På soverommet til Cecilie Vik (26) hjemme på Valestrandsfossen på Osterøy er alt klart for lille Maiken. Langs ytterveggen i sokkelleiligheten hun leier, står en pent redd enkeltseng. Mot andre veggen en grindseng med tyllhimmel og rosa sengetøy. På stellebordet er det dandert et hjemmestrikket hentesett i lys rosa. Bukse, jakke, lue og bitte små sokker venter på jenten, som så åpenbart er et ønsket barn.
Cecilie og søsteren Line Albriktsen (28) venter begge barn nummer to med bare noen ukers mellomrom. Lillesøster i søskenflokken heter Malin (22) og bor i Molde. Bergens Tidende har fulgt Cecilie og Line gjennom ventetid og fødsel. Også Malin har vært gjennom svangerskap. Hun mistet en gutt syv måneder på vei. I en serie på syv artikler forteller også hun sin historie.
Aldri i tvil
Noen vil kanskje mene at det ikke var åpenbart at Cecilie skulle velge å bære frem barnet. Barnefaren, som hun møtte da hun gikk på skole i Sverige, flyttet til Osterøy med henne. Der delte de seng og hverdag i et samliv som ble stadig mer trøblete.
Til slutt valgte Cecilie å bryte fullstendig. Da var hun syv uker på vei og hadde allerede erfaring med eneansvar for datteren Kine på syv år. Kine bor for tiden hos sin far i Troms.– For meg var det aldri tvil. Jeg skulle ha barnet, sier hun.
Fikk rådgiving
Cecilie fikk rådgiving som styrket overbevisningen om at det var fullt mulig å ta eneansvar for barnet, fullføre utdanningen og siden ta forsørgeransvar for to barn.– Noe av det viktigste vi gjør er å hjelpe disse kvinnene å lage nettverk og treffe andre kvinner i samme situasjon. Da får de oppleve at det fins andre tøffe kvinner som velger å være alene, sier jordmor og veileder Gunvor Raundalen i Amathea, der Cecilie gikk på kurs.
– Vi snakker også om fordelen ved å være alene. Friheten det gir, legger hun til.Amathea er en landsdekkende helsetjeneste som gir veiledning og arrangerer kurs for kvinner som blir alene med barnet. Tallet på aleneforsørgere her i landet er rimelig stabilt, selv om det å være alenemor ikke er like skambelagt som før. For 50 år siden var ca. fem prosent av fødende norske kvinner uten ektemann eller samboer. Så steg andelen enslige kvinner svakt og nådde en topp tidlig på 80-tallet. Siden har antallet sunket igjen. De nyeste tallene viser at tosomheten er det vanlige, akkurat som for 50 år siden.
Dette er første del i serien «Barn i magen», der BT har fulgt tre søstre gjennom graviditet og fødsel, glede og sorg. Les andre del her.
Kan bli setefødsel
Cecilies svangerskap er spesielt på flere måter. Maiken har nemlig lagt seg til i livmoren med hodet opp mot ribbena og rumpen vendt mot verden, som en liten keiserinne. Hvis ikke barnet snur seg, blir dette en setefødsel. Om lag én av 20 fødsler i Norge er en setefødsel. Over halvparten av disse ender med keisersnitt. Noen planlagte, noen akutte.Cecilie vet at KK har færre planlagte keisersnitt enn andre norske fødeavdelinger. – Jeg er innstilt på å føde vaginalt, sier hun bestemt, og forklarer hvilken teknikk fødselshjelperne bruker for å få barnet baklengs ut i verden.Helst vil Cecilie også føde uten epiduralbedøvelse, men når barnet ligger i seteleie er epidural rutine.
Kvalm i ni måneder
Storesøster Line Albriktsen (28) og ektemannen Robert hadde egentlig ikke planer om å få flere barn. Svangerskapet med datteren Martine for to år siden var en tøff opplevelse. Først og fremst fordi Line fikk ekstrem svangerskapskvalme og kastet opp i ni måneder.
For to år siden ventet Line barn samtidig med sin aller yngste søster, Malin.Men så, da de begge var høygravide, mistet Malin gutten hun ventet. De vonde minnene om tapet av Leander har kastet skygger over dette svangerskapet. I tillegg har Line også denne gangen vært plaget med svangerskapskvalme. – Jeg er bedre nå. Nå kaster jeg bare opp hver morgen, sier hun med et matt smil og klapper på den svulmende magen. Line har valgt å søke hjelp, både for seg selv og ekteskapet. Hun og ektemannen har gått i parterapi siden i sommer. Mest for å styrke seg for tøffere tider. – Vi bestemte oss for å søke hjelp med en gang vi oppdaget at vi ventet barn igjen. Med en liten på to år og meg sengeliggende med svangerskapskvalme visste vi at det kom til å røyne på. Nå får vi hjelp til å kommunisere bedre, sier hun. Line er opptatt av å få frem at svangerskap og fødsel ikke alltid er rosenrødt og romantisk.
– Det er tøft å be om hjelp, men viktig å gjøre det, sier hun.
50 tatoveringer
De to søstrene sitter ved siden av hverandre i hjørnesofaen hos Cecilie. Den ene mørk, den andre blond. Storesøster Line er ansvarlig for bakevaredisken i en matbutikk, Cecilie er nesten ferdig utdannet maler.Søskenlikheten er ikke stor, men akkurat nå er de som speilbilder av hverandre i lik grå tunika og svart tights. En mørk og en lys, begge høygravide.Cecilie er veldig glad i tatoveringer. Til sammen har hun 50 stykker. En kjærlighetserklæring til lillebror på ene armen, en kjær tegneseriefigur på den andre. Hender og fingre har bokstaver og symboler. Noen av dem har hun laget selv.– Vi kjedet oss på skolen og kjøpte inn tatoveringsutstyr. Så tatoverte vi hverandre og oss selv, sier hun med en liten latter og løfter frem høyrehånden.
Tett familie
Osterøy er felles møtepunkt. Her bor mor med stefar, far og bestemor.– Jeg er heldig som har en kjempegod familie rundt meg, som trør til når jeg trenger hjelp, sier Cecilie. – Og bestevenninnen min bor rett nede i bakken, sier hun og nikker mot nabohuset.Line bor i Olsvik i en treroms leilighet og er på husjakt i samme område. Hun tar turen til Valestrandsfossen flere ganger i måneden.
På hedersplass i stuen til Cecilie står en gedigen bleiekake, et byggverk i mange etasjer satt sammen av papirbleier i minste størrelse. Bleiekaken ble laget til babyfesten som venninner og familie arrangerte for Cecilie.I gangen står en god, gammeldags bagvogn. I hjørnet venter en vippestol. I bokhyllene har den vordende tobarnsmoren plassert tre ultralydbilder av Malin ved siden av bildet av førsteklassingen Kine. Jentene hennes. Om to måneder er hun her. Cecilie er klar. Nå gleder hun seg til fødselen.