Er sjansen mindre for å bli oppfattet som en gal kattedame hvis man har en mann? Det er en kvinnelig kollega som spør. Hun tror at hun berger seg fra det stigmatiserende stemplet fordi hun har en mannlig samboer, i tillegg til katten. Jeg bare trekker på skuldrene og later som jeg er uinteressert i problemstillingen. Jeg vil helst ikke fremstå som gal kattedame under noen omstendigheter, og i hvert fall ikke på jobb.

Så du denne? : Jeg hever hodet og tenker stolt: Hvis jeg skulle gitt «liks» til mitt eget liv hver dag, da hadde det garantert blitt flere enn fem. Bare så du vet det Facebook.

For jeg har fått noen sviende kommentarer. De kommer gjerne fra nære venner som har sett meg i et svakt øyeblikk, i ivrig koseprat med familiens kjæledegge, den matleie og kanskje litt lubne, men veldig vakre norske huskatten Susi. Navnet er en forkortelse av hennes fulle navn: Susanne Beatrice Rabås, som det står på vaksinasjonskortet. Det er muligens det nærmeste du kommer formelle identitetspapirer for en katt, med mindre du har en rasekatt da.

Men altså, jeg har som sagt bestemt meg for å ligge lavt. Det betyr: Ikke snakke babyspråk til katten når noen hører, og absolutt ikke snakk babyspråk når jeg snakker om katten uten at den er der. Ha-ha, det skulle tatt seg ut …

Men møter jeg en katteinteressert sjel på min vei, så er jeg lett å få på gli. Da forteller jeg gjerne at Susi har lært seg å snakke. Hun kan si MAMMA før hun får fisk. Det er helt sant, faktisk! Og dette er selvfølgelig en katt med personlighet, og hun har faste rutiner. Hun må for eksempel spise frokost før hun slipper ut på morningen. Noe annet vil være som et tramp på halen. Og våt pels er ikke hennes greie, så styr unna lang utetid på regntunge dager.

Men en ting synes jeg er litt rart, og det er at den skarpeste kritikken mot katteelskerne ofte kommer fra de alt for enspora hundemenneskene. Du vet, de som går tur med hunden om kvelden med refleks i halsbåndet som blinker og refleksvest i hundestørrelse. Av en eller annen grunn er det det mest hysteriske jeg kan tenke meg. Potesalve, vitamintilskudd, riktig stamtavle og hundepsykolog gidder jeg ikke utdype nærmere her. Og da har jeg ikke nevnt dyr forsikring, og her mener jeg ikke dyreforsikring, men dyr forsikring.

OBS: Kvinner i akademia er noen pingler

Hundeeierne nærmest spytter ut ordene når de gir uttrykk for at katt er absolutt ikke deres greie. Og om noen er i tvil om hvem som virkelig går opp i rollen som eier av et kjæledyr, er det ingenting som utkonkurrerer en hundeeier som nettopp har fått seg hund, eller skal vi si nettopp blitt mamma eller pappa? Jeg kjenner mange med hund som har erstattet bildet av barna eller barnebarna med familiens nye stolthet sentralt plassert på kontorpulten.

Det er mulig det bare er meg, og ja, her beveger jeg meg på tynn is, men av en eller annen grunn virker det som om de som markerer størst avstand til katteelskerne gjerne er eierne av fuglehunder. Det er fordi de fullstendig mangler humor, sier en venninne. De tar hundehold med et så stort alvor at de balanserer på grensen til det ufrivillig komiske.

Har du for eksempel sett noen morsomme videoer på nettet av fuglehunder som gjør gale ting? Nei, nemlig. Da byr katteeierne mer på seg selv.

Tilfeldig? Neppe.