: Kim og Kyrre (Skjøstad) fikk laget musikkvideo til det populære tv-programmet «Halvsju».

Skolen var ikke noe gøy

-Jeg kom for sent nesten hver dag i 9 år. Jeg var veldig dårlig i matematikk, og ganske svak og pysete. Håpløs i gym. Hvis det var en konkurranse i noe, visste jeg at jeg kom til å komme sist. Men jeg var veldig utadvendt og tok nok mye plass i klasserommet. Det gjorde i sin tur at jeg ikke hadde så mange venner, sier Kim.

En skal tidlig krøkes: Kim på ferie i Paros tidlig 80-tall.

- Men du var vel god i noe?

- Jeg var god i drama på ungdomsskolen. Jeg hadde en veldig bra dramalærer der. Lærere som ser en, kan bety mye, sier Kim – og mener tegnelæreren på videregående, Laila Sve, var avgjørende for valg han tok senere.

- Det skjedde noe med meg da jeg begynte på Ringve videregående, jeg endret nesten personlighet. Fra å ta mye plass, ble jeg mer sjenert – ble roligere, mer konsentrert, holdt mer kjeft, satt og tegnet. Det gjorde at andre tok kontakt, jeg fikk flere venner, oppdaget måter å være med folk på som jeg ikke visste om helt – jeg tror jeg veldig lenge hadde ganske dårlig sosial intelligens.

Kim og Mikkel i New York

Kim fikk gode venner mens han gikk på tegning, form og farge på Ringve. Blant dem han var mye sammen med var senere Stargate-gründer Mikkel Storleer Eriksen. De to tilbrakte en uke sammen i New York i 1991, ifølge Kims mor som verdens kuleste, svartkledde 18-åringer.

En ny verden åpnet seg, Kim forsynte seg grådig av litteratur, musikk, kunnskap - og ikke minst film. Han hadde gått på Trondheim filmklubb sammen med en kamerat allerede da han var 14 år. På nattkino en onsdagskveld med Hitchcocks «Psycho» på nåværende Nova kino, i den enorme kinosalen Sentrum med den spesielle romklangen han sier han kan savne i moderne kinosaler.

Nå ble Filmklubb-besøkene ukentlig rutine, og Kim og en kamerat bestemte seg for å komme seg inn i styret, og klarte det. Kim fikk i oppdrag å designe Filmklubbens plakater. Han hørte mye snakk om en Yngve Sæther, som hadde vært aktiv i klubben, men hadde flyttet til Stockholm. «Når Yngve kommer tilbake..» var omkvedet, med underteksten at da ville nye ting skje.

- Så kom Yngve tilbake, men bare for å starte en konkurrent til Filmklubben, Cinemateket. Yngve var en sviker, som mente Filmklubb var gammeldags, ler Kim - som likevel fikk seg en kamerat den gangen. Og beholdt ham. Yngve er ansvarlig produsent for «The Rules For Everything».

Mens han fortsatt gikk på videregående, ble han også oppdaget av Adresseavisen. Tegnetalentet var åpenbart, og noen mente avisa burde ruste seg for å finne en fremtidig arvtager til avistegneren Jan O Henriksen. Jan O hadde imidlertid ikke stor tiltro til en avistegner som ikke kunne tegne fingre og var skeptisk.

Kim hadde ikke noe kjennskap til disse ambisjonene på egne vegne, men gir i ettertid Jan O rett. Han var ikke den type tegner, han var flink til å finne på, ikke tegne etter. Og interessene gikk i for mange retninger. Han sa ja til mye forskjellig, fordi han var nysgjerrig, søkte nye erfaringer og fordi han trengte penger. Men det er ikke alt han husker i ettertid, blant annet ikke at han i en periode var fast tegner for legespalten i Ukeadressa, med muntre tegninger til gravalvorlige tema, samtidig med at han gjorde mer ungdommelige saker for Ut-magasinet, gjerne i spann med Yngve Sæther eller Erlend Loe.

Tegnet til legespalten: Alvorlige tema som «blod i urinen» ble ledsaget av humoristiske streker. Her er temaet benskjørhet.

Da var han i ferd med å ta de siste årene på Kunstakademiet i Trondheim, etter et friår på filmstudier i New York.

Tross flere forsøk klarte aldri Kim matematikkeksamen på Ringve, så han hadde ikke papirer til å komme inn på universitetet. Men den gang var ikke Kunstakademiet en del av universitetet i Trondheim, og han kom inn på opptaksprøver som desidert yngstemann.

Drama i New York: Kim rakk å bli knivranet i Brooklyn og å møte Adressa på toppen av Empire State Building mens han studerte i New York.

Ble høy på pæra

- Jeg ble sikkert litt høy på pæra i den perioden. Det var en ny verden, undervisningen foregikk på engelsk. Det var vanskelig å ikke føle seg spesiell som ung kunstakademistudent, men egentlig var jeg nok for ung for å få nok ut av det. Samtidig var det mange bra folk der og jeg lærte selvfølgelig også mye. Det var også der jeg møtte Erlend.

Erlend Loe og Kim Hiorthøy ble fort et radarpar, de laget sine første barnebøker (blant annet den første med truckføreren Kurt) sammen mens de fortsatt gikk på akademiet, og de flyttet sammen til Oslo da Kim var ferdig utdannet.

På flyttefot: At Kim Hiorthøy og Erlend Loe forlot Svartamoen til fordel for Oslo i 1996, var selvsagt en sak for Adresseavisen.

- Jeg hadde lenge hatt lyst til å dra. Jeg husker at vi brukte mye tid i Trondheim på å snakke om Trondheim; hva som var bra og dårlig og når det skulle bli bedre. Men i Oslo snakket ikke folk om Oslo, de snakket om andre ting. Det var bra.

Trøndermafiaen

- Men samtidig ble du oppfattet som en del av en trøndermafia, med Erlend og danser Jo Strømgren?

- Det var én setning i én artikkel i Morgenbladet, men det har hengt igjen virker det som. Jeg har kanskje truffet Jo Strømgren to eller tre ganger. Vi var kanskje en gjeng fra Trondheim som flyttet til Oslo og hang sammen der, men det var mange som ikke jobbet med kultur.

Kim hadde begynt å designe platecoverne til Motorpsycho mens han bodde i Trondheim. Han fortsatte å jobbe med design, og lager fortsatt alle coverne til plateselskapene Rune Grammofon (der Motorpsycho er) og Smalltown Supersound.

Her er Kims cover til Motorpsychos «Angels and Daemons at Play»

Kim holder nå til i Oslo. Han har flyttet mye rundt, fra København til Berlin til Stockholm. Han har altså også hoppet fra den ene kulturelle sjangeren til den andre.

- Du må ha en sterkt utviklet selvtillit?

- Egentlig ikke. Men jeg er nysgjerrig, og nysgjerrighet trumfer kanskje selvtillit?

Men det er heller ikke nok å være nysgjerrig. Mer enn et visst talent kreves for å nå ut som Kim gjør. Han møtes ikke bare med anerkjennelse i Norge, men internasjonalt. Da han ga ut sitt første album med vindskeiv elektronika i «Hei!», hadde debutsinglen allerede blitt spilt på programmet til verdens ledende radio-DJ John Peel.

- Det kan jo ha vært flaks, sier Kim.

Hiorthøy er blitt møtt med fascinasjon for at han kan mange ting og for sin lekne innstilling. «Kims lek» er brukt minst tre ganger som tittel på artikler om ham i Adresseavisen. Ketil Bjørnstad, som er komponist, pianist og forfatter, har en litt annen erfaring, og forteller i sin siste selvbiografiske roman «70-tallet» om den grunnleggende skepsisen han som etablert musiker ble møtt med da han ga ut sin første roman.

En variant av Kims lek her

Smurt litt tynt utover

- Det kan jo være en grunn til denne skepsisen. Det kan jo være de har rett? Jeg føler jo av og til at jeg har smurt litt tynt utover. All erfaring er god å ha med seg, men jeg hadde vært bedre rustet som filmskaper hvis jeg hadde jobbet bare med det. Tenk på andre samfunnsfelt. Enn om du gikk til tannlegen og han sa at egentlig driver han mest med strikking, at å være tannlege er mer en hobby. Du ville kanskje heller valgt en som er tannlege hele tiden?

Kim kan oppleves som en intuitiv kunstner, men når en snakker med ham, skjønner en fort at det meste han gjør har vært gjennom en intellektuell prosess. Han har studert innenfor kunstfeltet i Trondheim, København, New York og Stockholm. Han har altså solid formell utdannelse, i tillegg til å være mer enn gjennomsnittlig nysgjerrig.

- Det eneste jeg føler jeg virkelig kan, har jeg ingen formell utdannelse i. Grafisk design er utvilsomt det jeg har jobbet lengst og mest med. Men jeg gjør det mindre nå, nesten bare platecover.

Livet hans har mye vært å sitte alene foran en skjerm. På et punkt ble det nok. Han fikk lyst til å treffe folk.

Nye Ranheim skole: Utsmykkingen er av Erlend Loe og Kim Hiortøy i fellesskap. Foto: Terje Visnes

En annonse for Danshögskolan i Stockholm, der de søkte koreograf-studenter og gjerne folk som kom utenfor dansemiljøet, virket som et tegn fra oven. Kim søkte, kom inn - og i 2013 sto han der, med en mastergrad i koreografi. Kim står altså uten videregående skole, men med mastergrad. Han klarer ikke helt selv å forklare hvordan det gikk til. Men dansestykkene fikk god respons de også.

- Jeg tror det er viktig å ikke la seg distrahere av respons. Å ikke ta det for mye inn om du får skryt, og heller ikke om du blir slaktet. Selvsagt kan begge deler inspirere, men det kan også føre til at det er vanskelig å gå videre.

Famous last words

- Du har vel til gode å bli slaktet?

- Kanskje det. Men jeg har vel gjort ting som er møtt med likegyldighet. Og det kan jeg godt forstå. Jeg har laget mye som ikke er bra. Det er flere ting jeg ønsker jeg ikke hadde gjort, eller i det minste hadde gjort bedre.

- Maler du fortsatt?

- Jeg hadde en akvarellutstilling i Oslo i mars i fjor. Men jeg vet ikke hva jeg kommer til å fokusere på fremover.

- Hva vil du selv helst gjøre?

- Aller helst vil jeg gjerne få lage en film til, sier Kim, før han mumler «Famous last words», ler nervøst og haster av gårde til neste avtale.

Les flere portrett fra Ukeadressa her: http://www.adressa.no/tema/Portrett/