Denne saken ble først publisert 9. februar 2017.
Hver eneste dag hele året ligger 20 hardt brannskadde pasienter i norske sykehussenger. De gjennomgår operasjoner, sårstell, får smertelindring og opptrening. 15 000 mennesker i Norge rammes hvert år av brannskader, 700 så alvorlig at de havner på sykehus.
For man kan bli alvorlig skadet.
Men man kan også bli alvorlig klok av skade.
GUTTEN I SPEILET
6. august 2007 har alt som skal til for å bli en strålende sommerdag. Sola skinner, det er skoleferie. Tretten år gamle Simen Almås våkner full av energi, slenger på seg olabuksa og den røde syntetiske T-skjorta, mens han funderer på hva han skal bruke denne flotte dagen til. Han tenker ikke lenge: Hva med å lage en røykbombe!
Rullen med aluminiumsfolie, i tredje skuff på kjøkkenet. Lighter, på peishylla i stua. Tørt gras, i hagen rett utenfor. Han har alt han trenger, det er gjort i en fei. En aluminiumsball fylt med gras, noen få grastuster stikkende ut som lunte. Ut på tunet, nå skal nabolaget røyklegges!
Men så forsvinner flammen, ingenting skjer.
En levende fakkel
Så går han i garasjen og henter seg en kanne bensin, strever litt med barnesikringen, men så skal det endelig bli fart på sakene. En tynn stråle renner fra kanna. Så eksploderer alt i et flammehav.
- Det jeg husker aller best er knitringen, den lyden du hører når du sitter ved et bål. Men denne gangen var det huden min som gikk opp i flammer.
Hvert år blir rundt 700 personer brakt inn med brannskader til norske sykehus. Rundt hundre av dem har så alvorlige brannskader at de havner på Haukeland sykehus brannskadeavdeling. Simen var en av dem.
Simen har fortalt historien sin mange ganger. Denne gangen er det brannfolk i Trondheim som får høre hvordan han ennå, ni år senere, husker lyden av sine egne smerteskrik. Heldigvis ikke smertene i seg selv, bare at det føltes som han ble mindre og mindre etter hvert som flammene tok tak, som en klut som ble vridd opp.
Simen er en levende fakkel. Han hiver seg ned og ruller rundt på bakken. Til slutt slukker flammene, og han klarer å løpe til nabohuset, hvor mora har hjemmekontor.
- Mamma snur seg i kontorstolen, og skriker høyt. Det blikket glemmer jeg aldri!
En kamp på liv og død
Mora handler raskt og kaster ham i dusjen. Og da skjønner han hvor alvorlig det er. For når han ser ned, ser han sluket tettes, det er huden som renner av ham.
- Jeg får fullstendig panikk, løper ut av dusjen og ser meg selv i speilet. Og skriker som jeg aldri har skreket før, forteller Simen. Så er ambulansen der. Hektisk aktivitet. Så blir alt svart.
Det blir en kamp på liv og død. Simen blir sendt til Gjøvik sykehus, hvor de raskt forstår at han må med luftambulanse til Haukeland. Operasjonen varer i mange timer. Når foreldrene kommer til Bergen, er beskjeden:
«Vi vet ikke om vi greier å berge livet hans». 12 dager ligger han i kunstig koma.
- Men det gikk bra, jeg står jo her i dag!
Den dagen ble Simen Almås brannskadd på 49 prosent av kroppen, nesten halvparten var tredjegrads forbrenning. Den dagen ble den første i et liv som aldri skulle bli det samme. Et liv det skulle ta tid å reparere, både fysisk og psykisk. Men han klarte det.
Klok av skade
I dag er Simen en ung mann på 22 år som er blitt klok av erfaringer og trygg på seg selv. Men det har kostet ham tid, krefter og viljestyrke. For ulykken forandret en selvsikker, trygg og energisk trettenåring til en skadet gutt som ikke hadde lyst til å leve.
Både blant småbarn og i aldersgruppen 10-59 år er det en overvekt av menn blant brannskadde. 63,4 prosent av 620 brannskadde pasienter innlagt på norske sykehus i 2012, var menn, ifølge en studie publisert i Tidsskriftet Den norske legeforening i november i fjor.
- Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle greie å akseptere å leve med det jeg så i speilet. Jeg hadde vært gutten med mange venner og god selvtillit, en som likte seg selv veldig godt.
Nå var min første tanke at jeg aldri noen gang kom til å få holde rundt ei nydelig jente. Og min andre tanke at det ikke var noen vits i å fortsette livet.
Det så mørkt ut i lang tid. Etter to og en halv måned med operasjoner, sårstell og opptrening, fikk han endelig startet på ungdomsskolelivet som han hadde gledet seg sånn til. Men han turte ikke å være seg selv.
- Jeg ville ikke ha stempelet som den svake brannskadde Simen som haltet inn på krykker. Ville ikke vise at jeg sleit og var svak. Så jeg bygde meg en fasade om at alt var så greit.
Han smiler i dag, mens han forteller detaljert og nøytralt hvordan han i over to år måtte gå med kompresjonsdrakt 23 timer i døgnet for å hindre huden i å vokse utover. Og hvordan han skjulte kroppen sin, gjemte brannsårene sine under langermede gensere, arrene under haken under nøye knyttede skjerf, kompresjonshanskene under vanlige hansker. Han viste ikke arrene til noen, delte ikke de vonde tankene, ga inntrykk av at alt var bra. Mens sannheten var en helt annen.
Burn Camp
- Hver gang jeg våknet opp, hver gang jeg så meg i speilet, sleit jeg med destruktive tanker. Tenkte bare på alt jeg ikke likte med kroppen min, snakket meg selv veldig ned, sier Simen.
Månedene gikk, og strevet med å holde fasaden ble tyngre og tyngre. Helt til han sommeren etter ulykken deltok på Burn Camp – en sommerleir for brannskadde barn og unge. På sommerland i Bø badet han for første gang etter ulykken, dog litt ufrivillig, da en leder på leiren gjorde kort prosess og kastet ham uti en jacuzzi.
- Sammen med fem-seks ukjente mennesker! Som IKKE var brannskadd! Jeg var sikker på at de skulle synes jeg var ekkel og komme med fæle kommentarer, men de kom ikke. Da begynte jeg å akseptere at det er helt ok å se annerledes ut.
Det var ikke gjort i en håndvending. Men da foreldrene året etter hentet ham på leiren, kom han løpende ut i T-skjorte.
- Jeg husker mamma felte noen tårer da. Og i dag kan jeg ta av meg på overkroppen på badeland, få tusen blikk og være stolt over arrene mine! Burn Camp forandret livet mitt, sier Simen.
Burn Camp er en ukes sommerleir for brannskadde barn og unge, arrangert av Norsk forening for brannskadde. Leiren ble i Norge første gang arrangert for ungdom i 2001 og for voksne i 2004. Burn Camp ble startet ved et barnesykehus i USA i begynnelsen av 1980.
Til sommeren skal den årlige leiren arrangeres i Trondheim. Simen skal være en av lederne og gleder seg stort, for han vet hvor viktig denne uka kan være for barna og ungdommene som kommer.
Samtalene med gutten i speilet
Samtaleterapi hos psykolog ble aldri en løsning for Simen Almås, i stedet valgte han til slutt å åpne seg for familien, å prate ut om de mørke tankene, og han fikk gode refleksjoner tilbake. I dag har han stadig samtaler med seg selv. Og nå kommer han godt ut av samtalene.
- Jeg gikk rundt og trodde at utseendet mitt var så viktig, men det har jo ingen betydning! Jeg så meg selv i speilet, og tanker om at jeg var stygg og fæl, var i hue mitt hele tida. I dag sier jeg til meg selv: «Du er en bra person Simen, jeg liker deg. Selv om du har en del arr på kroppen, så ser du bra ut!» Jeg er blitt min egen beste venn.
I dag har Simen lært såpass mye av fyren i speilet at han håper at også andre kan få nytte av lærdommen. Om de er brannskadd eller ikke.
- Ungdom i dag opplever et enormt utseendepress, vi er så opptatt av hva andre mener om oss, men det er jo mye viktigere å være opptatt av hva du mener om deg selv, at du liker deg selv. Hvorfor skal du la meninger fra perifere og uviktige personer styre livet ditt?
Det beste som har skjedd
Til sommeren har det gått ti år siden ulykken skjedde. Det har vært år med smerte, glede, og ikke minst - enorm lærdom. På veien tilbake til et liv verdt å leve, har Simen tenkt, reflektert og opplevd mye. Da han var på god vei til å jobbe seg ut av sin psykiske smerte og finne ut av livet, dro han med seg et par kamerater og dro på en politisk ungdomsleir. Det var det forferdelige året.
Han kom hjem fra Utøya med en ny stor sorg over alle de tapte livene, men også med takknemlighet over at søsteren hans og de to kompisene han hadde tatt med seg, også kom hjem i live.
- Jeg var heldig oppi det hele, jeg kom hjem. Men jeg tenker mye på dem som aldri fikk hjem sine, sier han.
Han vet hvordan det er på bunnen, han har vært der. Men han hadde oppskriften på å komme seg opp. For han hadde lært seg å snakke.
Simen har tenkt seg om. Mange ganger. Lenge. Han er blitt en 22-åring med en hundreårings klokskap, basert på tunge erfaringer og timer på timer med tanker. Nå reiser han rundt og holder foredrag, kanskje kan han med det hjelpe andre.
- Brannskaden er det verste, men også det beste som har skjedd meg i livet.
Jeg skulle gjerne vært foruten smerten og alt det vonde, men jeg kunne ikke vært foruten alle arrene mine og skaden min, for det har gjort livet mitt til det det er i dag. Hadde jeg ikke vært brannskadd, hadde jeg ikke fått oppleve alle som har kommet inn i livet mitt på grunn av skaden min, og det er ganske fantastisk å tenke på, sier Simen. Etter mange tankefulle år har han klart å finne nøkkelen til å være tilfreds med sitt eget liv. Og med seg selv.
- I dag er min brannskade min stolthet. Dette er meg. Og det kjennes vanvittig godt.
MATHILDES ANSIKT
- Brannskaden har gitt meg et nytt perspektiv. Den har pushet meg til å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort, ta utfordringer jeg ellers ikke ville tatt.
Mathilde Hanssen Søndenaa. 25 år, student, snart sivilingeniør. Jobb er i boks, fremtiden lys.
Hun kommer rett fra trening, en ung, smilende og utadvendt kvinne med et litt annerledes ansikt. En litt annerledes historie.
Stormkjøkkenets forbannelse
Det er juni 2005. Snart sommerferie og åttende klasse på Sverresborg ungdomsskole er på avslutningstur i Brøttemsmarka i Klæbu. Blant dem, åtte jenter som ikke er så gode på stormkjøkken.
- Det var ingens feil, sier Mathilde.
Det er trengsel rundt bålet med pølsegrilling, så jentene tenker heller å ordne maten sin ved teltet. Det er lite futt på stormkjøkkenet, så de tror det er tomt og fyller på med rødsprit. Så var det likevel en flamme der, og så eksploderer det, og så tar det fyr i den som står nærmest.
Mathilde.
- Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, det ble bare veldig varmt, forteller Mathilde, - og noen roper «du brenner!»
Alvorlige ulykker med påfylling av rødsprit på stormkjøkken skjer fire-fem ganger i året, ifølge leder Kenneth Wangen i Norsk forening for brannskadde. Han ønsker rødspritapparatene avskaffet i skolesammenheng.
Hun forsøker å slokke ved å rulle rundt på bakken, men det ender med at hun må springe til et lite myrvann i nærheten. Etter hvert kommer en lærer til, og hun blir tatt inn i et telt og kjølt ned med våte håndklær.
- Den morgenen hadde jeg stått og vurdert om jeg skulle ta fleece eller ull. Jeg er veldig glad i dag for at jeg valgte ullgenseren som mamma hadde strikket til meg.
Resultatet var at kroppen berget. Men ansiktet og litt av hendene ble skadd. Smerte kjente hun ikke før hun landet med luftambulansen på sykehuset.
- Veldig mange kjenner ikke smerten før man innser hva som har skjedd, forklarer hun.
Men så kom den. I to uker lå hun på St. Olavs, før hun ble sendt videre til Haukeland. Det ble konstatert tredjegrads forbrenning. Sommeren hun var tretten, tilbrakte hun i Bergen.
I 2015 kom 1390 personer i bare Trøndelag til lege og legevakt med brannskader. De mest kompliserte brannskadene sendes til Haukeland.
Til sammen to måneder på sykehus med infeksjoner, operasjoner, sårstell og opptrening. Så var ferien over, og Mathilde stilte til skolestart som alle andre niendeklassinger på Sverresborg. Med en ansiktsdekkende formstøpt silikonmaske.
- Jo da, jeg timet sykehusoppholdet inn i sommerferien, smiler Mathilde. Uten masken som i ett år skjulte alle smil og all mimikk. Tolv år senere har hun fremdeles arr i ansiktet, men en rekke operasjoner har gjort huden adskillig bedre. Ennå tar hun laserbehandling for arrene. Det er opp til henne om hun vil ha mer kirurgi, men hun er redd for infeksjonene som hun var mye plaget med den første sommeren, da hun hadde stadige hudtransplantasjoner fra hodebunn til ansikt.
- De måtte barbere av meg alt håret for å kunne ta hud fra hodebunnen. Jeg husker det nesten som det verste å miste alt håret, jeg gikk med hatt i et år, sier Mathilde. Men i dag er hun glad, håret vokste ut igjen, tykkere enn før.
Silikonmasken ble hennes venn. Ikke som gjemmested, men som lindring. Masken bidro til å gjøre arrene glattere, mykere og mindre røde, og ikke minst - det lindret kløen fra alle arrene som skulle gro.
Men i familien og venneflokken var de glade den dagen hun kunne legge den bort.
- Særlig mamma! Med masken på hadde jeg jo ingen mimikk. Og vennene mine syntes det var godt å se at gamle Mathilde var tilbake.
Mathilde var tilbake, men hun var ikke lenger en bekymringsløs tenåring. Sommeren 2005 ble Mathilde voksen.
Av de rundt 15 000 personene som årlig får behandling for brannskader i Norge, er barn den mest utsatte gruppen.
Ifølge Norsk brannvernforening blir rundt 6000 barn brannskadd årlig.
- Jeg gikk rett fra å være 13 til å bli voksen. Jeg snakket mye med voksne, hadde veldig mange samtaler, forteller Mathilde. Hun er glad for at hun fikk skaden da hun var barn og ikke seinere i livet, sier hun. Det kan høres rart ut i et utseendefiksert samfunn hvor puberteten kan være vanskelig nok i seg selv. Men kanskje nettopp derfor.
At mange av de gamle vennene faktisk var til stede da det skjedde, gjorde det lettere for Mathilde å komme tilbake til en hverdag på ungdomsskolen. Hun stilte første skoledag med et foredrag klart og faren ved sin side.
- I klassen visste jo alle hva som hadde skjedd, og det gjorde det veldig mye lettere. Og etter foredraget fortalte jeg alle alt.
Mathilde er en sosial person, med mange venner, venner som kan lytte når hun trenger det, og glemme når hun trenger det.
- Ingen behandler meg annerledes. De har liksom glemt det nå. Og noen ganger glemmer jeg det selv. Jeg vil jo ha det litt sånn også.
Likevel kan det være fint å fortelle. Da hun sommeren etter ulykken dro på Burn Camp, en sommerleir for brannskadde barn og unge, var det en befrielse å få spørsmål.
- Burn Camp ga meg veldig mye. Det var deilig å komme et sted hvor det var greit å spørre og greit å fortelle. Når du har en så synlig skade, merker du fort at folk lurer, men nordmenn er jo litt tilbakeholdne, veldig mange er redd for å spørre. Men i det siste har jeg bare begynt å fortelle uten at folk spør. Og når folk blir kjent med meg, sier de ofte at de ikke tenker over det.
Med gode venner og nær familie har Mathilde kommet fra ulykken og brannskadene uten psykiske mén, og etter alle operasjonene har hun heller ingen fysiske plager av skaden, bortsett fra en viss stivhet i ansiktet, å gape hos tannlegen kan for eksempel være slitsomt. Men gapskratting går helt greit.
- Ja, ha ha ha! Det går veldig fint!
Hun legger ikke skjul på at det har vært tunge stunder, tanken på hvorfor det måtte skje akkurat henne, urettferdigheten i det hele.
- Men så har jeg også funnet veldig mye bra i det.
- Hva kan være bra med å bli skadet?
- Før ulykken var jeg en veldig forsiktig, stille og sjenert person, en som gjemte seg litt bort. Og så skjedde det.
Med en sånn skade blir du veldig synlig, da gikk det ikke an å gjemme seg lenger.
- Man kunne kanskje heller trodd at det ville vært motsatt?
- Jo. Men det har jeg lært, at du må jo gjøre det beste ut av alle situasjoner. En så synlig skade i ansiktet har gitt mange utfordringer, men det har også styrket meg veldig og fått meg til å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort ellers. Jeg har reist mye rundt i verden. Jeg studerer til å bli byggingeniør, det tror jeg kanskje ikke jeg ville ha gjort. Jeg pusher meg selv, for jeg vet at man klarer mer enn man tror. Og det har gitt meg perspektiv på livet, hva som er viktig. Det handler om hva du gjør ut av ting selv. Jeg har funnet ut at ingenting kan stoppe meg om det er noe jeg har lyst til.
Det er min lærdom.
EN SMELTET BRANNHJELM
Det er en kvelende varm julinatt i tropesommeren 2003 da Kenneth rives ut av søvnen. Melding om brann. Det skal bli hans siste utrykning som røykdykker på tre år.
Den neste måneden skal Kenneth Wangen ligge i koma, forbrent over 75 prosent av kroppen, men det vet han ennå ikke når han og de andre i bil nummer to ankommer et overtent industribygg på Lørenskog. Beskjeden er at to personer har hoppet ut fra første etasje fra industribygget, som ellers er tomt. Men vegg i vegg med industrilokalet ligger en leilighet hvor det bor en småbarnsfamilie i annen etasje. Det er usikkert om de er hjemme, så Kenneth går inn sammen med en kollega.
Ingen røyk uten ild
Det er ingen røyk, ingen brann i første, Kenneth går opp trappa til andre etasje med slangen. Men da han står på toppen av trappa, skjer mye samtidig. Det blir veldig varmt, det smeller nede, beskjeden på sambandet er at det brenner under dem, at de må komme seg ut. Men Kenneth trår feil, tryner baklengs ned trappetrinnene og havner i bunnen av trappa der røyken står tett. Så tett at kollegaen passer rett bak ham uten å se ham og videre ut. Selv kjenner ikke Kenneth seg igjen, og tror at han har falt helt ned i kjelleren.
- Jeg skjønner at jeg er nødt til å melde fra at jeg har problemer. Men finner ikke knappen, så jeg tar av meg hansken for å si fra på sambandet at jeg er i kjelleren.
Varmen er intens, og det blir vanskeligere å tenke klart. Han får gjennomslag i tøyet.
Noe drypper ned foran øynene hans. Det er hjelmen som smelter.
Så brenner sambandet opp.
Heldigvis ser en kollega ham gjennom ytterdøra og neste døra, får tak i nakken hans, og de kommer seg ut, der ambulansen allerede står klar. Kenneth er blitt kraftig forbrent, men ennå synes det ikke.
- Hånda er stygg, men ellers så det egentlig ut som jeg hadde hatt en heftig dag i badstua, litt rødflammete, forteller Kenneth, og legger brannkompetent til: Men det gjelder å komme fort i gang med kjøling, for etter ei stund har du ikke hud igjen ...
Å gro en ny hånd
Da han kommer inn på A-hus, skjærer de opp hånda hans fra håndleddet og ut langs hver eneste finger.
- Jeg kunne drept han som gjorde det, for det var uten bedøvelse. Men i dag er jeg veldig takknemlig, for det reddet hånda mi. Hånda var jo rett og slett stekt, og uten å skjære opp, ville blodsirkulasjonen stoppet opp, forteller Kenneth.
Deretter ble det Haukeland, infeksjon, en måned i koma, totalt tre-fire måneder i Bergen. Og deretter en del til og fra.
Ifølge en studie publisert i Tidsskriftet Den norske legeforening i november i fjor, var gjennomsnittlig liggetid for brannskadde på Haukeland i 2012 på 11,3 døgn. Norsk forening for brannskadde regner gjerne at én prosent brannskade tilsvarer én liggedag, men dette er veldig individuelt.
Og her bes sarte sjeler å hoppe over et par avsnitt, på grunn av «sterke scener», som det heter på nyhetene. For på venstrehånda skrapte de av alt kjøttet, til bare skjelettet var igjen, med løse sener oppå. Deretter boret de hull inn i beinstrukturen mange steder rundt på hånda og trakk på en hanske med en spesiell olje inni.
- Etter hvert tyter det kjøtt ut av hullene og legger seg rundt skjelettet. Og etter tre måneder la de på hud. Og dette er resultatet! Kenneth viser fram hånda, som riktignok har fått juling, men i dag utrolig nok er førlig og brukandes nok til at han fremdeles kan være i jobben.
Men det skulle ta lang tid før han kom så langt. Sterke smertestillende medisiner førte til måneder i «narkorus», med påfølgende abstinenser. Livet var temmelig shitty.
Brannskader er et større samfunnsmessig problem enn man tidligere har kjent til.
- I tillegg til liggedøgn og medisinsk behandling, vil fravær fra arbeidslivet i form av sykmeldinger og varig uførhet, gi enorm samfunnsøkonomisk belastning. Vi snakker om milliardbeløp, sier informasjonsrådgiver Tor Erik Skaar i Norsk brannvernforening.
- Jeg var vant til å være en ressurs, å gjøre en viktig jobb for mange. Nå fikk jeg virkelig føle på det å gå hjemme. Jeg følte meg ikke akkurat veldig mye verdt, forteller Kenneth, som til sammen var sykmeldt i tre år.
- I tillegg forsvant mesteparten av håret, jeg hadde masse stygge arr, åpent bein på hånda, abstinenser og var ikke verdt noe for noen.
Så da han etter det første elendige året kom på Burn Camp, var det en etterlengtet endring i hverdagen.
- Tenk, jeg kom på en leir for brannskadde som brannskadd brannmann. Det var omtrent Justin Bieber ganger fem, flirer han. Den følelsen av å kunne bidra overfor dem … plutselig er du en ressurs igjen!
Håpet i et fellesskap
Kenneth Wangen er helt klart en ressurs. Og enda mer nå enn før brannskaden. Etter at han kom tilbake i jobben som brannmann, er han blitt utrykningsleder i Nedre Romerike brann- og redningsvesen. Dessuten har han tatt på seg jobben som leder i Norsk forening for brannskadde, en frivillig forening som jobber for å hjelpe brannskadde og deres pårørende. De er også arrangør av Burn Camp, sommerleiren for brannskadde barn og unge som har hjulpet så mange. Inkludert ham selv.
- Både Burn Camp og de foredragene jeg har holdt, har hjulpet meg mye, sier Kenneth.
Nå er han primus motor for at flere skal få oppleve fellesskap og mestring.
- Mange kommer helt tilkneppet og drar igjen i bare T-skjorta. Det er ikke bare mora til Simen som har felt noen tårer når de har sett det, sier Kenneth. Han forteller om unger som er 14 år som aldri har badet før, men som kler av seg og bader for første gang på Burn Camp.
- Det er ganske sterkt å få oppleve.