Jeg har det med å gå «all in» hvis noe treffer meg, og blir som regel ganske besatt av det.

Jens Olav Dankertsen, tjueni, har ønsket oss velkommen til Livid Jeans i Olav Tryggvasons gate. Han har vist oss den lille jeansfabrikken, butikken, loftet hvor han tegner alle produktene, kjelleren som er fylt med vintage, håndplukkete plagg fra Paris og London.

I det siste har det gått i ett, sier han. Ja, sant å si, så har det vært et sabla kjør helt siden han bestemte seg for å ta verden med et eget jeansmerke for drøye seks år siden.

Overskudd: Livid omsetter for 16 millioner, har seks fulltidsansatte og like mange på deltid. Suksess måles ikke først og fremst i overskudd, sier Dankertsen, men i at ansatte trives og har en jobb de kan leve av.

Han er nettopp kommet tilbake fra en tekstilmesse i Paris, og mellomlandet i Oslo for å se på et lokale som kan passe når Livid om kort tid ekspanderer ut av Trondheim. Men én ting er Oslo, sier han, Livid tenker mye lengre.

Etter Oslo vil Dankertsen til Tokyo.

Med buss fra Volda

Dankertsen var nitten da han satte seg på en buss i Volda for å nå drømmen om en rockekarriere i Trondheim. Han var frontfigur i punkebandet Afterbirth, en kameratgjeng som spydde eder og galle over kapitalismen, og var klar for en høyere himmel etter mange års øving i lokalene de selv hadde bygd i gartneriet til Dankertsens mamma.

En idyllisk ungdomstid, sier han, og husker morgener hvor han våknet til latteren fra kompiser som drakk kaffe med moren hans utenfor gartneriet, kameratgjengen som dro ned til kulpen nedenfor huset for å kaste seg ut i elva etter svette sceneshow.

Dankertsen og gjengen var «de utagerende typene» i Volda, som fjortenåring hadde han fire ringer i hvert øre, i tillegg til ringene i leppa og nesen. Han drev med breakdance, var en talentfull skater og laget jackass-inspirerte filmer merket «Doing Volda». Og på bussen inn til Trondheim kjente han på kraften i det samme fellesskapet.

De var Afterbirth!

- Fra bussvinduet inn til Trondheim så jeg Morten Abel i et veikryss, og jeg tenkte, «dæven, dette er crazy, nå skal vi bo i en by og vi kommer til å se kjendiser over alt hele tiden».

Sjølpunk: Hjemme i Volda bygde kameratgjengen øvingslokale og studio i gartneriet til Jens Olavs mor. De var Afterbirth! Foto: PRIVAT

Livid-sjefen smiler, henter en kanne kaffe, stryker hunden Ludvik over panna, smiler, sier Ludvik alltid er med på jobb, og oppsummerer musikerkarrieren med at bandmedlemmene ble spredt til alle kanter for å studere. Selv begynte han på privatskole for å forbedre karakterene fra videregående, med et mål om å bli heismontør.

Besatt av denim

På fritiden tok han strøjobber i en barnehage, jobbet på bar og i oppvasken på en restaurant, mens han drømte om å jobbe i en av klesbutikkene til Carlings fordi folka der virket så kule.

Kort historie:

Dankertsen droppet skolen og heismontørplanene da han fikk prøvejobb hos Carlings, hvor han etter et år endte opp som sjef for butikken på Mercur-senteret. Det var på Carlings Dankertsen ble besatt av denim, som er det engelske ordet for dongeri. Han leste seg opp på «the history of blue jeans», kjøpte bøker om bomullstråder, indigo farger og gamle vevstoler, og studerte historien til Levi's, Lee og Wrangler. Og da jeansmerket Nudie utlyste en konkurranse om det fineste, slitte eksemplaret av en jeans, ble Dankertsens dongeribukse kåret til landets fineste. Premien var en tur til Nudies «blueline» i Bologna, Italia, hvor Dankertsen sammen med femten andre europeiske denim-nerder, fikk innsyn i jeansproduksjonens hemmeligheter.

- Det var helt rått, jeg ble helt fascinert av kompleksiteten i produksjonen, sier Dankertsen og starter på et lite foredrag. Om bomullsarbeideren i Zimbabwe som framstiller lange, fine bomullsfibre, som fraktes til Japan hvor de blir til yarn, bomullstråd, som steg for steg dyppes i indigo i så korte intervaller som mulig for å bevare den hvite kjernen som er nødvendig for at mobilen din, eller snusboksen, kan friksjoneres inn som unike, hvite avtrykk på baklomma som et lite kunstverk.

Dry denim, sier Dankertsen, og legger et stykke kraftig dongeri, produsert i Japan, under en av de sytten maskinene han har i jeansfabrikken som er plassert midt i butikken. De fleste maskinene er fra tiden like før og etter andre verdenskrig, og alle de sytten maskinene må til for å produsere en skikkelig jeans, forteller han. Mange av maskinene stammer fra nedlagte, norske trikotasjefabrikker, og de er så gamle at det ikke er mulig å finne folk som kan reparere dem. Derfor har han måttet lære det sjøl.

Ni måneder for ei bukse

Dankertsen har på alle måter gått den tunge veien som gründer. Han hadde ingen utdannelse i tegning, design, tekstil eller økonomi, og hadde aldri rørt ei symaskin da han kom tilbake fra Italia fast bestemt på å skape sitt eget jeansmerke.

5. mai 2010 registrerte han sammen med tre kompiser selskapet «Junkie Jeans». Kompisene hoppet av etter noen måneder, men Dankertsen fortsatte. Som besatt. Han bestilte tjue meter denim på Ebay, fant en Singer rettsøm symaskin på Finn og startet med å sy et trekk til macen. Han kan fortsatt kjenne den første følelsen av å stimulere sin egen skaperkraft, smiler han, og det neste var å komponere en jeans etter målene til kompisen Kristoffer, som senere ble økonomisjef i Livid.

Tid for jeans: Det tar to og en halv time å sy en jeans på Livid-fabrikken, en langsom produksjon som Dankertsen kaller «en motpol til forbrukersamfunnets bruk og kastmentalitet».

De første produktene ble helt feil, de hadde elendig passform og sømmene vridde seg til alle kanter, sier han, men det var to bein og hadde silhuettene av ei bukse. På denne tida hadde han sluttet hos Carlings og begynt som selger hos Johnny Love, klesdesigneren, men etter arbeidstid hang han over sine egne symaskiner til klokka to på natta. Hver eneste dag. I ni måneder. Helt til han var fornøyd med den buksa han laget til Kristoffer.

På de ni månedene gikk han fra én til seks industrielle symaskiner og måtte klatre over «fabrikken» for å komme seg i seng, og taket i den lille leiligheten var farget svart av røyken fra symaskinenes clutch-motorer.

- Silje, samboeren min, skjønte ikke hva det var jeg styrte med, men selv var jeg helt klar på hvor jeg skulle. Jeg skulle etablere min egen jeansfabrikk. Den eneste i landet, ja, den eneste i hele Skandinavia som syr jeans på daglig basis.

Klarte det umulige

Nå, seks år etter den første buksa, har Livid Jeans seks heltidsansatte og like mange deltidsansatte. Med to produksjonslinjer: 20 000 Livid-plagg produseres årlig på flere fabrikker i Portugal, og disse produktene selges i tretti norske og tjuefem utenlandske klesbutikker. Og på fabrikken i Trondheim produseres noen hundre jeans som selges i Livids egen butikk, hvor du også kan få skreddersydd din egen dongeribukse. I fjor omsatte Livid Jeans for seksten millioner kroner, med et lite overskudd.

- Stolt?

- I et land hvor klesproduksjon nesten er en umulig oppgave på grunn av store kostnader, har vi klart å etablere en jeansproduksjon i vekst. Det er klart jeg er stolt, jeg er veldig stolt, sier Dankertsen og tar oss igjen opp til andre etasje.

På veggen henger hans egen fargepalett, små stoffbiter i forskjellige mønster og kvalitet. Dongeri. Fløyel. Ull. Lær. Silke. Materialene, som handles i Japan, er utgangspunktet når han designer Livids nye kolleksjon.

Han tegner alt selv. Jeans, jakker, skjorter, gensere og T-skjorter. Han henter mye inspirasjon fra mennesker han ser på gata, sier han, og fra japanske magasiner og butikker som Toto Kaelo i USA. Han følger med på trender, men er mye mer opptatt av at det skal være en rød trå gjennom kolleksjonen, materialer og farger, samt plaggenes funksjonalitet, enn at de kan defineres inn i en kort sesongbasert mote.

Paletten: Farger og materialer som skal komponeres inn i Jens Olav Dankertsens neste kleskolleksjon.

Den rette sømmen over baklomma, som er et av Livid-jeansens kjennetegn, er laget sånn fordi den holder et stykke canvas som skal forsterke lomma, forklarer han, så du kan ha ei lommebok eller en mobil på rumpa uten at lomma ryker.

Hipstere, men ikke hipster

- Noen vil kalle Livid for et typisk hipstermerke?

- Du kan jo se på oss som et varemerke som gjør nye ting og ikke er redd for å gå nye veier. Hvis det er betegnelsen på en hipster, så gjerne det.

- Hva om slengbuksene kommer tilbake?

- Vi kommer ikke til å lage slengbukser, rett og slett fordi jeg ikke synes de er fine. Jeg vil lage ting som passer inn i vår egen estetikk.

- Hvordan er den?

- Jeg vil si kompromissløs, men relevant. I den forstand at vi ikke tenker så mye på en viss type stil mellom sesongene, men heller bygger rundt det som jeg sjøl liker. Jeg er glad i moderne plagg med inspirasjon fra gammelt arbeidstøy, med store, firkantede lommer. I slitesterke og funksjonelle materialer. Men du kan gjerne kalle det for en enkel og ren stil, et moderne skandinavisk design inspirert av japansk finesse.

- Japansk finesse?

- Det handler om at vi er materialorientert framfor prisorientert. Japanerne har tatt vare på håndverket der mange andre har fokusert på en rask og effektivt produksjon for å redusere kostnadene mest mulig. Da mister du noe på veien.

Det tar to og en halv time å sy en jeans på Livid-fabrikken, en langsom produksjon som Dankertsen kaller «en motpol til forbrukersamfunnets bruk og kastmentalitet». En av de viktigste funksjonene til den lille fabrikken, sier han, er å bevisstgjøre kundene om at det faktisk alltid står mennesker i produksjonen, uansett hvilken pris produsentene setter på buksa.

Det nye kartet

- EU har jo restriksjoner om minstelønn, men i Italia sitter det likevel kinesere i brakker og jobber for samme lønn som i Kina, mens varene stemples «Made in Italy». Det er jo kjempevanskelig for forbrukerne å faktisk vite hvordan ting er laget.

- Kan vi være sikker på at Livids produksjon i Portugal ikke skjer på samme måte?

- Ja. Minst et par ganger i året besøker vi alle fabrikkene, mange av dem små familiebedrifter, og vi blir godt kjent med dem som jobber der.

Dankertsen går bort til macen hvor en av hans ansatte er i gang med å digitalisere verdikjeden til Livid. Snart legger de ut et verdenskart på sin hjemmeside, forteller han, hvor du kan zoome deg inn og navigere rundt i produksjonen for å orientere deg om hvor og under hvilke forhold produktene er laget. På kartet kan du følge bomullstråden til veven, og det ferdige stoffet til produsenten som syr plaggene, med kontaktinfo som gjør at du selv kan sjekke om produsentene har den rette sertifiseringen for etisk handel.

- All infoen vi har om produsentene, skal vi gjøre tilgjengelig for kundene. På den måten vil du alltid være orientert om hvor og hvordan våre produkter er fremstilt. Hvis du mistenker at noen blir utbyttet i produksjonen, skal du selv kunne sjekke så langt det er mulig.

- Hvorfor?

- Fordi vi mener det er viktig at kundene ser menneskene bak plaggene, og får en sterkere forståelse for kompleksiteten av produksjon av klær, og dermed også et sterkere forhold til hva det koster å produsere en vare.

- Ditt bidrag til en mer rettferdig verden?

- Vi kan ikke forandre verden, men for oss er det viktig å føle at vi gjør noe bra innenfor den bransjen vi jobber. Noe som kan gjøre en forskjell. Vi er opptatt av at de som jobber for oss skal ha skikkelige vilkår, og derfor er det viktig å synliggjøre akkurat dette.

Dankertsen sier han er skremt over at en forferdelig fyr som Trump kan komme til makta i verdens mektigste nasjon, og det gjør han ikke mindre skremt at det sitter en kar som Putin i andre enden, og at høyreekstreme ledere ser ut til å komme til i flere land.

Han er ikke spesielt opptatt av politikk, sier han, men kaller seg en typisk sosialdemokrat som stemmer Arbeiderpartiet. Dankertsen synes noe av det fineste med Norge er velferdssamfunnet som fanger deg opp hvis du havner i ei knipe. Men noe av det verste er at stadig flere av oss blir redd for å ta inn mennesker som trenger hjelp og kan dele av vår rikdom.

Stayer: Da han startet, fikk Jens Olav Dankertsen høre at det aldri ville gå å starte jeansproduksjon i Norge. Nå vil mannen, som verken kunne tegne eller sy, utvide til Oslo og Tokyo. Foto: VEGARD EGGEN

Dankertsen ser på seg selv som et følelsesmenneske, en grubler som graver seg ned i alle detaljer. Det skaper jo noen problemer, sier han, men han tror også det er denne siden av ham som gjør ham kreativ. I de mest kreative periodene har han en tendens til å isolerer seg på kontoret hvor han tegner og jobber, glemmer å spise og holder det gående noen døgn uten søvn, en slags ensom ulv som søker selskap i lydene fra Friends og Sopranos, tv-serier han har sett så mange ganger at han trenger bare lyden for å vite hva som skjer.

- Jeg kommer fra ei lita bygd hvor det var lite å finne på, der man nesten var tvunget til å være kreativ for å skape sin egen lykke. Når du har gjort det hele barndommen, vil du utforske ting og gå egne veier når du blir voksen. Men det er vel et karaktertrekk ved meg at jeg aldri blir helt fornøyd med det jeg gjør, det er nok den tyngste delen av meg. Samtidig som det er den som driver meg.

Silje, samboeren, er en påle som han støtter seg til, sier han, hun holder ham i nakken, utfordrer og er alltid ærlig i tilbakemeldingene. Han har funnet kvinnen i sitt liv, og håper hun har truffet mannen i sitt liv, selv om han til tider er ganske fraværende.

- Jeg har alltid drømt om å bygge en familie, få unger, men det er ingen hast. Jeg må kjenne at jeg er klar for å kjøre på, altså, når jeg og min fru er klar, da blir vi nok flere.

Lykkelig av andres lykke

- Du er sunnmøring, og da kommer vi ikke utenom det der med kremmergenet?

- Hvis du med det mener gründergenet, så har jeg vel noe av det med meg hjemmefra. Bestefar drev en jernstøperbedrift, og foreldrene mine et gartneri. Som guttunge solgte jeg vafler til ansatte på en fabrikk nede i sentrum, og jeg hadde tidlig lyst til å kjøpe meg en fiskebåt. Pappa, som er veldig rasjonell, fikk meg til å tenke på både positive og negative sider ved å bli fisker, mens mamma sa at jeg bare skulle kjøre på, bare gjør det. Det er nok av henne jeg har arvet dristigheten og pågangsmotet.

- Gudstro, det er jo også et trekk ved sunnmøringer?

- Jeg tror ikke på noen Gud, men verden er for kompleks til at det ikke er noe der oppe, eller der ute. Det hadde vært kult om noen i min levetid fant noen intelligente vesener der ute.

- Når er du mest glad?

- Jeg blir veldig, veldig glad når jeg ser ansatte som lykkes, og når jeg får til noe som jeg har vært redd jeg ikke skulle få til. Det beste som finnes er jo å stå på en scene og vise fram et produkt du har laget.

Varig: 296 millioner knapphull har denne maskinen laget. Den startet en gang på femtitallet, i en eller annen trikotasjefabrikk. Nå er den hos Livid.

- Du drives av jubel?

- Alle vil vi bli sett, også jeg, men min egen reaksjon er viktigere enn hva andre mener. «Woow, se på dette da, dette var bra greier!» Hvis jeg selv er stolt, betyr det mer enn om folk klapper meg på skuldra og sier jeg har gjort noe bra.

Men den sterkeste lykkefølelsen, sier han, kommer når han sitter i hjørnet av fabrikken etter stengetid, alene, når de andre har gått hjem, og kan måle suksessen i antall symaskiner.

Rik på hverandre

- Men det handler ikke bare om meg, alle her er like viktige. Som leder handler det om å etablere en kultur hvor vi snakker med hverandre på en fin måte, har respekt og ser på hverandre som likemenn. På Livid skal det være flat struktur.

- Hva betyr det?

- At alle skal bli hørt, at alles meninger er like gyldige. Det skal være høyt under taket i Livid.

- Å bli rik, er det en drivkraft?

- Det hadde vært helt topp om vi hadde så mye penger at vi slapp å tenke på dem, men hvis drømmen min er å bli rik, er jo dette en teit investering, du blir ikke rik av å starte jeansfabrikk i Norge. Rikdommen ligger i å kunne gå rundt her og kjenne atmosfæren på en plass vi har bygd sammen, vite at de som jobber med deg trives og har en jobb de kan leve av.

En av de ansatte tenner et duftlys, Dankertsen stryker hunden Ludvik over hodet og setter på ei Highasakite-låt. Det er på mange måter det samme fellesskapet han kjenner på i dag, sier han, som det han kjente med det bandet. Kameratskapet. En gjeng som vil lykkes med det nesten umulige prosjektet å bygge en lønnsom konfeksjonsbedrift i Norge.

Tokyo neste

Nå vil han først øke produksjonen hjemme, og åpne Livids andre butikk som skal ligge i Oslo. En butikk med en liten jeansfabrikk. Hvor de en gang i måneden arrangerer konsert for kundene, og selger øl over klesdisken. Akkurat som i Trondheim.

Og så er det resten av verden.

- Jeg har aldri vært i Japan, men tenk, tenk om vi åpner en butikk under vårt første besøk i Tokyo. Det skal vi gjøre innen et par år!

- Litt som punkens idealer, du kaster deg ut i det?

- Ja. Livid handler om å gjøre det sjøl og lære en masse ting underveis.

Og da, sier han, når Livid er etablert i Tokyo, skal han kjøpe tilbake Gibson-gitaren som han i sin tid kjøpte for vaffel- og konfirmasjonspengene. Men som han senere solgte.

For å kunne starte Livid.

Utvider: Livid åpner snart butikk med fabrikk i Oslo. Etter det, Tokyo.