Work hard, play hard.

For slik var det også.

Ivar Vigdenes kunne se ganske pløsete ut ved første øyekast. Litt pjuskete i den ellers så utmerkede dressen. Innimellom framsto han en smule gusten i huden også, slik du gjerne blir om du tilbringer fjorten timer i et hasardiøst tempo på et departementalt kontor, etterfulgt av noen timer på restaurant og med altfor lite søvn. Mytene om Ivar Vigdenes var basert på en sann historie, for å si det rett ut, men selve Big Bang oppsto lenge før livet i rampelyset tok til, da hans gamle Toyota, i omtrent 80 kilometer i timen, kjørte av veien noen kilometer sør for Stav i 2004.

Øyenlokkene som ble tunge som blylodd før de falt igjen. Kollisjonen med lyktestolpen. Kroppen som bråvåknet, og hendene som på rent instinkt fikk dreid rattet slik at bilen havnet over på høyre side igjen.

Lettelsen etterpå.

- Iblandet skrekken da jeg forsto hvor nært det hadde vært, sier Ivar Vigdenes.

Dette var før det kom opp midtrekkverk på denne strekningen av motorveien mellom Stjørdal og Trondheim, og sjåføren som kom bak Vigdenes, kunne fortelle at det hadde passert flere biler i motsatt retning bare sekunder før han sovnet og bilen skrådde over i feil felt.

- Én ting var at jeg kunne ha mistet livet selv, men jeg kunne ha forårsaket taå av andres liv også. Jeg er sannelig ikke sikker på hvordan jeg ville vært i stand til å takle det, medgir han.

Gutta Boys: Mye kan sies, og mye ble sagt, om disse to da de sto på høyden av sitt samarbeide i Olje- og energidepartementet. Som for eksempel at unge Ivar Vigdenes ikke tok seg selv så høytidelig da heller, og at Ola Borten Moe ennå så ung ut i 2011.

Mens Ivar Vigdenes satt i førersetet og gradvis fikk pusten tilbake, forsto han hvor skjørt livet er, og hvor fort alt kan være over. Mye av det som senere skulle prege livet hans, tok form i løpet av noen korte sekunder mellom liv og død denne dagen, skjønte han etterpå.

- Vår tilmålte tid på jorda er uansett kort, og jeg konkretiserte målet med livet med at det måtte være så artig som mulig. Artig og godt, men hele tiden i stram kombinasjon med hardt og målrettet arbeid.

I årene etterpå levde han uten å sette på håndbrekket, virket det som, i en slags respekt og glede over livet. Først som valgkampstrateg for Ola Borten Moe, deretter som politisk rådgiver for Terje Riis-Johansen i Olje- og energidepartementet. Og etterpå som våpendrageren til åndsfrenden Borten Moe på nytt, i natt som i dag, i fest som i hverdag, i en intens og ganske så ellevill tid med rasende miljøvernforkjempere, omfattende verdidebatter i Senterpartiet, for ikke å snakke om en partileder, Liv Signe Navarsete, som uttrykte lite sans for de to trønderkumpanene. Ispedd noen smått legendariske landsmøtenachspiel, naturligvis, i tråd med de beste partitradisjonene.

- La oss si at en del stemmer. Ganske mye faktisk. Det var ekstremt lange arbeidsdager, og innimellom noen ekstremt drøye netter. Vi var stayere. Men jeg vet ikke om jeg ville klart det samme livet i dag.

Klokka er kvart over sju, og vi sitter i frokostsalen på Radisson-hotellet ved Værnes. Om en drøy time skal ordføreren fly ned til Oslo på et kjapt formiddagsmøte. Dressen sitter nesten som støpt. Ansiktshuden er frisk. Kroppen virker rimelig veltrent. Livet som ordfører har åpenbart hjulpet både kropp og muligens sjel.

- Mengden av adrenalin og stressnivå er den største forskjellen på jobben jeg hadde som politisk rådgiver, og funksjonen jeg har som ordfører nå. Det kan fortsatt være lange arbeidsdager og mye å gjøre, men jeg slipper å spurte langs korridorene på rådhuset, slik jeg bokstavelig talt måtte gjøre hele tida i departementet for å holde tritt med møteplanen.

Tidlig i fjøset

Vigdenes gård, helt øverst i Forradalen, er den gården i Stjørdal kommune som ligger lengst unna rådhuset. Nå driver den mellomste av de tre Vigdenes-brødrene melkegården, mens foreldrene holder hus i kårboligen. Da Ivar kom utmattet hjem på sin første helgetur fra Oslo etter å ha jobbet døgnet rundt for Terje Riis-Johansen i tre uker, passet han seg vel for ikke å klage til pappa Oddvar.

- Arbeidsevnen og kapasiteten hans var enorm. Gjennom hele oppveksten vår sto han opp klokka fem og var i fjøset til sju. Deretter kjørte han på arbeid i Trondheim, der han skiftet på å jobbe i bil- og grossistbransjen. Han kom hjem klokka fem og gikk straks i fjøset i to timer. Fra sju var det middag og Dagsrevyen, og fra åtte til elleve førte han regnskap for femten andre gårdbrukere. Hvis han ikke var på møte i kommunestyret eller pleide andre tillitsverv, naturligvis. Han jobbet hele tida. Eller var på møter. Skulle vi se ham, var det bare å ta i et tak og jobbe sammen med ham i fjøset.

Navnestrid: Ivar Vigdenes var leder i komiteen som behandlet navnesaker i Stjørdal kommune. Fra venstre Vegard Vigdenes, Gunn Flobergseter (startet Facebookgruppen), Ivar Vigdenes, Håkon Børset (medlem av Hegra Historielags Stadnamnutvalg) og Stian Flobergseter (leder i Ferbøgdalaget – Bygdeutviklingsgruppa).

I hovedstaden hørte Ivar stadig om folk som møtte veggen, en diagnose som ingen noensinne hadde stilt oppe i Forradalen. Da Ivar Vigdenes følte at det buttet imot i starten, bøttet han i stedet innpå den ene boksen med Red Bull etter den andre, i et tempo Petter Northug aldri ville hengt med på, og ganske raskt fant han rytmen og pulsslagene i Olje- og energidepartementet.

- Det å ha vokst opp på gård er en enorm ballast, og det tror jeg alle som har gjort vil erkjenne. Du lærer kort og godt å jobbe målbevisst, og du får den disiplinen som trengs i alle sammenhenger.

Ivar husker hvor stolt han var da han tok fjøset helt på egen hånd da han gikk på barneskolen.

- I helgene og i sommerferiene var det også en selvfølge at vi ungene bidro. Så jeg har lagt ned noen timer på Vigdenes gård, jeg også, men jeg forsto ganske raskt at jeg ikke hadde de praktiske anleggene som ville vært ganske avgjørende om jeg skulle ha lyktes som bonde selv. Jeg er ikke utstyrt med ti tommeltotter, fullt så galt er det ikke, men jeg evner likevel ikke å mekke traktorer og snekre løsninger, som faren min, eller som Vegard, broren min.

Oddvar Vigdenes (69), som fortsatt sitter i kommunestyret for Senterpartiet, avsluttet sitt yrkesaktive liv som sjef i Hegra sparebank. Der har også ordføreren kontoen sin, og det var dit han gikk da han sammen med kona Nina Moi Vigdenes nylig bestemte seg for å flytte fra Forradalen og kjøpe hus inne i det Ivar insisterer på å kalle «Stjørdal sentrum».

Solkongen

At han skulle vende Forradalen ryggen for godt, som han gjør i løpet av våren, hadde Ivar Vigdenes aldri trodd kom til å skje, men akkurat så sterk er kjærligheten. Nina jobbet i oljå i Stavanger da hun valgte å flytte etter Ivar for to år siden.

- Fordi en del arbeidsplasser, som for eksempel Aker BP der Nina jobber, er lagt så lite sentralt i forhold til Stjørdal, må hun pendle fram og tilbake til Trondheim hver dag, ler Vigdenes.

Fra boligfeltet Tangmoen, dit de snart flytter, blir reisetida redusert med en halvtime hver vei, og «Solkongen av Stjørdal», som VG døpte ham for to år siden, får gangavstand til rådhuset.

Nina Moi poserte som lettkledd kalenderjente sammen med venninnen Sandra Borch i 2012, da Liv Signe Navarsete fløy i strupen på Senterungdommens leder. Borch hadde erklært sin støtte til Ola Borten Moe som framtidig partileder, og hun ble skjelt ut for åpen scene. Deretter forsøkte Navarsete å fjerne Ivar Vigdenes, angivelig fordi hun mente at rådgiveren fikset langt mer enn nachspielene, og at rådgiveren øvde altfor sterk innflytelse i den maktkampen som var under kraftig oppseiling i Senterpartiet. Ola stilte ultimatum og Vigdenes forble i stillingen, helt til han i februar 2013 leverte sin egen oppsigelse.

- Makt og maktspill? I den rollen jeg hadde i OED, og vel å merke med den tilliten jeg hadde fra statsråden, er det riktig å si at jeg hadde innflytelse og delegert makt til å ta beslutninger, medgir Ivar Vigdenes i dag.

Vel ute fra Olje- og energidepartementet, og med ny jobb i sikte som informasjonssjef i Norsk olje og gass i Stavanger, men med en lang karantene foran seg, pakket han kofferten i mars 2013 og la ut på en jorda-rundt-tur som var stipulert å vare et halvt år. Dønn alene reiste han først til Bangkok og så til Hanoi. Han møtte Nina som avtalt i to uker i Ho Chi Minh, før han fortsatte til Phnom Penh.

- Jeg hadde levd i en slags tunnel, og ja - vi hadde hatt det veldig moro, Ola og jeg, både på kontoret og utenfor, men først og fremst var det beinhard jobbing, ofte døgnet rundt, der du ble så fokusert på framdrift at sakene slukte deg helt. Denne reisen ble en slags åpenbaring, der jeg fikk tilfredsstilt all min nysgjerrighet på nye kulturer og mennesker jeg ikke hadde møtt før.

Etter tre og en halv måned på farten var Ivar Vigdenes kommet i skikkelig feriemodus, og ennå var det ti uker igjen av turen. Da ringte en gammel venn fra Stjørdal.

- Det var Johan Arnt Elverum som var på tråden, ja, og han ba meg komme hjem.

Helsa til «gammelordføreren», som han var blitt kalt i noen år allerede, skrantet, og nå ville han at Ivar Vigdenes skulle avbryte jordomseilingen og melde seg til tjeneste. Elverum hadde avklart med de borgerlige samarbeidspartiene at Vigdenes, som hadde permisjon fra kommunestyret, kunne overta ordførervervet midt i valgperioden, om det var slik at han kunne tenke seg jobben.

- Det var i hvert fall bare å endre billettene og peile seg inn på et fly hjemover.

- Du adlød bare?

- Når Johan Arnt befaler, gjør du som han sier. Sånn er det.

Mentoren og unggutten: Det skiller 46 år mellom den gamle og nye ordføreren i Stjørdal. Men ellers har de mest til felles, den på mange måter litt gammelmodige Ivar Vigdenes og Johan Arnt Elverum, som gjerne blir omtalt som «kamerat» og «kompis».

Elverum var elleve år eldre enn faren til Ivar Vigdenes, som fortsatt føler at han står i takknemlighetsgjeld til den legendariske Senterparti-ordføreren.

- Han tente gnisten og ga retning til mitt politiske engasjement da jeg gikk på videregående. Det var i 2002, jeg var 19 år, og Johan Arnt hadde vært ordfører i tre år. Han inviterte meg på lunsj og ba meg lede programkomiteen for valget året etter, og han ville at jeg sto på valglista. Han ble en mentor for meg, og en god kamerat som jeg alltid har kunnet henvende meg til.

Mot skyene: Like i forveien var Kimen blitt åpnet, og velgerne var i riktig godlune i Stjørdal. Senterpartiet gikk fram med ti prosentpoeng til Ivar Vigdenes og kona Nina Moi Vigdenes glede, og Tom Helge Forbord Slind var godt fornøyd han også.

Det var slik alt startet. Da Ola Borten Moe trengte hjelp for å komme inn på Stortinget i 2005, var det Johan Arnt Elverum som anbefalte ham å hente Ivar Vigdenes. Da Terje Riis-Johansen som nyutnevnt olje- og energiminister søkte en politisk rådgiver, var det Ola som sendte ham Ivar. Og da Ola Borten Moe selv overtok statsrådsposten, satt Ivar Vigdenes der og ventet på ham.

Men sommeren 2013 var ringen sluttet da Ivar kom hjem, klar til å ta på seg ordførerkjedet og bli Trøndelags yngste ordfører, 29 år gammel.

Hver innbygger teller

- Nå er både Malvik- og Frosta-ordføreren yngre enn meg, og ikke kan jeg lenger smykke meg med å lede den største Senterparti-kommunen i landet heller. Den tittelen mistet jeg da partiet også vant Kongsberg i 2015. Det var fint for Kongsberg, naturligvis, selv om jeg likte å trone øverst. På den annen side har vi så mye å være stolt av i Stjørdal, at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.

Det er dagen etter frokosten på Værnes, og vi møter Ivar Vigdenes i det trauste rådhuset i byen med sine 23 592 innbyggere. «Bolysten er så stor på Stjørdal at selv ikke ordføreren henger med», hadde han tekstet oss kvelden før. Han hadde sjekket de sist oppdaterte tallene, og rett skulle være rett.

- Hver stjørdaling teller, gjentok Ivar Vigdenes da vi sto inne på kulturhuset Kimen.

Bortimot ti tusen av dem møtte opp da det mektige bygget ble åpnet i august 2015, tre uker før stortingsvalget der Senterpartiet gjorde et pangvalg og gikk fram med ti prosentpoeng. Timingen for åpningen var perfekt, men for den verdikonservative og monarkvennlige ordføreren - som lar bildet av kong Harald og dronning Sonja vokte kjøkkeninngangen hjemme i Forradalen - var det enda mer stas at kronprins Haakon kastet glans over arrangementet.

- Og det var så riktig. Åpningen av Kimen er et skjellsettende øyeblikk som vil forme og definere Stjørdal for framtiden, på samme måte som flyplassen og Statoil.

Endelig film: Han hadde aldri tid til å gå på kino eller teater i Oslo, men på Kimen er Ivar Vigdenes blitt en kulturnyter. Her er han og kona Nina på vei inn til en forestilling med med niesene Anna Elisa (9) og Inga Marie Vigdenes (11) på kino.

Han og Nina giftet seg samme sommer som Kimen ble åpnet, men valgte samfunnshuset Skogly i Forradalen som arena med 130 gjester til stede. Tre år tidligere hadde Vigdenes og Ola Borten Moe tatt med seg de nordiske energiministrene til Skogly, der Eivind Hellstrøm var innleid for å diske opp med fingermat, akkompagnert til trekkspilltoner fra Arnstein’s.

- En fin kombinasjon, syntes Ivar Vigdenes, som fikk smakt på det meste Hellstrøm tryllet fram den dagen.

- Jeg er glad i mat, men først og fremst nysgjerrig. Jeg har en teori om at det er fullt mulig å like absolutt alt. Når jeg kommer et sted og jeg finner noe på menyen som jeg aldri før har smakt, går jeg konsekvent for det ukjente. Hvis det er noe jeg ikke liker, fortsetter jeg å spise det helt til jeg finner ut at jo da, nå funker det. Jeg har den samme teorien om musikk. Du kan venne deg til absolutt alt - og like det.

En av kompisene tok ham på ordet og ga ham Arne Nordheims samlede verker i julegave, og teorien har fortsatt ikke slått sprekker.

- Jeg føler at jeg forstår Nordheims musikk nå. Den sitter, for å si det sånn.

Nedtelling til fest

Om to måneder samles Senterparti-troppene til landsmøte på Scandic-hotellet ved Lerkendal. Der kan ikke Ivar Vigdenes huske å ha festet før. Ellers er det blitt en serie potente vorspiel og nachspiel opp gjennom årene. Senterpartiet skal med god margin være det mest festglade landsmøtepartiet av alle.

- I Nord-Trøndelag Senterparti setter vi en slags ære i dette. Vi skal helst være de siste som går og legger oss etter festmiddagen, men samtidig skal alle være på plass i salen når landsmøtet tar til igjen neste morgen.

Han sneiet en gang innom resepsjonen på et landsmøtehotell, på vei fra et nachspiel til sitt eget rom, klokka halv sju om morgenen for å bestille vekking.

- Når skal du vekkes? Ble han spurt.

- Sju, svarte han.

Ivar Vigdenes ler så det rister, og han kjenner allerede at han gleder seg, selv om det er lenge til.

Work hard, play hard.

Fikk du med deg portrettet av kinoaktuelle multikunstner Kim Hjorthøy?