Dette var gården der skjenkestedet Gamle Trondhjem hadde lesket byens tørre struper i en drøy generasjon. «Gamla», som stedet ble kalt på folkemunne, lå i andre etasje i denne gården, og her ble det tappet øl i skummende glass i 36 år, før kranene ble stengt for godt i 1965. De mest trofaste stamgjestene kunne trolig skryte av en like lang fartstid. Grunnleggeren av denne institusjonen i byens folkelige uteliv var restauratøren Djalmar Petersen; siden overtok datteren Inger Farum den daglige driften, mens Lilli Dragvoll serverte i samfulle 36 år.

Se alle Før og Nå -sakene her.

Fire dager etter at siste glass var fylt opp, var det auksjon på «Gamla». Boet besto ifølge Adresseavisen av «uendelige rekker» av ølglass, parafinlamper, juletrelys, krakker og skinnsofaer med og uten kakerlakker. En svær eikesofa gikk også under hammeren. Den var et røverkjøp til 12 kroner, men umulig å få buksert ned den smale trappen, der det for så mange, selv tomhendt, hadde vært vanskelig å stavre seg ned, med sløret blikk og slunken pengebok.

«Gamla» var et kjapt hvilested for de travle og de tørstes tålmodige venn. Hit kom folk som de sto og gikk, og noen dro ikke før de måtte ha hjelp til begge deler. Her ble det skjenket så lenge det var struper å leske, og de fantes det nok av både sent og tidlig. Noen av gjestene stakk innom i arbeidstiden, andre satt på «Gamla» hele tiden.

Mens Djalmar rådet ovenpå, var det etter hvert en Hjalmar som trakk mye folk til gårdens første etasje. I butikklokalet til venstre for inngangen drev Hjalmar Andersen en tid sin Hjallis Sport, før forretningen ble overtatt av Gresvig i 1962. Etter at «Gamla» tørket inn, forsvant snart også Gamle Trondhjems Tobakk i gårdens første etasje, til høyre for inngangen. Sportsforretningen til tross, med ølet og tobakken hadde dette vært et «lastenes hus», i skarp kontrast til Misjonshotellets avholdsprofil like borti gata. Nå var det nettopp dette hotellet som beseglet den gamle gårdens skjebne. Både nr. 22 og 24 ble kjøpt opp og lokalene i en del år leid ut på korte kontrakter før rivingen fant sted i

oktober 1975 og et nybygg ble reist på tomtene etter de to tregårdene.

Som bildene tydelig viser, har ikke desimeringen av byens eldre bebyggelse stanset med dette. På motsatt side av Bersvendveita er

Banggården gått over i historien. Den lot seg heller ikke tilpasse tidens nye og moderne krav.